Emma ville ikke sitte stille på skolen. Nå er hun stolt helsearbeider, og konkurrer "overalt"!

Etter ungdomsskolen var Emma usikker på hva hun ville bli. Men hun visste hva hun ikke ville: sitte stille. Klasserommet føltes trangt, teoritungt og fjernt. Hun ville lære noe praktisk, jobbe med mennesker, være der det faktisk skjedde. En rådgiver foreslo helse- og oppvekstfag, og Emma begynte på Strinda videregående. Først vg1 helse- og oppvekstfag, deretter vg2 helsefagarbeider.

Valget viste seg å passe. Ikke bare fordi hun trivdes, men fordi hun kjente at dette var et fag der hun kunne vokse.

 – Jeg måtte jobbe med folk, forteller Emma. Og jeg lærer mest av å jobbe.

 Lærling i virkeligheten

Lærlingtiden tilbrakte Emma ved St. Olavs hospital i Trondheim. I over to år fikk hun erfaring fra flere poster: geriatri, akuttmottak og til slutt torakskirurgisk sengepost, der hun også tok fagprøven.

I geriatrien lærte hun å se hele mennesket, ikke bare diagnosen. Her handlet arbeidet om relasjoner, tid og tett samarbeid i tverrfaglige team.

 – Det var fint å lære hvordan man jobber sammen rundt pasienten, forklarer Emma.

I akuttmottaket ble tempoet et annet.

 – Der lærte jeg mye om meg selv. Hvordan jeg fungerer når det haster, hvordan jeg håndterer stress, og hvordan teori faktisk brukes i praksis.

På torakskirurgisk sengepost fikk hun være tett på avansert behandling, inkludert åpen hjerte- og lungekirurgi.

– Det var utrolig spennende. Jeg lærte enormt mye på kort tid.

 Å bli voksen litt før tiden

Overgangen fra skolebenk til full turnus var brå. Emma var bare 17 år gammel da hun opplevde sitt første dødsfall i jobben.

 – Jeg var sammen med en døende pasient og familien. Jeg hadde ikke opplevd den typen sorg selv, men jeg ble spurt om jeg følte meg klar for å være der – og det gjorde jeg.

Hun forteller om stillheten, om å være i rommet sammen med mennesker i krise, uten å ha ferdige svar.

 – Noen ganger handler jobben bare om å være til stede, forteller Emma.

I akuttmottaket møtte hun også sin første overdosepasient – en ungdom på samme alder som henne selv, som hadde trådt feil på en fest.

 – Det gjorde sterkt inntrykk. Slike historier setter seg.

 Konkurranser uten spisse albuer

Parallelt med jobb og læretid har Emma deltatt i konkurranser i helsefag. Før hun startet, ble hun kartlagt som en del av det norske yrkeslandslaget. Resultatet var nesten komisk: hun scoret lavest av alt på konkurranseinstinkt.

– Det har nok endret seg, ler hun: – Jeg ble bitt av konkurransebasillen.

Emma har deltatt i fylkesmesterskap, norgesmesterskap, EM og VM. I 2022 vant hun Yrkes-NM i helsefag. Året etter tok hun bronse i EM i Gdansk. I 2024 representerte hun Norge i VM i Lyon.

VM samlet deltakere fra hele verden. På messearenaen konkurrerte fag side om side: frisører, kokker, servitører, hudpleiere – og helsefagarbeidere. – Det var stort. Stemmingen var spent, men samtidig var det en vennlig tone konkurrentene seg imellom.

– Man konkurrerer alene, uten å se de andre, og vet ikke hvor man ligger an før alt er over, forteller Emma.

Hun endte på 10. plass, bare noen få poeng unna en utmerkelsesmedalje.

– Jeg var litt skuffet. Jeg hadde noen slurvefeil, og kriteriene var annerledes enn vi er vant til i Europa.

Ulike kulturer, samme fag

Forskjellene mellom landene var tydelige.

