– I dag er det stor enighet om at de metoder man bruker, må ha forskningsbase med dokumentert effekt. Bare ikke i barnehage- og skolesektoren, der enkelte grupper og personer fremdeles insisterer på å få gjøre som man selv vil, skriver Willy Tore Mørch.
– I dag er det stor enighet om at de metoder man bruker, må ha forskningsbase med dokumentert effekt. Bare ikke i barnehage- og skolesektoren, der enkelte grupper og personer fremdeles insisterer på å få gjøre som man selv vil, skriver Willy Tore Mørch.

I to verdener

Debatt: – Boka «Problembarna» er en polemisk pamflett som åpenbart har som mål å skade omdømmet til navngitte programmer og metoder.

Publisert   Sist oppdatert

aaCappelen Damm Akademisk har nylig utgitt boka «Problembarna. Manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern», redigert av Mari Pettersvold og Solveig Østrem. Solveig Østrem er professor i pedagogikk ved Oslo Met – storbyuniversitetet. Hun arbeider mye med temaer i skjæringspunktet mellom politikk, profesjonsutøvelse og pedagogikk og etikk. Pettersvold er sosiolog og førsteamanuensis ved Fakultet for humaniora og utdanningsvitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Hun er opptatt av barns demokratiske deltakelse i barnehagen og profesjonsetikk. Jeg innleder med denne informasjonen fordi det kaster lys over deres kritikk av evidensbaserte metoder i sin alminnelighet og deriblant kritikk av programserien De utrolige årene (DUÅ).

Boka er en kritisk analyse av en rekke evidensbaserte programmer eller metoder, men jeg skal begrense meg til å kommentere det som omhandler DUÅ, fordi det er denne programserien jeg har vært med å innføre til Norge og implementert i norske kommuner og i mange barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP). Og som trainer i DUÅ har jeg førstehånds kjennskap til innhold, prosedyrer og forskningsgrunnlag for programserien. Jeg er derfor like involvert i DUÅ og den naturvitenskapelige forskningstradisjonen som redaktørene er i postmodernisme og kvalitative narrativer. Vi befinner oss altså i to helt forskjellige verder. Jeg har vært i offentlig polemikk med Pettersvold og Østrem tidligere. Forskjellene i ståsted og faglig vurdering har ikke endret seg siden det. Det er heller ikke mitt mål å påvirke redaktørenes syn på saken med denne kommentaren. Jeg skriver til leserne av Utdanningsnytt.

Boka er en polemisk pamflett som åpenbart har som mål å skade omdømmet til navngitte programmer og personer.

Boka er anmeldt i Utdanningsnytt av pensjonert førstelektor Ingeborg Tveter Thoresen ved Høgskolen i Vestfold, tidligere kollega av redaktørene. I de fagmiljøer jeg befinner meg i, ville vi vært meget forsiktig med å la en nær kollega og meningsfelle anmelde en slik publikasjon fordi vi vil unngå kameraderi og partiskhet. Ikke så i miljøet der redaktørene attpåtil profilerer seg som spesielt opptatt av etikk. Tveter Thoresen mener boka er årets viktigste bok i de pedagogiske miljøene. Det er den ikke. Boka er en polemisk pamflett som åpenbart har som mål å skade omdømmet til navngitte programmer og personer.

La meg begynne med påstanden i innledningen av boka om at det er politikere som etterspør effektive tiltak og dermed legitimerer bruk av programmer og åpner dører for programmer som lover effekter. Det skulle tatt seg ut om ansvarlige politikere ikke var opptatt av om tiltak i barnehage, skole, barnevern, psykisk helse og alle andre områder i samfunnet for den saks skyld, hadde tilsiktede og gode virkninger.

Altfor lenge har fagpersoner i disse fagområdene fått lov til å drive privatpraksis basert på tvilsom ideologi og ukvalifisert synsing. Det er det heldigvis slutt på. I dag er det stor enighet om at de metoder man bruker, må ha forskningsbase med dokumentert effekt. Bare ikke i barnehage- og skolesektoren, der enkelte grupper og personer fremdeles insisterer på å få gjøre som man selv vil, ivrig heiet fram av Pettersvold og Østrem og deres miljøer.

