Den akademiske læreplanarven skyver praktiske fag til side

Forrige uke fikk jeg godkjent doktorgraden min Grunnskolen som kunnskapspolitikk. Den handler om den politiske styringa av skolens innhold, omfang og organisering fra andre verdenskrig til i dag. 

Et av de mest sentrale bidragene i avhandlinga mi er å vise hvor dominerende gymnas- og studieforberedelse har vært for utforminga av grunnskolen. Dette har gitt en forrang til skriftlige, akademisk orienterte klasseromsfag, ofte kalt teoretiske fag. Norsk og matematikk har trona øverst, og fra politisk hold er det liten tvil om at disse fagene har blitt ansett som de viktigste og mest nødvendige. 

Særlig har politikerne vært opptatt av redskapsdelen av disse fagene, altså lesing, skriving og regning.

Hierarkiet skolefagene imellom

Denne rangeringa av kunnskap står i skarp kontrast til målsettingen for grunnskolen da den ble etablert i 1969. Målet var å forene «praktiske og boklige skoleformer», og det ble sagt at skolen skulle «skape like skolevilkår for ulike evner anten dei måtte gå i teoretisk, estetisk eller praktisk lei». Det ble med ordene. 

Etableringa av grunnskolen ble ikke et oppgjør med rangering av kunnskap. Det ble heller slik at grunnskolen videreførte et tydelig hierarki.

I praksis har fagene i skolen aldri stått på like fot. Norsk skole har vært kjennetegna av å ha et bredt innhold. Samtidig har det likevel eksistert et tydelig hierarki mellom skolefagene. Yrkesretta, praktiske og estetiske fag har stått på timeplanen i hele grunnskolens historie, men politikken har hele veien vært tydelig på at disse fagene er mindre viktige. 

Den politiske rangeringa av fagene bygde på fagenes antatte nytteverdi for gymnaset, og dette ga forrang til skriftlig læring og akademisk kvalifisering.

Lesing, skriving og regning har styrt prioriteringene

Å undersøke grunnskolens historie, slik jeg har gjort, gjør at de lange linjene i skolepolitikken bli synlige. Jeg kaller historien for «læreplanarv» for å synliggjøre at fortidas politikk og planverk alltid blir med videre. Gamle læreplanverk gir altså ikke bare innsikt i fortida. De gir også et unikt innblikk i grunnmuren som dagens skole står på. 

I møte med mine historiske funn kan vi derfor spørre: Hvordan har den akademiske læreplanarven satt preg på dagens grunnskole?

Rangeringa av viktig og uviktig kunnskap er absolutt tydelig i dag. Satsing på lesing, skriving og regning har styrt de politiske prioriteringene de siste tiårene, og denne ensidigheten har gjort det klart at det kun er deler av skolens innhold som har høy prioritet. Politikken har hatt stor oppslutning fra de fleste partier, og den siste tida har særlig Arbeiderpartiet gjort seg til talsperson for denne politikken. 

Senest denne uka uttalte utdanningspolitisk talsperson Åse Kristin Bakke at «lesing er grunnlag for å forstå og lære i alle fag».

Flere veier til lærdom

Det er beviselig feil at lesing er den eneste måten å lære på. Barn lærer jo masse før de begynner å lese, og voksne tilegner seg også kunnskap og ferdigheter som ikke er knytta til boklig og skriftlig læring. 

Utsagnet fra Bakke er likevel interessant fordi det tydeliggjør at skolens innhold på ingen måte er likestilt i verdi: lesing skal og bør være det viktigste i skolen. 

Når Bakke i samme innlegg legger til at en mer praktisk skole skal skape motivasjon og engasjement som øker leselysten, viser hun med all tydelighet hvordan læreplanarven videreføres. Det handler ikke bare om at noen fag og ferdigheter er viktige enn andre. Praktisk og estetisk innhold blir på denne måten gjort til middel for økt læring i de virkelig viktige fagene.

I arbeidet med doktorgraden min er det et spørsmål som ofte har kommet tilbake til meg: Hvordan hadde dagens skole sett ut hvis fortidas prioritering hadde sett annerledes ut? Jeg har ikke et fullgodt svar, men jeg tror historien kan hjelpe oss på vei. 

Jeg tror også at dagens skolepolitiske ordskifte hadde hatt godt av flere historiske perspektiver. Historiske undersøkelser, slik jeg har gjort, kan nettopp gi innsikt i hvorfor dagens skole ser ut som den gjør. Samtidig gir de også innblikk i det som kunne vært og det som ikke ble. Slik kan historien synliggjøre at dagens skole kunne sett annerledes ut, og at det faktisk er mulig å stake ut en ny kurs for framtidas skole.