Ved ufrivillig skolefravær er det av stor betydning at man lytter til eleven det gjelder

Det er store mørketall i Norge når det gjelder barn som ikke finner seg til rette i skolen, og dermed uteblir fra undervisningen. Tendensen er at frafallet begynner stadig tidligere i barneskolen, at det varer lenge (Jordet, 2019), og at det har konsekvenser for hele samfunnet (KS, u.å.). Jeg vil i denne artikkelen belyse ufrivillig skolefravær (Brochmann & Madsen, 2022) gjennom fortellingen om Trond, og videre peke på noen veier ut av skolevegringen for å vise at det er håp for at elever som Trond skal få tilbake tilhørighet til klassefellesskapet. Dette kan skje gjennom en samordnet innsats basert på en utvidet forståelse av barns behov for mening og for å ha innflytelse på eget liv. Det finnes dessverre mange barn og unge i Norge som kjenner det som Trond.

Møt Trond

Trond er 10 år og går i 5. klasse. Han har hatt et stort skolefravær de siste to skoleårene, og nå har han helt sluttet å møte opp til undervisningen. Foreldrene tok tidlig kontakt med skolen da de merket at Trond vegret seg for å gå på skolen. Det begynte med klage på hodepine og vondt i magen, og etter hvert nektet han å gå.

Foreldrene prøvde å snakke med Trond, men han var stum som en østers. Det var som han mistet stemmen over natta, sa mor. I ettertid har begge foreldrene tenkt at de presset for hardt på for å få Trond til å gå på skolen. De dro han opp, overtalte han og lovet han gull og grønne skoger – bare han gikk på skolen. Og kanskje var de ikke lydhøre for hva han prøvde å si?

Trond hadde vært hos både helsesøster og lege, men ingen kunne finne noe fysisk galt. På skolen hadde han venner, men lærerne merket at han trakk seg unna dem. Faglig hadde han alltid vært en pliktoppfyllende og evnerik gutt med gode forutsetninger for læring. Han lå langt foran jevnaldrende i matematikk og engelsk. På fritiden spilte han spill på nettet, jobbet med programmering og så på YouTube-videoer om hvordan man bygger opp en PC. Han hadde venner i hele verden, og den beste lyden foreldrene visste, var da de hørte latter og ivrige stemmer når han kommuniserte med andre.

På skolen hadde Trond byttet kontaktlærer hvert år. Av type var Trond avhengig av trygghet, og alle lærerbyttene, vikarene og skifte av voksne hadde medvirket til utrygghet – en utrygghet foreldrene hadde påpekt gang på gang i møter med skolen. Lærerne på sin side sa de forsto at Trond hadde det vanskelig, og foreslo å melde Trond til PP-tjenesten for utredning. Trond selv fikk ingen forklaring på hvorfor han skulle testes. Tester, intervju og kartleggingsmateriale viste at Trond lå i overkant av det som var forventet på alderstrinnet. Han hadde spesielt gode resultater i matematikk og engelsk.

Det var ikke grunnlag for vedtak om spesialpedagogisk hjelp ut fra resultatene, så PP-tjenesten konkluderte med at Trond trengte tilpasninger i form av samtaler. Dette skulle forbedre oppmøtet på skolen. De foreslo også utredning i BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Han skåret dårlig på oppmerksomhet, konsentrasjon og på sosiale ferdigheter. Var symptomene forenelig med en diagnose enten innenfor autismespekteret eller innenfor konsentrasjons- og oppmerksomhetsområdet, undret de seg.

Foreldrene ville gjerne undersøke alt, så Trond gjennomgikk en utredning hos BUP som konkluderte med at han verken hadde ADHD eller Aspergers syndrom. Derimot hadde han angst – sosial angst og muligens også prestasjonsangst.

All denne utredningen hadde tatt to år. Hypoteser var fremsatt og tiltak utprøvd – av de voksne rundt Trond. Hvorfor hadde ingen snakket med han? Han var blitt tausere og tausere med årene. Hvorfor skulle han si noe? Ingen hørte på han likevel? Hva var vitsen da?

