Estland topper PISA i Europa:
Øyvind dro til Tallinn for å finne suksessoppskriften

– Hvordan er det mulig for et så lite land som Estland å prestere bedre enn alle de andre europeiske landene i PISA-undersøkelsen?

Øyvind Børven, rektor ved Akademiet videregående skole i Fredrikstad og lærer i medieutvikling, er mer interessert i Estland enn de fleste andre nordmenn. Han er gift estisk og har reist rundt i landet mange ganger. Dessuten er det dette med skolesystemet. 

– Estland har de siste årene etablert seg som Europas PISA-mester og ligger på 7. plass i verden når man slår sammen resultatene fra alle de ulike fagdisiplinene PISA måler, sier han. 

Foran dem på listen ligger seks asiatiske land. Finland, som ofte blir trukket frem som best i klassen, ligger på 14. plass, mens Norge er nede på 34. plass, bak både Sverige og Danmark (Se hele lista i faktaboksen). 

– Knuser oss 

Børven synes særlig forskjellene er interessante når man begynner å sammenligne de ressursene Estland har til rådighet med det Norge har. 

– Ofte skylder vi på ressurser i Norge når noe ikke fungerer i skolen, men Estland har lavere lærerlønninger enn vi har i Norge, større klasser, færre ressurser i klasserommet, kortere skoleår og ett år mindre skolegang. På papiret burde jo vi ligge langt foran dem. 

Børven, som selv gikk ut av lærerskolen i 2007, har lenge interessert seg for hvordan den norske skolen kan bli bedre enn den er. Blant annet lager han podkasten «Et bedre Skole-Norge» der han jevnlig intervjuer fagfolk som han mener kan by på inspirerende suksesshistorier. 

Han tok derfor opptaksutstyret med da han tidligere i år inviterte seg selv til Tallinn Realkool, en av Estlands høyst rangerte skoler. 

Her møtte han både lærere og elever fra skolens avgangskull. Episoden har han kalt «Hvordan kan Estland knuse Norge på PISA med mindre ressurser?»

– Så hva fant du ut? 

– Jeg tror det handler mye om kultur. Skolen er integrert i kulturen og oppdragelsen på en annen måte enn hos oss. I Norge ser vi nærmest på lekser som noe negativt man bør unngå, mens de i Estland har mer pugging og høyere krav når de er på skolen. Mitt inntrykk er at de læres opp, fra de er små, til å se på krav som en mulighet for mestring, noe som gir en opptur, også når det er kjedelig. 

I podkasten spør Børven elevene om de har mye lekser. En av dem svarer: 

– Vi har ikke så mye lekser, det meste gjøres i klasserommet. Hjemme repeterer vi bare det vi har lært og forbereder oss til neste time. Hvis man planlegger tiden godt, går det greit.

Avhengig av hjernekraft 

En av lærerne Børven traff i Tallinn påpeker at en Estlands fremste ressurs er det som sitter mellom ørene på esterne. Børven tror at et land som først ble fritt i 1991 da Sovjetunionen brøt sammen, har en annen holdning til utdannelse fordi de vet at det er hjernekraft som skal sikre dem i fremtiden. 

– I Norge har vi store naturressurser, høy levestandard og godt utbygd velferdsstat. Utdanning verdsettes, men oppfattes ikke alltid som den primære veien til å lykkes i livet. I Estland er det motsatt., sier han. 

– Jeg tror vi i Norge er blitt litt late og at vi lener oss litt for mye tilbake. 

I Estland spør Børven elevene hvordan de opplever presset om å tilegne seg kunnskap. En av dem svarer: 

– På barneskolen lærer vi at kunnskap er viktig og noe vi bør ta imot. Det føles ikke som et krav, men som et valg man selv tar. 

Børven synes at vi i Norge bør klappe oss på skulderen over hvor gode vi er til å lage en skole der mange barn trives og hvor de utvikler gode relasjonelle ferdigheter, for det påpeker elevene fra Tallinn at de noen ganger savner. 

Børven nikker: 

– Norske lærere er rå på relasjoner og på å skape godt klima i klasserommet.

– Lærere liker rammer 

Og kanskje henger det sammen med likhetskulturen vi har i norsk skole, tror Børven. For mens estisk skole preges av forløpende eksamensdager, uten pause, i den såkalte Testweek og deretter opptaksprøver for å få innpass på de beste skolene, er vi i Norge av den oppfatning at alle skal kunne gå i samme klasse, uansett hva foreldrene dine heter eller hvor mye penger de tjener. 

– Det er bra. Ferdig snakket, sier Børven. 

– Men vi kan ha to tanker i hodet på en gang. Alle kan få samme mulighet, samtidig som vi passer på å hente frem talentene vi trenger, lete etter dem og legge til rette for dem, for eksempel innen realfag. Det trenger ikke være enten eller. 