 – Noen var ekstremt drillet i prosedyrer, nesten litt som robåter. Min styrke var pasientbehandling, kommunikasjon og medmenneskelighet, forklarer Emma og fortsetter:

– Det gikk overraskende bra. Jeg scoret høyt på empati og omsorg, men det var også det jeg brukte mest tid på.

Vinneren kom fra Thailand. I flere asiatiske land gir slike konkurranser store premier, videre utdanning og økonomiske fordeler. For mange ble framtiden nærmest sikret.

Likevel var fellesskapet sterkt. Emma forteller at de satt i seks timer sammen på venterom, før de ble hentet frem på scenen. Hun har fortsatt kontakt med flere konkurrenter, blant annet EM-vinneren fra Finland. Vi snakket svensk og finsk og forsto hverandre godt.

 En liten norsk heiagjeng

Til verdensmesterskapet i Lyon hadde Emma med seg en liten, men viktig delegasjon: foreldre, bror, veileder, representant fra opplæringskontoret og fagforbundet.

– Å ha dem der betydde mye. Det ga meg trygghet.

Kort tid etter ble hun kåret til Årets lærling i Trøndelag 2024 av fylkeskommunen. Prisen ble delt ut i Olavshallen.

 I dag jobber Emma 70 prosent som helsefagarbeider på kirurgisk gastro akutt ved St. Olavs hospital. Samtidig tar hun fagskoleutdanning som barsel- og barnepleier, et toårig deltidsstudium. Én dag i uka er det undervisning på Teams, hver sjette uke samlinger i Fredrikstad som går over tre dager. Andreåret innebærer ti uker praksis på føde- og barselavdeling, kombinert med tredelt turnus.

I tillegg tar hun påbygg til generell studiekompetanse via Trøndelag nettskole.

– Jeg vil ha det i bakhånd, hvis jeg senere ønsker å gå videre til sykepleier og kanskje jordmor.

Hun smiler. – Jeg er fascinert av graviditet, fødsler og babyer. Du kan nesten si det er et kall.

Opplæring

Lisa Kristina Bjørnstrøm, leder av seksjon for opplæring på St. Olavs hospital har fulgt Emma tett i flere konkurranser. Hun var til stede både i EM og VM.

 – Emma har en enorm yrkesstolthet, til å være så ung er hun eksepsjonelt moden. Hun viser faget på en ydmyk og profesjonell måte, forklarer Lisa Kristina Bjørnstrøm og fortsetter: – En av hennes styrker er hvor dyktig hun er i kommunikasjon med pasienten. At hun er opptatt av medmenneskelighet og har mye empati skinner godt igjennom. I konkurransene er det skuespillere som er pasienter. Det var lett å se at de var tydelig berørt av Emmas omsorg under seansen.

I mesterskapene har juryen sine kriterier og medmenneskelighet og omsorg er ikke nødvendigvis noe man får poeng for. I EM fikk Emma erfare at tiden ble knapp nettopp fordi hun var opptatt av dette.

 Andre kulturer

Det er ulikt hva de forskjellige landene og kulturene praktiserer. I Spania er det langt større bruk av plasthansker, naturlig nok pga. multiresistente bakterier.

Flere av landene har utøvere som er bedre kvalifisert enn Norge. I Asia har de egne akademier for nettopp slike konkurranser. Deltagerne blir tatt ut av arbeid bare for å satse på konkurranser.

All kommunikasjon, både muntlig og skriftlig foregår på engelsk. 

 I Norge har vi dyktige trenere som forbereder våre deltagere godt på hva som kommer. De har erfaring med hva som er viktig å vektlegge.

Det viktigste

Emma kommer fra en familie med tradisjon for yrkesfag. Foreldrene er stolte. Selv er hun mest opptatt av én ting

– Pasientene skal føle seg trygge og ivaretatt. Hvis de gjør det, har jeg gjort jobben min, sier Emma.

Sanna har Downs syndrom: Drømmen er å bli helsefagarbeider

Bjørnar har vært verdensmester fire ganger. Nå vil han ha norske ungdommer til topps.