Tilliten til foreldrene og skolen var brutt. Det hele så håpløst ut. Det var da det kom en ny rådgiver i PP-tjenesten.

Et nytt blikk på Trond

Inga, den nye rådgiveren i PP-tjenesten, overtok «Trond-saken». «Får du han på skolen, er du god», sa de andre på kontoret med dårlig skjult tvil i stemmen. Inga skjønte raskt at dette var en nøtt hun virkelig skulle få bryne seg på. Hun tok den tykke mappa om Trond med seg og lukket døra inn til kontoret. Der leste hun side opp og side ned om bekymringer og vansker – vegring og nekting, om engstelse og tap. Men hvor var Trond sin stemme?

Inga bladde og bladde, men hun fant ingen utsagn fra eleven – fra han det skulle handlet om. «Det er jo den som har skoen på, som vet best hvor den trykker», mumlet hun for seg selv. Så kom hun på eventyret om Havfruen av H.C. Andersen (u.å.). Det eventyret som hun hørte så ofte som barn. Eventyret hadde laget et søkk i hjertet hennes: vakre Ariel som ble så forelsket i prinsen hun hadde sett, da det ble hennes tur å besøke menneskeriket. Ariel, som var villig til å ofre hva som helst for å få føtter, og den fæle Ursula som gir henne føtter mot å få stemmen hennes til gjengjeld – så Ariel ikke lenger kan snakke.

Inga dvelte litt ved eventyret om Ariel og hennes lengsel etter å være menneske, og så tenkte hun på det hun hadde lest om Trond. Hun tenkte på det hun visste om barn, om gutter og språk. Kanskje han virkelig hadde prøvd å forklare hvordan han hadde det, men så var ordene hans så få at de voksne rundt han ikke greide å oversette dem til hva han mente? Kanskje det var derfor stemmen hadde stilnet hen? Kanskje man skulle tenke i nye baner? Tenk om han hadde gitt opp å bli forstått? Han ble stille fordi han tenkte at det ikke var noen vits i å si noe, fordi ingen fanget opp det han ville formidle. Han var blitt en statist i sitt eget liv, tenkte hun – men den tanken var så skremmende at hun slapp den øyeblikkelig.

Hun bestemte seg for å sove på hvordan hun skulle gå videre med Trond sin sak.

Neste morgen leste hun hele mappen grundig igjen. Hun satte spørsmålstegn i margen og bet i blyanten mens hun tenkte. Hun fikk ikke til å lese viktige dokumenter på skjerm.

Første skritt var å få Trond i tale. Men hvordan gjør jeg nå det, når han sannsynligvis ikke vil snakke med meg, grunnet hun?

Betydningen av å lytte til barnets egen stemme

Inga hadde jobbet mye med barns rettigheter, og hun visste at barn skal høres i alle saker som angår dem. Det er jo artikkel 12, tenkte hun, og hun smilte litt, for Barnekonvensjonen (FN, 1989) brukte hun i alt arbeidet sitt. Hun søkte litt på nettet og fant en artikkel hun fikk interesse for. I den skriver Eirik Hørthe (2021):

«Allerede som barn hadde jeg en intuitiv forståelse for stemmens viktighet. Alle barn jeg har snakket med siden, har vist en tilsvarende forståelse for hva som står på spill for verdens mest populære havfrue. Det er nemlig livsviktig å ha en stemme her i verden! Det er derimot ikke tilstrekkelig å ha en stemme alene for å eksistere som et fullverdig medlem av samfunnet. Det er også nødvendig at vår stemme blir hørt.»

Hun ble sittende og grunne over det som stod i artikkelen. Eventyr snakker som kjent til både følelsene og det ubevisste, men hun hadde ikke tenkt så klart over hva det betydde. At selv barnehagebarn intuitivt kan forstå viktigheten av ikke å bytte bort stemmen sin. Men kan barn da også forstå nødvendigheten av at akkurat deres stemme blir hørt? Inga ble sittende og tenke og bestemte seg for at hun ville invitere kollegaene til filmkveld. De skulle se Den lille havfruen! Her blir det en alternativ tilnærming til Trond-saken, tenkte hun.

