Erfaringene fra tidligere satsinger på fysisk aktivitet i skolen må tas på alvor

Regjeringen har den siste tiden varslet endringer som skal gi en mer aktiv skolehverdag. I Utdanningsnytt har både statssekretær Øyvind Jacobsen i Kunnskapsdepartementet og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun pekt på behovet for mer fysisk aktivitet og mer praktisk læring i skolen.

Ambisjonen begrunnes med hensyn til elevenes helse, trivsel og læring, og det er gitt uttrykk for at endringer vil komme både på kort og lengre sikt.

Ambisjonen om en mer aktiv skolehverdag er både forståelig og nødvendig. Samtidig er det foreløpig uklart hvilke konkrete endringer som vil komme, og hvordan disse skal organiseres. Det er vist til ulike mulige løsninger, blant annet å erstatte ordningen med FYSAK på 5.–7. trinn med en styrking av kroppsøvingsfaget. Samtidig er det ennå ikke presentert en konkret modell for hvordan en slik satsing skal utformes. Uavhengig av valgt løsning er det i en slik situasjon særlig viktig å rette blikket mot hvilke forutsetninger som må være på plass for at nye ordninger faktisk skal bidra til å oppfylle mål og intensjoner.

Dette er ikke første gang skolen har vært gjenstand for en nasjonal satsing på mer fysisk aktivitet. I 2009 ble det innført obligatorisk fysisk aktivitet (FYSAK) på 5.–7. trinn, i tillegg til kroppsøving. Intensjonene var klare: mer bevegelse, mer mestring og en mer variert skolehverdag for alle elever. Ordningen eksisterer fortsatt, men har i liten grad vært gjenstand for offentlig oppmerksomhet eller systematisk oppfølging. Når nye endringer nå varsles, er det derfor grunn til å se nærmere på hvilke erfaringer denne satsingen faktisk har gitt.

Ordningen innebar at elever på 5.–7. trinn fikk ekstra tid til fysisk aktivitet, uten vurdering og uten kompetansemål. Samtidig var ambisjonene høye, og aktiviteten skulle være inkluderende og gi rom for mestring, trivsel og fellesskap for alle elever. Begrunnelsene for ordningen ligner i stor grad dem som nå igjen løftes frem i arbeidet med en mer aktiv skolehverdag.

Erfaringer fra forskning på hvordan denne ordningen har fungert i praksis, viser samtidig at intensjonene har vært krevende å realisere (se note 1). Det har utviklet seg stor variasjon i organisering, ansvar og rammer. Mange steder har aktiviteten blitt lagt til personale uten formell pedagogisk eller faglig kompetanse på fysisk aktivitet, og det har i liten grad vært satset systematisk på kompetanseutvikling. Resultatet har vært et tilbud med varierende kvalitet og usikker måloppnåelse, til tross for tydelige nasjonale ambisjoner.

For at fysisk aktivitet i skolen skal bidra til mestring, inkludering og reell deltakelse for alle elever, kreves det at dette ledes av lærere med pedagogisk og relevant faglig kompetanse. Det handler om kunnskap om trening og fysisk aktivitet, og om hvordan aktivitet kan tilpasses elevenes forutsetninger og organiseres slik at alle elever opplever trygghet og mestring.

Erfaringene fra gjennomføringen av FYSAK-ordningen viser også at kompetanse må sees i sammenheng med rammene for gjennomføring. På mange skoler ble FYSAK-ordningen lavt prioritert i konkurranse med skolefag, både når det gjaldt tid, rom og organisering. Aktiviteten ble ofte gjennomført med store elevgrupper, med begrenset tilgang til egnede lokaler og uten en tydelig og forutsigbar plass i timeplanen. Når slike rammebetingelser kombineres med manglende pedagogisk og faglig kompetanse hos dem som har ansvar for aktiviteten, blir det vanskelig å realisere ordningens mål og intensjoner.

Når nye endringer nå varsles, er det derfor grunn til å være bevisst på hva som faktisk skal til for at en satsing på mer fysisk aktivitet i skolen lykkes.

Note 1

Algroy, Erling; Samdal, Oddrun & Haug, Ellen (2022): An Investigation of the Implementation of Obligatory Physical Activity Classes for 5th–7th Grade in Norway. International Journal of Environmental Research and Public Health.