Kunnskap og yrkesetikk

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen konstaterer i Aftenposten 1.11. at få nå bestrider at kunnskapsformidling er kjernen i skolen. Det skyldes Kunnskapsløftet, initiert av en Høyre-regjering og iverksatt og videreført av de rødgrønne. Samme dag kan vi lese i Utdanning at det nå er ett år siden forbundets yrkesetiske plattform for lærere ble vedtatt. Også dette synes å være møtt med allmenn tilfredshet.

Det skulle bare mangle, vil man kanskje si, det er på høy tid at lærerne fikk sin yrkesetikk. De to ting hører imidlertid sammen, og de er begge like ideologiske, uttrykk for falsk bevissthet, fordreining av virkeligheten, for å bruke et for lengst foreldet vokabular.

Alt tyder på at vi må leve med kapitalismen, i alle fall en stund til. Men vi behøver ikke derfor la den sluke oss med hud og hår. Derfor må vi motarbeide både den rådende utdanningspolitikk og lærernes nyervervete yrkesetikk.

At skolepolitikken er styrt fra OECD, er ikke noen hemmelighet, men vi lukker for lett øynene for at det betyr at markedet trekker i trådene. Det har alvorlige moralske konsekvenser. At lærernes etikksatsing er en del av det samme regimet, er ikke like lett å se. At også den er en del av internasjonalt samarbeid, kan vi lese oss til i materialet, men det er naturligvis ikke i seg selv mistenkelig.

Avisa Klassekampen har nylig hatt en serie om forsømmelse av praktisk kunnskap i ulike virksomheter. Begrepet praksis må forstås i vid mening. Mange kjenner begrepet «taus kunnskap» fra vitenskapsteorien (Polanyi), det vil si den praktiske og tradisjonelt ikke påaktete siden av teoretisk kunnskap. Erkjennelse av fenomenet vil ha konsekvenser for forståelse av forskning og mange andre virksomheter, og ikke minst for forståelsen av etikk. Men den tause kunnskap er ennå ikke stuerein, og ignoreres praktisk talt over alt (Kjell S. Johannessen, Norsk filosofisk tidsskrift nr. 2 /2013).

En kompetent utøver av en praksis, også av pedagogikk, må ha internalisert i sin personlighet en rekke ulike evner og egenskaper, også etiske. Formaliserte verdi- og normstyringsprinsipper som de Utdanningsforbundet har gjort til sin yrkesetikk, må betraktes som utvendige i forhold til den internaliserte yrkesetikken, som naturligvis ikke kan være fra i fjor! Men den er funksjonell i det moderne arbeidslivet.

Fornektelsen av praksis letter utviklingen av den mobile, fleksible og tilpasningsdyktige arbeidskraften moderne markedsøkonomi krever. Det kan høres nødvendig og tilforlatelig ut, men det motarbeider dannelsen av robuste moralske karakter. Fenomener som lojalitet og solidaritet blir noe nær tomme begreper. Mennesker har ikke røtter, men føtter, som det heter.

Med andre ord, de er ikke til å stole på. Etikkplattformen er et skjermbrett som skjuler skammen. Og vår skolepolitikk, rødgrønn eller blå, det spiller ingen rolle, er totalt uinteressert i å utvikle moral. Formålsparagrafen er nå overflødig, slik Svein Sjøberg ikke blir trett av å minne om. Han taler for døve ører.