Å skape felles forståelse

Inga hadde bestemt seg for å la filmen tale for seg selv og ikke si noe før etterpå. De tre kollegaene hennes syntes å like filmen. Etterpå snakket de om Ariels valg. Inga tok sats – og så sa hun: «Filmen minner meg om Trond; den saken dere ga meg.» Det ble stille et øyeblikk.

De andre lyttet til hennes hypotese om at Trond hadde sluttet å prate fordi han opplevde at ingen lyttet. Hva var vitsen med å prate da? Det ble en livlig diskusjon om barns språk og språkutvikling, og om det å forstå og oversette for «de stemmeløse». Inga var både glad og lettet da hun la seg den kvelden.

Dagen etter møttes de rundt morgenkaffen. «Du fikk oss virkelig til å se ting fra et nytt perspektiv, Inga», sa en. «Jeg hadde aldri trodd at en tegnefilm kunne relateres til å forstå barn», sa en annen. «Og jeg kom til å tenke på lille Ninni som ble usynlig, hun som Tove Jansson skriver om i Mummidalen. Hun som blir synlig gjennom omsorg», sa en tredje (Jansson, 2022; Bergem, 2018). Denne morgenen var det som teorier og perspektiver bare fikk folde seg ut over kaffekoppene.

Inga ba så om råd: «Hva skal jeg gjøre for å få kontakt med Trond, da?» De ble enige om å fortsette samtalen neste morgen; alle fikk en felles oppgave med å tenke ut nye strategier.

«Jeg blir til i møtet med deg»

Den kvelden tenkte Inga på de rollene hun inntok i ulike situasjoner i løpet av uka. Hun erkjente at hun endret sin selvrepresentasjon alt etter hvem hun var sammen med (Slagsvold, 2016). Hun kom til å tenke på et intervju hun hadde lest med Daniel Stern, en av nestorene innen barnepsykologi. Han sa:

«De små handlingene i kulturdelingen skjer på mikronivå og konstituerer noe nytt. For eksempel kan dette skje mellom mor og barn i deres samspill når det gjelder grensesetting eller forståelse av bruken av et objekt (byggeklossen som skal være en leke og ikke noe å putte i munnen). Det spennende blir det som skjer på menneskets innside. Mellom det individuelle og det kulturelle må det skje en oversettelse til et mikronivå. Når man gjør noe som ikke er vanlig, blir det som er vanlig, synlig.» (Stern, 2007)

Stemmen vår fødes også i møtet med andre mennesker – i det øyeblikket et annet menneske er villig til å lytte til det vi har å si. Inga tenkte på det finstilte samspillet mellom foreldre og barn: den inntoningen som gjør at kommunikasjon oppstår. En annen setning fra den før nevnte artikkelen av Hørthe (2021) hadde festet seg: «Ved å nekte å låne sitt øre til et annet menneske, nekter vi også dette mennesket en stemme i verden.»

Setningen fortsatte å kverne i Inga. Kanskje det var så enkelt og likevel så vanskelig å forstå Trond? Ingen hadde lånt øret sitt til han, derfor var han nektet en stemme i verden. Han ble ikke hørt og fikk derfor ingen forståelse og anerkjennelse for sitt syn vedrørende sin egen situasjon, derfor inngikk han pakten med den onde Ursula. Kunne det være grunnen til at han var taus? undret Inga.

Å se etter feil hos eleven eller opplæringssituasjonen

Neste morgen var det kø rundt kaffemaskinen, og alle ivret etter å dele sine tanker om hvordan man nå skulle gjenopprette kommunikasjonen med Trond. Inga begynte med å si:

«Dere, dessverre tror jeg vi i PPT driver med sykeliggjøring av elever. I mappen til Trond pekes det fort på feil og mangler hos han, uten at noen verken har observert han i klasserommet for å få et inntrykk av hvordan han har det, eller har snakket med han. Foreldrene fikk raskt beskjed om at det var deres oppgave å få Trond på skolen, og at de måtte vise foreldremuskler. Dermed utsatte de han for utilbørlig press med velsignelse fra skole og helse. Med litt store bokstaver kan vi si at alle vi som skulle hjelpe, har undergravd foreldrerollen med å komme med bestillinger og krav til foreldrene som var fortvilte og ville gjøre alt riktig. De dro han ut av senga, truet og lokket – og det uten å snakke ordentlig med han. Så ble Trond utsatt for gransking for å lete etter feil hos han – feil i form av en diagnose som kunne gi en forklaring på hvorfor han ikke fikk til å gå på skolen.»