En overordnet kritikk av programmene er at de er standardiserte og overføres fra én kontekst til en annen. For DUÅs del mener de at et behandlingsprogram opprinnelig ment som behandling av barn med atferdsforstyrrelser er overført som universalforebyggende tiltak uten tilpasning til barnehager og skoler. Å påstå at det er ett og samme DUÅ-programmet som benyttes for alle målgruppene er like galt som å påstå at alle utdanningene innen pedagogikkfeltet er en og samme utdanning. Dette er selvfølgelig feil. Skole- og barnehageprogrammet i DUÅ, som for øvrig heter «Teacher Classroom Management Program» på originalspråket, er et helt separat program rettet inn mot skoler, SFO/AKS og barnehager og er forskjellig fra foreldreprogrammene for behandling av atferdsvansker.

Skole- og barnehageprogrammet tar i sin helhet sikte på at lærere og øvrige ansatte i skole, SFO/AKS og barnehage skal utvikle ferdigheter innen klasse-/gruppeledelse, et fag de får begrenset opplæring i ved lærerutdanningene. For ordens skyld, dreier klasse- og gruppeledelse seg om å hjelpe elevene/barna til å trives på skolen, SFO og i barnehagen og til å komme i posisjon til å lære sosiale, emosjonelle og skolerelaterte ferdigheter. Østrem, som har analysert DUÅ, påstår at det er den samme læreboka som brukes i alle programmene. Det er også feil. Læreboka som følger med DUÅs skole- og barnehageprogram heter «Utrolige lærere» (Gyldendal Akademisk, 2018) og er rettet direkte inn imot arbeid i skole, SFO og barnehage. Denne boka erstattet forøvrig boka «Hvordan fremme sosial og emosjonell kompetanse hos barn» (Gyldendal Akademisk, 2005), som har vært brukt sammen med Skole- og barnehageprogrammet i over ti år. Samlet er det per i dag fem lærebøker i DUÅ, tilpasset til de ulike opplæringsprogrammene de skal brukes i. Nye oversettelser og revisjoner skjer jevnlig. I tillegg til bøkene har hvert av DUÅ-programmene en omfattende brukerveileder/manual som benyttes. Alt materialet som brukes i DUÅ-opplæringene er fritt tilgjengelig for kjøp enten via norske bokhandler eller via nettbestilling fra The Incredible Years i USA.

Under overskriften «Faglig etos» refererer Østrem til DUÅs hjemmeside, der det oppgis at DUÅ-programmene har dokumentert effekt. Så raljerer hun over at det bare er oppgitt tre referanser, alle norske oversiktsartikler publisert i norske tidsskrifter og bokantologier. Pettersvold og Østrem er forskere, men er ikke i stand til å være redelige når de skal kritisere forskningsbasen til det de vil kritisere. Den norske forskningsbasen for DUÅ teller i dag mer enn 20 vitenskapelige artikler, stort sett publisert i internasjonale tidsskrifter med fagfellevurderinger. De siste syv årene har listen blitt supplert med mange artikler fra en stor og omfattende studie av DUÅ i skole, SFO/AKS og barnehage i Norge. Siden artiklene ikke nevnes, er det betimelig å tro at forfatterne ikke har registrert dette omfattende arbeidet. At Østrems siste referanse til DUÅs hjemmeside er fra 2017, sier også noe om mangel på grundighet i arbeidet med boka. Ved min siste opptelling fra hjemmesiden til DUÅs programutvikler, The Incredible Years, kom jeg til 198 internasjonale forskningsartikler fra ca. 13 land hvorav de fleste norske artiklene er med. Liste over vitenskapelige DUÅ-artikler fra Norge er vedlagt i slutten av denne kommentaren. I 2019 publiserer vi en metaanalyse over alle publiserte effektstudier i Europa om DUÅs foreldreprogrammer i Lancet Psychiatry, der det dokumenteres at programmene har den samme effekten på tvers av foreldrekarakteristikker som sosioøkonomisk status, familiekarakteristika, og psykiske helseplager hos foreldrene.

Det er ikke seriøs kritikk når Østrem later som om forskningsgrunnlaget er noen få overfladiske artikler fra noen små studier.