Han tror også, etter å ha sett læreplaner i Estland, at vi trenger endringer på systemnivå i Norge. 

– I Estland utvikler skolene egne læreplaner, og de største skolene har sterke fagmiljøer. I Norge er læreplanene vage med stor grad av selvbestemmelse for den enkelte lærer. Min erfaring er at lærere liker rammer og ikke er så glade i å tolke. 

– Hvordan har du erfart det? 

– For eksempel har vi ved skolen der jeg jobber, hentet inn vikarer som er usikre på hvordan de skal legge opp undervisningen det første året. Da har jeg valgt å leie inn ekstern hjelp til å legge opp en semesterplan med fornuftig progresjon og forslag til metodevalg. Lærere blir ofte overlatt til seg selv, og derfor lener de seg på skolebokforlagene, som via sine bøker har tolket faget for dem, fremfor at de har en lokal læreplan eller en felles semesterplan på trinnet, som revideres fortløpende. 

– Hva så du i Estland? 

– Semesterplaner per trinn, som er mer detaljerte. Jeg mener det i Norge burde være noen grasrotinitiativer som lager støtteressurser som er gratis og åpne og som konkretiserer de ulne kompetansemålene.

Hva er livsmestring? 

Børven påpeker at vi i Norge har høy metodefrihet for lærere, samtidig som lærerne i liten grad holdes ansvarlige for læringen de utfører. 

– I Estland er friheten i langt større grad forankret i faglig trygghet, og undervisningen preges av dybdelæring og struktur, sånn jeg ser det. 

– Hvordan tenker du at vi kan lære av dette i Norge, stille lærere til ansvar?

– Nei, men hvis frihet i skolen forankres i faglig kompetanse og tydelige rammer for hva elevene skal lære, så kan vi kanskje snu måten vi ser på prestasjonskrav. Livskvalitet handler ikke nødvendigvis om fravær av prestasjoner, fordi, som jeg så i Estland, kan faglig mestring også handle om livsmestring. 

Han tror målbare krav om mestring, enda tidligere i skolegangen, er fornuftig: 

– Hvis elever ramler av faglig på barneskolen og først blir utredet på ungdomsskolen, som jeg ser tendenser til i Norge i dag, så er det litt sent og i beste fall veldig mye å ta igjen. Intensivkurs, som er lovpålagt, bør settes i gang tidlig. Mulig det trengs en viss kontroll med at dette blir gjort.

Vellykket bruk av skjerm 

Børven er ikke alene om å la seg fascinere av de gode PISA-resultatene i Estland. 

I en artikkel publisert i den engelske avisen The Times i mai i år, pekes det på hvordan estiske elever introduseres for teknologi som robotikk og VR allerede fra sjuårsalderen, og hvordan digitale verktøy er sømløst integrert i undervisning og vurdering. 

Skolene vektlegger problemløsning, kritisk tenkning og entreprenørskap, kombinert med inkluderende praksis, høy trivsel og få utvisninger, skriver avisen. 

Børven bemerker også estiske skolers forhold til digitalisering, og i podkasten forteller elevene at «data» ikke er integrert i alle fag, men et eget fag. 

– Mens vi i Norge har favnet ny teknologi litt for bredt og nå må gå tilbake på skolens digitaliseringspolitikk, er de i Estland stolte av hvordan digitaliseringen er integrert, forteller Børven.

– Læreryrket har status

Andre medier, som britiske The Guardian, trekker frem faglig kvalitet i estisk skolevesen kombinert med sosial støtte og elevtrivsel. Artikkelen fremhever tiltak som gratis skolemat. De mener også at Estland utmerker seg ved å legge vekt på kreativitet og tverrfaglige prosjekter. 

Dessuten bemerker de estiske læreres høye utdanning. Børven påpeker det samme: 

– Læreryrket har status i Estland. Selv om vi i Norge også har hatt et krav om master for ferdigutdannede lærere de siste årene, er dette en mer sementert ordning i Estland der lærere oftere har smalere og mer spesialisert fagkompetanse.

Og som en av lærerne, en kjemilærer, sier til Børven i pod-episoden hans, som du kan høre der du vanligvis hører podkast: 

– Kvaliteten på undervisningen er høy. Vi kan fagene våre godt. Hvis jeg ikke hadde gjennomgått ulike kurs i kjemi på universitetet, er det nok enkelte elever, særlig de som deltar i konkurranser innen kjemi, som jeg ikke hadde kunnet hjelpe. 

Børven vet godt at det å snu en skolekultur, hvis den, som han tror, er sementert i et lands selvbilde og overskudd, er krevende. 

– Jeg mener ikke at vi skal kopiere Estland, men at vi kan lære og la oss inspirere. Det trengs en samlet nasjonal innsats i Norge for å løfte skolen. Vi har de varme hjertene, nå må vi også gi rom for de skarpe hodene.