Nå vil alle si noe. «Det hjelper å få inn nye folk, som løfter blikket og får øye på horisonten», sa en. «Ja, for jeg tror vi har fokusert altfor mye på at det må være noe feil med Trond», sa en annen. «Du har helt rett i at vi vegrer oss for å observere i klassene. Det blir liksom litt privat …» sa en tredje.

De hadde ikke tid til mer, men ble enige om å fortsette dagen etter. Inga tenkte på skolens rammeverk. På alle de gode intensjonene som lå der. Allerede i 2003 kom det en NOU (2003:16, s. 85) som sa:

«En inkluderende skole stiller store krav til skolen. I den tradisjonelle skolen har spørsmålet vært; Hva er galt med eleven? Når en elev ikke lærer som forventet bør heller spørsmålet være: Hva er galt med skolen?»

Det virker som om dette prinsippet, å se etter hva som er galt med skolen, er så provoserende at det liksom ikke er en holdning som blir helt implementert.

Det nye kapittel 9 i opplæringsloven, også kalt barnas arbeidsmiljølov, trådte i kraft 01.08.2017. Det ga elever eksplisitt rett til å bli hørt når de opplever at læringsmiljøet ikke er trygt og godt (Opplæringslova, 1998). I lovutkastet til ny opplæringslov (2023) blir barnekonvensjonens rett til å bli hørt i saker som angår barnet, og retten til at det skal foretas en barnets beste-vurdering, foreslått implementert. Det er jo dette som barnekonvensjonen dreier seg om, tenker Inga. Selv om barn har grunnleggende menneskerettigheter til å bli hørt, så viser mange klagesaker til statsforvalteren at barn ofte og fremdeles ikke har en stemme i egne saker. De har rettigheter, men de får ikke praktisert disse rettighetene fordi ingen hører på dem. «Er det rart de da blir «stumme», slik som Trond», tenker hun. «I tillegg til at disse barna føler seg annerledes, så setter vi altså lupen på dem for å forstørre alt som kan være feil», mumler Inga for seg selv.

Grunnforståelse av barn

Neste morgen ved kaffekoppen er det mange som vil si noe. En kollega av Inga sier: «Det du sa i går om at vi er snare til å peke på feil hos eleven, traff meg så voldsomt. Jeg har virkelig tenkt på hvordan jeg uttrykker mine holdninger til barn. Er det sånn at jeg fremstår som den jeg ønsker å være? Og det er å være et talerør for barn.»

Det blir en livlig diskusjon om hvordan holdninger viser seg i det praktiske arbeidet. «Elevene ser rett gjennom oss, de, når vi bare er interesserte i å finne ut hva de ikke får til, og jeg har en mistanke om at vi sjelden spør om hva de er gode til, og lar dem få vise oss det», sier en annen. Nå blir det stille. Alle har fått noe å tenke på.

«For noen gode samtaler vi har», sier Inga til slutt. «La oss tenke mer til i morgen.» Hun blir selv sittende og grunne utover kvelden. Det er holdningene våre til barn som styrer handlingene. I boka «Anerkjennelse i skolen» (Jordet, 2019) pekes det på at filosofen Axel Honneth har sagt at anerkjennelse er nøkkelen til både at barn får tatt i bruk sine iboende talenter og får oppfylt sine menneskerettigheter. Det er derfor en etisk plikt å ta vare på alle. Inga tenker:

«Vi i PP-tjenesten snakker altfor sjelden om dette bakteppet. Vi dykker raskt ned i sakene vi får, istedenfor å ta et overblikk over hvordan terrenget ser ut. Hvor ofte er jeg blitt spurt om min holdning til barn? Ser jeg dem som beings, eller becomings (jf. Østli, 2018). Ser jeg verdien i barndommen – eller vil jeg bare at barn skal vokse opp fort? Og når vi som rådgivere i PP-tjenesten snakker med bekymrede foreldre, er vi flinke nok til å etterspørre mestring? Det er jo mestringen vi vokser på, det vet vi – ikke det vi ikke får til.»

