Frp og funksjonshemmete

Jeg blir stadig forundret over at enkelte i sin omtale av Fremskrittspartiets politikk benytter skitne triks og forholder seg til det de hører andre omtale som partiets politikk, ikke det som er fakta. Særlig bekymringsverdig er det i pedagogiske kretser, fordi de fleste av oss har en viss forventning til kvalitet og faglighet fra det holdet.

Jeg vil fokusere særlig på to påstander som er feilaktige og kritikkverdige. Eriksen skriver at Fremskrittspartiet har lansert en politikk hvor elever med spesielle lærevansker skal gå i spesialskole eller i spesialklasse. Han utreder videre at de elevgruppene dette omfatter er opp mot 15 prosent av elevene.

Fakta er ganske annerledes. Som Eriksen selv antyder er elever med særlige lærevansker i en svært heterogen elevgruppe. Fremskrittspartiets mål er å gi tilpasset opplæring på elevenes premisser, hvor eleven og foreldrene selv skal ha avgjørende innflytelse på skolehverdagen. I dag tvinges elevene til å motta det tilbudet den enkelte kommune har. Jeg har en rekke eksempler på hvordan det kan arte seg, men jeg skal nøye meg med ett.

En bestemor ringte meg og fortalte fortvilet at hennes barnebarn skulle begynne på skolen denne høsten. Barnebarnet var multifunksjonshemmet, uten evne til kommunikasjon med omverdenen og ute av stand til å sitte i klasserommet. Tilbudet fra kommunen var en ordinær elevplass i skolen med egen støttelærer for eleven, og et teppe på gulvet hvor 6-åringen kunne ligge. Foreldrene og familien fortvilte. De hadde ingen alternativer.

Fremskrittspartiet mener skolesystemet påfører foreldre og barn et verdighetstap når integreringsprinsippet i skolen trekkes for langt. Resultatet er at bare 2 av 10 spesialelever føler seg inkludert. 3 av 4 spesialelever leker ikke med jevnaldrende i friminuttene og halvparten av elevene føler seg ensomme. Norsk utdanningspolitikk har integrert elever til ensomhet i ordinær skole. Utdanningsforbundet mener også at en del elever vil ha det best i spesielt tilrettelagte klasser.

Fremskrittspartiet vil gi elever og foresatte muligheten til å velge et alternativt og bedre tilrettelagt opplegg dersom de ønsker det. Et slikt tilbud kan gis i eller utenfor ordinær skole. Flere kommuner som har opprettholdt et tilbud om spesialskole, opplever tilflytting fordi flere ønsker å benytte seg av et slikt tilbud. Det er ingen av disse gruppene som skal tvinges ut av skolen, men de bør få anledning til å velge alternativt.

Den andre uverdige påstanden er at motivet for et bedre tilrettelagt tilbud for elever med særlige lærebehov er at de forstyrrer andre elever. Det er riktig at enkelte elever med behov for spesiell tilrettelagt undervisning kan forstyrre andre elever dersom tilretteleggingen ikke er god nok. Jeg forutsetter imidlertid at det tilbudet som gis i ordinær skole tar høyde for dette og tilpasser opplæringen slik at elever med særlige læringsvansker ikke forstyrrer i timene. Dersom det ikke gjøres er det skolen og skoleeier som svikter, ikke eleven.

Påstanden fra Eriksen skyldes nok en sammenblanding av to forhold. Det ene er et bedre tilrettelagt tilbud for spesialelever, det andre er hvorvidt skolene i dag i tilstrekkelig grad evner å holde den nødvendige ro og orden i klasserommet. Ved enkelte skoler dukker det opp elever fra tid til annen som ikke evner å holde seg innenfor rammen av det som er nødvendig for å skape et godt læringsmiljø. Det gjelder ikke bare elever med spesielle behov for tilrettelagt opplæring. Også andre elever kan være svært utagerende og dels voldelige uten at det har noen sammenheng med lærevanskeligheter.

Norske klasserom er de mest urolige i OECD-området. Årsaken til det er nok sammensatt, men det faktum at vi ikke har noe godt oppfølgingssystem for elever med svært utagerende atferd er antagelig en medvirkende årsak. Enkelte elever opptrer truende og voldelig. De mobber medelever – i enkelte tilfeller til varig psykisk sykdom- og skaper enorme belastninger for alle andre i skolemiljøet. Å ha elever på en ordinær skole som daglig er i voldelig konflikt med lærer og/eller medelever er uakseptabelt. Det er både av hensyn til dem som utsettes for slike elvers vrede og av hensyn til eleven selv, nødvendig å gi en betydelig tettere oppfølging enn det som er mulig i en ordinær skole.

Dette er elever som selv ikke evner å sette grenser, de stikker fra skolen, slår, sparker, kaster stein, skjeller, mobber og ødelegger skolehverdagen til de andre elevene og arbeidsdagen for lærere. Tilbudet til slike elever i dag er begredelig, og mens Eriksen og andre som tydeligvis vet bedre enn oss andre, venter på at slike elver blir gamle nok til å gå ut av skolen, vil Fremskrittspartiet gjøre noe mens de er i skolealder.

Ofte får utagerende elever diagnoser. ADHD er en vanlig diagnostisering. Når den diagnosen først er satt, blir den der for alltid, om den er riktig eller ikke. Norge er i verdenstoppen hva gjelder medisinering av skolebarn med diagnosen ADHD. De dopes ned for å holde seg i ro. I noen tilfeller er det både nødvendig og fornuftig med medisinering, men i svært mange tilfeller vil en tettere oppfølging og bedre tilpassing av skolehverdagen resultere i det samme, uten medisiner. Det er gjennomført flere ulike forsøk og tiltak, ett av dem ved Universitetet i Tromsø; De utrolige årene.

Det er derfor både urettferdig og grovt misvisende av PPT-lederen i Sør-Troms å forenkle og banalisere alvorlige problemstillinger for barna våre. Fremskrittspartiet har alternative løsninger og alternative syn på metodikk og muligheter for å gi alle elvene i skolen en best mulig skolehverdag. Motivet er særlig sterkt overfor dem som trenger det mest. Det handler ikke om å bære ut de svake og ressurskrevende som Eriksen skriver. Det handler om respekt for at vi er ulike, respekt for at vi trenger ulik oppfølging og respekt for at det som fungerer for noen ikke alltid fungerer for alle.