Siden forfatteren kritiserer forskningsgrunnlaget for DUÅ, tar jeg med at en doktorand nylig disputerte ved UiT Norges arktiske universitet, til den filosofiske doktorgrad med temaet «Evaluation of the Incredible Years Teacher Classroom Management Program in Regular Norwegian School Settings». En annen doktorand disputerte nylig ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU i Trondheim over temaet: «Eksternaliserte vansker hos de yngste elevene i skolen: Kartlegging, korrelater og intervensjon». Og siden vi er inne på doktorgrader, så har forskergrupper i Norge produsert ytterligere tre doktorer over henholdsvis DUÅs foreldreprogram i fullversjon, DUÅs barneprogram i smågruppe og DUÅs universalforebyggende foreldreprogram. Det er ikke seriøs kritikk når Østrem later som om forskningsgrunnlaget er noen få overfladiske artikler fra noen små studier.

Østrem henviser til en artikkel publisert i Tidsskrift for Norsk psykologforening i 2010 der vi beskriver kort sammenhengen mellom foreldrenes oppdragelsespraksis og barnas utvikling av atferdsvansker, basert på data fra hovedstudien fra 2009 om effektene av DUÅs foreldreprogram og DUÅs barneprogram for smågrupper (Larsson, B., Fossum, S. Clifford, G., Drugli, M.B., Handegård, B.H. & Mørch, W-T. (2009)). Der refererer vi fra hovedstudien at to tredjedeler av utvalget ikke lenger oppfyller diagnosekriteriene for atferdsforstyrrelse og trasslidelse (CD og ODD). Østrem raljerer over at vi ikke har beskrevet hvordan trasslidelsen er definert og henviser til ECBI intensitetsscore (Eyberg Child Behavior Inventory). Her hevder hun at ingen får innsyn i dette instrumentet fordi man må ha lisens for å kunne se det. Da fristes hun til å sitere en dansk kollega som har sagt et sted at «de bagvedliggende referencer er påfaldende slørende. Ofte er den videnskabelige forankring baseret på helt eller delvist utilgængelige generaliseringer.» (Aabro,2016) Hun fortsetter: «Betalingsmuren bidrar i seg selv til tilsløring. Det samme kan sies om mangelen på diskusjon om spørreskjemaets relevans i forhold til påstanden om veldokumentert effekt». Dette er med respekt å melde tull. Deltakerne i studien ble rekruttert fra gruppene av barn som var henvist til behandling ved barnepsykiatriske poliklinikker ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) og St. Olavs hospital og som hadde fått diagnosene ODD og/eller CD. For det andre er det ikke lisensiering av ECBI, som er et åpent spørreskjema for foreldre. Men hvis man derimot skal bruke det i forsknings- eller klinisk øyemed, må det kjøpes av de som har rettighetene til det. Selvfølgelig var alle prosedyrer for diagnostisering og alle spørreskjemaer behørig beskrevet i originalstudien. At vi ikke skulle ha diskutert ECBIs relevans for å dokumentere effekt, er i tillegg ganske frekt. Alle spørreskjemaer ble behørig vurdert og diskutert hva angår egnethet til å måle det vi ønsket å måle og er gjengitt i hovedpublikasjonen. Når det gjelder ECBI, gjennomførte vi i forkant av hovedstudien en normering av instrumentet med over 2000 barn i normeringsutvalget fordi det manglet norske normer. Normene er publisert i 2008 i Scandinavian Journal of Psychology. Hvis redaktørene er interessert i hvilken forskningsbase DUÅ og de andre programmene de kritiserer har, kan de gå til ungsinn.no, som er et nettbasert tidsskrift og en database over virksomme tiltak for barn og unge.

Men dette slurvet og disse unøyaktighetene er ikke det verste. I kapitlet om metodiske, etiske og teoretiske perspektiver avslører Østrem hvilke metoder hun har brukt i sin «nærlesning» av tekster hentet fra DUÅs publikasjoner og nettsider. Hun skriver: «Framfor å lese tekstene på tekstenes egne premisser, ut fra forfatternes intensjoner og DUÅs egne målsettinger, har mine forskningsspørsmål vært styrende for hvilke utdrag i tekstene jeg har stoppet opp ved, og hvordan disse er fortolket». Les passusen en gang til. Her står det i klartekst at hun har valgt ut setninger som passer til hennes oppfatning av DUÅ, nemlig at DUÅ bryter med barnehagens tradisjon, barns medvirkning og demokratisk deltagelse. Østrem valgte ut tekster hun tolker som bekreftelser på hennes fordommer mot DUÅ. Det betyr at hvis det står noe i publikasjonene som tyder på at DUÅ naturlig inngår i barnehagenes tradisjoner, inkluderer barns medvirkning og demokratiske deltagelse, så hopper hun over det. På godt norsk kaller vi det å lese teksten som fanden leser Bibelen.