Hun ble sittende lenge og tumle med disse tankene. Om hvordan vi krever av foreldre at de skal få barna på skolen, helt uten å se hvordan skoledagen er for eleven. Hva er det som gir mening i læringssituasjonen? Mening er bærende for motivasjon, tenker hun. Og nå må jeg få råd om hvordan jeg kan snakke med Trond.

Veien til forståelse går gjennom dialog

Morgenen etter snakker kollegaene i PP-tjenesten samen igjen, og de blir enige om at Inga skal be om å få komme på hjemmebesøk til foreldrene – og om Trond vil være med, er det fint! Da Inga kommer, er ikke Trond der. Hun ber om å få lov å banke på døra hans og sier til han: «Hei, jeg er Inga fra PP-tjenesten. Nå skal jeg snakke med mamma og pappa, som de jo har fortalt deg. Om du vil høre, kan du åpne døra og bare høre hva vi sier, for det handler jo om deg, ikke sant?»

Da de hadde satt seg, hørte hun at det kneppet i en dør! «Så bra», tenkte hun, «han er med!». Hun tok frem hele mappa og gikk gjennom tankene sine. Hun sier:

«Vi har dessverre til nå bare konsentrert oss om at det må være noe som er feil med Trond, ser jeg. Vi har ikke snakket med han om hans opplevelse av mening i skolen, og jeg må si at dere som foreldre har fått dårlige råd av oss. Råd om å få han på skolen, koste hva det koste vil! Jeg er så lei meg for alt dere har måttet gjennomgå, så jeg vil gjerne aller først be om tilgivelse.»

Hun så at øynene til foreldrene ble kulerunde. Hun fortsatte:

«Det er Trond som sitter på fasiten på hva som skal til av endringer på skolen slik at han finner mening i å komme dit. Det håper jeg at han vil snakke med meg om. Jeg skjønner at Trond ikke har tillit til verken skolen eller oss i PP-tjenesten, og det er vår skyld at det er blitt sånn. Jeg vil gjøre hva jeg kan for å gjenopprette kommunikasjonen.»

Hun trakk pusten...

«Derfor vil jeg be om at vi kan ha møter på Teams, der du, Trond, kan se meg, men jeg trenger ikke se deg. Du kan ha mamma eller pappa med, og om du ikke vil snakke, kan du skrive, så leser de det opp. Er det en grei avtale?»

Inga trekker pusten og venter. Det kommer et svakt ja fra den åpne døren.

Resten av møtet snakker de om alt Trond er flink til, om gaming og bygging av pc, om engelsk og matte. Inga skriver og noterer. «Så stolte dere må være av Trond!» sier hun. Foreldrene ser på hverandre, så ler de og sier i kor: «Ja, det er vi virkelig!»

Dette er selve vendepunktet. Fra nå av bygger Inga opp dialog med både Trond og foreldrene. Etter hvert forteller han hvordan han lærer best, og hun tar det med til skolen. Der må hun bruke tid for å skape forståelse for eleven Trond, og når den er på plass, begynner lagarbeidet. Det tar tid å endre holdningene til lærerne. Trond er verken lat eller vanskelig, han trenger bare trygge rammer, og han trenger utfordringer. Det er lange og til dels harde forhandlinger. Men Inga gir seg ikke! Hun har alliert seg med skolens rådgiver og den spesialpedagogiske koordinatoren, og sammen jobber de på med holdningsarbeid. Det går fremover, og sakte ser og hører de andre toner når det gjelder undervisning og læring.

Hva med Trond?

