Aldersgrenser på sosiale medier og forestillingen om direkte påvirkning

Utdanningsdirektoratet arbeider for å få 15-årsgrense på sosiale medier, fordi det innebærer risiko for barns utvikling dersom barn og blir utsatt for negative bilder, budskap og filmer på sosiale medier. I EU og Norge er det sterke politiske føringer for å innføre 15-årsgrense på sosiale medier og Australia har nylig innført en 16-årsgrense.

Det er fristende å trekke linjene til medieforskningen og «Injeksjonsmodellen», hvor kommunikasjon forklares som at vi blir direkte påvirket av det som sprøytes inn, like sterkt og direkte som en injeksjon. Senere år har vist at modellen er for enkel. Barn påvirkes i høy grad av ulike faktorer i oppveksten, men de er selv også aktive, handlende agenter i samfunnet.

Farene med sosiale medier er kjente. Mange barn og unge utsettes for digital mobbing, noe som kan føre til psykiske vansker. De tilbringer mye tid på nettet og mange får søvnvansker. Barn og unge kan møte personer de blir kjent med på nettet og bli utsatt for vold og seksuelle overgrep. 

Mye av det barn deltar i og utsettes for på nettet, skjer uten kontroll og veiledning av voksne Barn blitt kontaktet på sosiale medier og fått innpass og oppdrag i kriminelle svenske gjenger. De har bestilt håndgranater og våpen på nettet. Dette er en skremmende utvikling, og vi må jobbe for å begrense og stoppe skadevirkninger! Barn har ofte ikke kognitivt grunnlag til å forstå konsekvenser av sine handlinger og blir da ekstra sårbare. For å beskytte barn ble det også lansert nye skjermråd, for å beskytte mot negative virkninger i ung alder.

Samtidig opplever de fleste barn og unge mestring og stor glede over å delta og å være sammen på digitale sosiale medier. Barn har ifølge FNs barnekonvensjon rett til å uttale seg og å delta med egne meninger om det som angår dem. Mange ønsker å delta digitalt, selv om de er under 15 år. Det skaper et dilemma: Hvordan vi best mulig kan ivareta barnas rettigheter, samtidig som vi beskytter dem?

I følge Ungdata er de fleste unge pliktoppfyllende og de har et godt forhold til familiene sine. De fleste barn og unge bruker sin tid på sosiale medier til å holde kontakt med venner og å lage avtaler. De deltar i et sosialt fellesskap som de har mye glede av og det reduserer ensomhetsfølelse. De lærer også av videoer. I Medietilsynets undersøkelse, 2024, leser vi at foreldre lar barna benytte sosiale medier i en alder av 9-12 år, selv om aldersgrensen er 13 år. Antakelig fordi barna får både glede og nytte av å delta i sosiale medier? Vil det da hjelpe å sette aldersgrensen opp til 15 år eller 18 år slik noen nå foreslår?

Årsaker til utvikling av kriminalitet og psykiske vansker hos barn og unge er svært sammensatte:

• I Storbritannia har debatten omkring strengere aldersgrensegrenser vært mer nyansert enn i Norge, med mer vekt på veiledning enn forbud.
• I Australia er aldersgrensen hevet til 16 år, men unge reagerer nå sterkt imot at mange sosiale plattformer stenges uten å ta hensyn til deres ønsker og behov.

Vi lurer på om vi har teknologiske løsninger og strukturer for å håndheve en høyere aldersgrense og om det vil være fruktbart? Er det slik at foreldre og skole bør ta et større ansvar i å veilede og utdanne barn og unge til kritisk refleksjon og konstruktiv bruk av teknologi? Og hvor ligger ansvaret til teknologiselskapene?

Vi er enige om at vi må beskytte barn og unge. Teknologien er kompleks og vanskelig å styre, og de som driver plattformene må gjøre mer for å beskytte barn og stilles til ansvar når lovverk brytes. Vi må stoppe dem som utnytter andre gjennom sosiale medier. En måte å gjøre dette på er å satse på forebygging. Dette kan gjøres ved å lære barn og unge hvordan digitale medier kan brukes konstruktivt og å være kritiske. Det kan også være nyttig å styrke foreldre og skolens veiledningskompetanse, slik at de får bedre forståelse og verktøy til å veilede i ulike situasjoner og å kunne tilby veiledning til de unge. Samtidig må politiet og de som arbeider med å avdekke kriminalitet få midler til å avdekke og stoppe krenkelser på nettet.

I den britiske debatten fremheves det at barn har ulik modenhet og utvikles ulikt, dermed blir ikke aldersgrenseregulering løsningen. Det foreslås at det bygges plattformer som er tilpasset barns utvikling. Fordi barn og unge bruker sosiale medier ulikt anbefales det at det utarbeides veiledere med råd til barn og voksne, som er utviklingstilpasset mer enn aldersgrensebasert. Det fremheves også at det er behov for et rammeverk som bygger på FN`s Barnekonvensjons rettigheter og som gir en balanse mellom beskyttelse av barn og deltakelse på sosiale medier. På den måten kan barn bruke sine muligheter og øke sin selvstendighet, samtidig deres barnas rettigheter ivaretas (Livingstone & Sylvander, 2025).

Barn er sårbare og må lære å navigere i et komplekst medielandskap. De må ha hjelp i navigeringsarbeidet fra voksne. Det handler om å forebygge, være til stede hvis noe skjer og følge opp de unge. At skoler og foreldre får økt kompetanse på å møte utfordringer og farer med sosiale medier ser ut til å være en løsning for å trygge barn bedre.

• Kan vi klare å lære barn og unge å bruke sosiale medier på en kritisk og sunn måte, slik at de får bruke sine ferdigheter og sin medbestemmelse?
• Kan opplæring og veiledning av barn og unge, hvor de får trening i problemløsning, kritisk refleksjon være løsningen?
• Kan styrking av foreldre og skolens mediekompetanse være neste satsningsområde?
• Kan det skapes trygge digitale arenaer for barn og unge, samtidig som de unge får tilgang til digitale sosiale medier?

Hvis vi fisker uten snøre og passende krok, fanger vi heller ingen fisk.

Kilder

• Medietilsynet støtter 15-årsgrense i sosiale medium – Siste nytt – NRK
• https://klassekampen.no/artikkel/2025-11-05/debatt-femten-ars-aldersgrense-er-feigt-og-udemokratis
• Under-age social media use 'on the rise', says Ofcom - BBC News
• Conceptualizing age‐appropriate social media to support children's digital futures
• Microsoft Word - Cover-What is media literacy.doc

Når skolens nettbrett blir en plagsom husgjest

Skjermbruk blant barn – hvem har ansvaret?