I samme kapittel forteller hun oss at hun argumenterer ut fra forestillingen om at det moralske aspektet alltid inngår i pedagogikk. Så sier hun at pedagogikk er etikk. Da må jeg få protestere på det heftigste. Forestillingen om at et fag i seg selv er etisk, er en livsfarlig holdning. Man kommer i skade for å mene at de metoder man bruker i pedagogisk praksis a priori er etisk forsvarlig. Dette ståstedet kan bare forstås når man forvalter metoder som ikke har noen effekter og derved heller ikke bieffekter. Det kan bare forstås ved at man ikke er interessert i å registrere eller måle konsekvensene av sin praksis. Den gamle psykiatrien hadde tilsvarende holdninger til sitt fag. Det førte til både elektrosjokk, spyling med isvann og lobotomi, praksis som er avviklet for lenge siden fordi de var uetiske. Jeg skal hjelpe Østrem med å tenke seg om. Pedagogisk praksis som ikke er evaluert gjennom kontrollerte studier og som vi derved ikke vet om virker, er uetisk.

Østrem har en hel del innsigelser og protester mot konkrete virkemidler som anvendes i DUÅ. Hun er for eksempel sterkt kritisk til bruk av ros og belønning. Det har hun lov til å være, og det vil ikke bli ytterligere kommentert her.

Østrem har selektivt lest litteratur og ikke funnet tegn på at DUÅ fremmer demokrati og medvirkning. Vel, hadde hun giddet å lese hele teksten i læreboka til Skole- og barnehageprogrammet, og de andre bøkene og manualene for den saks skyld, hadde hun oppdaget hvor stor vekt man legger på å hjelpe lærerne og de andre ansatte til å lytte til barna, ta hensyn til deres meninger og synspunkter og ikke minst stimulere barna til å ta mer og mer ansvar for egne handlinger og læring. Dette skulle vel berøre nettopp demokrati og medvirkning, men dessverre hoppet hun over det i sin nærlesning siden det ikke passet hennes forestillinger om DUÅ.

Så skal jeg avslutningsvis komme med en henstilling til Cappelen Damm Akademisk: Hvis de andre programmene er beskrevet og vurdert på like feilaktige måter som for DUÅ, bør boka trekkes fra markedet.