Trond har fortalt hvordan han tenker at han lærer best. Han har sagt: «Det må være utfordrende for hodet.» Han gikk med på å bli testet i matematikk og engelsk, og det viser seg at han har helt rett – han er egentlig ferdig med pensum i matematikk, så han får undervisning på videregående skoles nivå med en matematikklærer som brenner for faget sitt. Det viser seg å være flere matematikkflinke elever på skolen på andre klassetrinn, og med god timeplanlegging av undervisningen får disse elevene i en samlet gruppe et faglig godt tilbud. I denne gruppa benytter de metoden flipped classroom, der de har en mer elevaktiv undervisning og blant annet forklarer matematiske utfordringer for hverandre. Alle elevene rapporterer at de trives bedre på skolen på grunn av denne gruppa. Det er mye latter i klasserommet, og de jobber med eksperimenter i både fysikk og kjemi, fordi det er gøy!

I engelsk har Trond toppkarakter i muntlig engelsk, men han er enig i at han skal jobbe mer med skriftlig engelsk. Han er begynt på ungdomsskolepensumet i en liten gruppe med flinke elever.

Inga har samtaler med Trond for å følge med på at han har det bra. De to har det hyggelig sammen, og de har en åpen tone. Når Inga spør han hva det var som gjorde at situasjonen snudde, sier han to ting: «Det var det at du ba om unnskyldning, det var veldig viktig for meg! Og så var det at du fikk mamma og pappa til å fokusere på det jeg kan!» Inga takker for svaret. Når hun drar hjem, tenker hun på kraften i øyeblikkets betydning, det å være nær og se i samme retning (Kallevik, 2007).

Epilog

Inga tenker ofte på Trond og hva det har lært henne å jobbe med han – særlig det om hvor viktig det er å virkelig jobbe med relasjonen. Hun tenker at det er en menneskerettighet for elevene å bli hørt, slik at de ikke blir stumme som Ariel og bytter bort stemmen sin. De stumme skrikene er forferdelige! Dette tenker Inga og setter seg ned og skriver ned denne historien om Trond slik at du skal få anledning til å lese den.

Beate Heide er utdannet spesialpedagog og klinisk pedagog. Hun har skreveet flere innstikk og artikler i Spesialpedagogikk og andre tidsskrift. Hun har også skrevet fire barnebøker.S

Denne artikkelen ble første gang publisert i papir- og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 4, 2023. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver + forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanser

Andersen, H.C. (u.å). URL: Den lille havfrue - H.C. Andersen (andersenstories.com)

Bergem, A.C. (2018). URL: Det usynlige barnet - RVTS Sør (rvtssor.no)

Brochmann, G. & Madsen O.J. (2022). Skolevegringsmysteriet. Historien om hvorfor barn og unge sitter alene hjemme i stedet for å gå på skolen. Cappelen Damm Akademisk.

Forente nasjoner (1989). URL: Barnekonvensjonen – regjeringen.no

Hørthe, E. (2021). URL: Behovet for å bli hørt i en verden som nekter å lytte (psykologisk.no)

Jansson, T. (2022). URL: Mummidalen – 12. Det usynlige barnet (Sesong 1) – NRK TV

Jordet, A.N. (2019). Anerkjennelse i skolen – en forutsetning for læring. Cappelen Damm Akademisk.

KS (u.å.). Utenforregnskapet. https://www.ks.no/utenforregnskapet

NOU (2003:16). I første rekke – Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle.

Slagsvold, M. (2016). Jeg blir til i møtet med deg. En bok om relasjoner. Cappelen Damm.

Kallevik, S.A. (2007). URL: Øyeblikkets betydning i mesterlig mestermøte | Tidsskrift for Norsk psykologforening (psykologtidsskriftet.no)

Østvik, J. (2017). Friendships among students using AAC in Norwegian public mainstream primary schools. Doktorgradsavhandling (ph.d.). URL: Jørn_Østvik.pdf (ntnu.no).

Inga bladde og bladde, men hun fant ingen utsagn fra eleven – fra han det skulle handlet om.

Trond er verken lat eller vanskelig, han trenger bare trygge rammer, og han trenger utfordringer.

Det er holdningene våre til barn som styrer handlingene.