Barnehagerevolusjon på tre tiår

På 1990-tallet var barnehageplasser et knapt og kostbart velferdstilbud. I dag betaler foreldre en brøkdel av den reelle kostnaden, og barnehagen har blitt et universelt velferdstilbud med høy kvalitet.

På 1990-tallet var det offentlig finansierte barnehagetilbudet svært begrenset og, ikke minst, svært dyrt. Mange kvinner var hjemmeværende eller jobbet deltid, men det var likevel en økende etterspørsel etter barnehager. Dette bidro til at det florerte med ulike private ordninger, som dagmammaer og barneparker, som hadde variabel kvalitet og var minst like dyre som det offentlige tilbudet.

Mine foreldre hadde barn på denne tiden, men var likevel heldige. Etter noen år i ulike barneparker og hos forskjellige dagmammaer, fikk både min bror og jeg kommunal barnehageplass.

Prisrevolusjon

Prisen den gangen var rundt ti tusen kroner i måneden for oss begge. Summen tilsvarte nærmest hele månedslønnen til min mor, som selv var ansatt i barnehagen (noe som nok var utslagsgivende for at vi i det hele tatt fikk plass).

Ti tusen kroner i 1994 tilsvarer godt over tjue tusen kroner prisjustert til i dag.

I dag er den månedlige barnehageregningen på 1200 kroner, eksklusive matpenger.

I 2024 var de gjennomsnittlige årlige utgiftene til en kommunal barnehageplass, som også tilskudd til private barnehager beregnes etter, på rundt 300.000 kroner for de yngste barna (0 til 2 år) og litt 150 000 kroner for eldre barn (3–6 år).

Foreldre betaler altså mellom fem og ti prosent av den faktiske kostnaden for en barnehageplass. Prisen blir enda lavere med flere barn (søskenmoderasjon). Mange barn får gratis kjernetid, og barnehageplassen er gratis, om man bor i Finnmark eller Nord-Troms.

Selvsagt betaler vi også for barnehagen over skatteseddelen, men likevel er kontrasten til hvordan mange foreldre slet med å få barnehageplass på 1990-tallet enorm.

Det er knapt noe område av velferdsstaten som det har blitt satset like mye på de siste årene som barnehager, hvor barnehageforliket i 2003 står sentralt.

Flere og mer kvalifiserte ansatte

I samme periode har det vært en vesentlig heving av antall ansatte per barn og de ansattes kvalifikasjoner. På 1990-tallet var andelen ufaglærte ansatte i barnehagene høy, mens færre ansatte hadde relevant utdanning.

I 1995 var det for eksempel ansatt 17.320 førskolelærere i landets barnehager, som i alt hadde 216.000 barn. Dette tilsvarer én førskolelærer per tolvte barn. Dagmammaer og barneparker hadde ingen krav om at de voksne skulle ha formelle kvalifikasjoner eller opplæring.

I 2023 var det 40.000 barnehagelærere ansatt i landets barnehager, som hadde 267.000 barn, noe som tilsvarer én barnehagelærer per syvende barn. Videre var det nesten 22.000 ansatte med fagbrev som barne- og ungdomsarbeider, mens 8000 ansatte av grunnbemanningen hadde relevant høyere utdanning eller fagarbeiderutdanning.

Rammeplaner

Den kommunale barnehagen jeg gikk i på tidlig 1990-tallet, hadde ingen rammeplan som sa noe om barnehagens oppgaver og innhold, mens barneparker og dagmammaer var knapt nok regulerte virksomheter.

I dag er barnehagene gjennomregulert for å sikre likebehandling, trygghet og kvalitet.

På noen knappe tiår har det med andre ord skjedd en revolusjon innen barnehagene, som har gått fra å være et begrenset og kostbart tilbud til noen få barn, til å bli et rettighetsfestet, universelt gode, som i all hovedsak er offentlig finansiert. Tilnærmet alle førskolebarn i Norge benytter seg av tilbudet.

Mens barnehager og andre private tilbud på 1990-tallet i stor grad var sted for tilsyn av barna mens foreldre var på jobb, er barnehagene blitt pedagogiske virksomheter og en del av samfunnets utdanningssystem som forbereder barna til skolen og arbeidslivet.

Foreldrenes forventninger

Til tross for denne revolusjonen, kan man lese i mediene om at mange småbarnsforeldre har helt urealistiske forventninger til barnehagen. Barnehageansatte er frustrerte over foreldre som ikke greier å sette grenser for sine egne barn, samtidig som de kun er opptatt av egne og ikke andres barn.

Det har kommet forventninger og krav om økt dokumentasjon, blant annet som følge av barnehage-app’er, hvor barnehageansatte må løpe rundt for å iscenesette bilder av barna for å sende til foreldrene, og bruke masse tid på å notere ned antallet tisse- og bæsjebleier i løpet av dagen.

Det kan nærmest virke som om mange foreldre ønsker å «outsource» store deler av oppdragelsen til barnehagen (og skolen).

I sommer kunne man lese kronikken til en sliten småbarnsmor som var oppgitt over å ikke kunne hente seg inn igjen i ferien, blant annet på grunn av at barnehagen ikke do-trener barnet hennes, noe vedkommende da måtte bruke sommerferien til.

I et essay i Morgenbladet spør en frivillig barnløs skribent om «maktelitene, derav politikerne, (har) skapt et samfunn det er verdt å føde barn inn i? Tilbyr de våre barn gode liv?»

Hvis man ikke kan sette barn til verden i Norge, hvor kan man da få barn? 

Det er trolig ikke noen samfunn, hverken historisk eller i dag, som bruker så mye offentlige ressurser på barn og barnefamilier som akkurat det norske. Hvis man ikke kan sette barn til verden i Norge, hvor kan man da få barn?

Men det er ikke bare foreldrene som har høye forventninger til barnehagene. Politikere har også høye (og stadig høyere) krav om hva barnehagene skal utrette og bidra til. Barnehagens formålsparagraf er lang og omfattende.

Politikernes forventninger

Det er slik sett et paradoks at politikere ønsker stadig hyppigere opptak og lavere pris for foreldrene. Særlig sistnevnte kan sees på som en etterlengtet påskjønnelse for småbarnsfamilier i en tid med høy rente og stigende priser. Men for de ansatte, som skal levere på de høye forventningene om god barnehage – både fra foreldre og politikere – er ikke dette nødvendigvis en god prioritering.

Det er for eksempel derfor forståelig at SVs ønsker om (enda) billigere barnehage ikke ble så godt mottatt av Utdanningsforbundet.

Hvis man skal være noe kritisk til utviklingen de siste tiårene, så handler det om at barna i dag tilbringer store deler av barndommen i stadig mer regulerte utdanningsinstitusjoner, som står i kontrast til den barndommen mange hadde på 1990-tallet og tidligere, hvor barna i større grad tilbrakte barndommen med foreldre, familie og ute i nabolaget. I neste stortingsperiode vil for eksempel Arbeiderpartiet innføre heldagsskole for de yngste elevene.

Den stadig sterkere institusjonaliseringen av barnas hverdag og barndom, er ikke nødvendigvis bare positiv, hverken for barnet eller samfunnet for øvrig. Likevel kan det virke som at mange av dagens småbarnsforeldre ikke er klar over den revolusjonen som faktisk har skjedd innen både barnehagepolitikken og de mange andre godene som omfordeles til småbarnsfamilier de siste årene.

Er du i tvil, spør din mor og far.