Forskningsartikler om DUÅ

  • Reedtz, C., Handegård, B. H., Mørch, W-T. (2011). Promoting positive parenting practices in primary care: Outcomes in a randomized controlled risk reduction trial. Scandinavian Journal of Psychology, Vol 52,131-137
  • Mørch, W-T., Drugli, M. B. (2011). Behandling som hjelper mot atferdsproblemer. Tidsskrift for norsk psykologforening. Vol 48, 5 486-488
  • Drugli, M.B., Larson, B., Fossum, S., Mørch, W-T. (2010). Five to six year outcome and prediction for children with ODD/CD treated with parent training. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 51:5, 559-566
  • Drugli, M.B., Fossum, S., Larsson, B., Mørch, W-T. (2010) Characteristics of young children with persistent conduct problems 1 year after treatment with the Incredible Years Program. European Child and Adolescent Psychiatry, 19, 559-565.
  • Fossum, S., Handegård, B.H., Drugli, M.B., Mørch, W-T. (2010). Utviklingen av barns utagerende atferd og mødrenes oppdragelsespraksis etter foreldretrening. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 47, 601-607.
  • Drugli, M.B., Fossum, S., Larsson, B., Mørch, W-T. (2009). Når barn har alvorlige atferdsvansker – foreldreinvolvering I barnehage og skole. Spesialpedagogikk, Vol. 74 (6) s. 44-52.
  • Fossum, S., Mørch, W-T., Handegård, B.H., Drugli, M.B., Larsson, B. (2009). Parent training for young Norwegian children with ODD and CD problems: Predictors and mediators of treatment outcome. Scandinavian Journal of Psychology, Vol 50. (2) s. 173-181.
  • Larsson, B., Fossum, S. Clifford, G., Drugli, M.B., Handegård, B.H. & Mørch, W-T. (2009). Treatment of Oppositional Defiant and Conduct Problems in Young Norwegian Children: Results of a Randomized Controlled Replication Study. European Child and Adolescent psychiatry. Vol 18. (1) s. 42-52.
  • Reedtz, C., Bertelsen, B. Lurie, J., Handegård, B.H., Clifford, G. & Mørch, W-T. (2008) Eyberg Child behavior Inventory (ECBI): Norwegian Norms to Identify Conduct Problems in Children. Scandinavian Journal of Psychology, 49, 31-38
  • Fossum, S. Mørch, W-T., Handegård, B.H., Drugli, M.B. (2007). Childhood Disruptive Behavior and Family Functioning in a Clinically Referres Norwegian Sample. Are Girls Different from Boys? Scandinavian Journal of Psychology, 48, s 375-382
  • Fossum, S. Handegård, B.H. Marinussen. M. & Mørch, W-T. (2007) Psychososial Interventions for Disruptive and Aggressive Behavior in Children and Adolescents, A Meta-Analysis. European Child and Adolescent Psychiatry. Vol. 17. (7) s. 438-451.
  • Reedtz, C., Handegård, B.H., Mørch, W.T. (2011). Promoting positive parenting practices in primary care: Outcomes in a randomized controlled risk reduction trial. Scandinavian Journal of Psychology, 52, 131-137.
  • Reedtz, C., Martinussen, M., Jørgensen F.W., Handegård, B.H., Mørch, W.T. (2011). Parents Seeking Help in Child Rearing: Who are they and how do their children behave? Journal of Children’s Services, 4, 264-275.
  • Kirkhaug, B., Drugli, M.B. Kløckner, C.A., Mørch, W-T. (2012). Association between Parental Involvement in School and Child Conduct, Social and Internalizing Problems: Teacher report. Nordic Journal of Psychiatry. DOI 10.3109/08039488.2012.731432
  • Kirkhaug, B., Drugli, M.B., Mørch, W-T., Handegård, B.H. (2012). Teacher report of children’s problem behaviour on The Sutter-Eyberg Student Behavior Inventory-Revised (SESBI-R) in a Norwegian Sample of preschool and school schildren. Scandinavian Journal of Educational Research. Journal of Educational Research. Vol 56 (2), 139-153
  • Kirkhaug, B., Drugli, M.B., Lydersen, S. & Mørch, W-T. (2013). Association between high levels of conduct problems and co-occuring problems among the youngest boys and girls in schools: A cross-sectional study. Nordic journal of psychiatry, 67, (4)225-232.
  • Fossum, S., Kjøbli, J., Drugli, M.B., Handegård, B.H., Mørch, W-T. & Ogden, T. (2014). Comparing two evidence-based parent training interventions for aggressive children. Journal of children’s services. 9, 4, 319-329.
  • Aasheim. M., Reedtz, C., Handegård, B.H., Martinussen, M. & Mørch, W T. (2018). Evaluation of the Incredible Years Teacher Classsroom Management Program in a regular Norwegian school setting. Scandinavian Jounal of Eduacational Reseach. DOI/org/10.1080/00313831.1466357
  • Aasheim, M., Drugli, M.B., Reedtz, C., Handegård, B. H., Marinussen, M. (2018). Change in teacher-student relationships and parent involvement after implementation of the Incredible Years Teacher Classroom Management Program in a regular Norwegian school setting. British Educational Research Journal. Vol. 44, No.6. 1064-1083.
  • Gardner, F. et al (2019). Do parenting interventions increase social inequalities in child conduct problems? Pan-European individual participant data (IPD) meta-analysis. Lancet Psychiatry. In press.
  • Kirkhaug, B., Drugli, M.-B., Handegård, B.-H., Lydersen, S., Aasheim, M., & Fossum, S. (2016). Does the Incredible Years Teacher Classroom Management Training programme have positive effects for young children exhibiting severe externalizing problems in school?: A quasi-experimental pre-post study. BMC Psychiatry, 16. dx.doi.org/10.1186/s12888-016-1077-1
  • Horndalen Tveit, H., Drugli, M.B., Fossum, S., Handegård, B.H. & Stenseng, F. (2019) Does the Incredible Years Teacher Classroom Management programme improve child–teacher relationships in childcare centres? A 1‑year universal intervention in a Norwegian community sample. European Child & Adolescent Psychiatry. DOI.org/10.1007/s00787-019-01387-5