Supernyttdebatten med politikere i studio.
Supernyttdebatten med politikere i studio.

NRK Supernytts framstilling av den politiske debatten

Fagartikkel: Supernyttdebatten ble sendt på NRK før lokalvalget 2019. En retorisk analyse undersøker hva barnemottakeren kan lære, og hva læreren bør reflektere over før programmet brukes klasserommet.

Publisert   Sist oppdatert

Demokrati og medborgerskap er et av de tre nye tverrfaglige temaene i den nye overordnede delen av læreplanverket som trer i kraft fra 2020, og som også innføres i mange fag. Temaet skal gi elevene «kunnskap om demokratiets forutsetninger, verdier og spilleregler, og gjøre dem i stand til å delta i demokratiske prosesser» (Utdanningsdirektoratet, 2019). I en slik sammenheng er debattprogrammer for barn interessante fordi det i disse programmene kan ligge muligheter for å bygge opp kunnskaper hos elevene som den reviderte læreplanen etterspør.

Dersom slike programmer skal tas inn i klasserommet, trenger læreren kompetanse i å analysere slike programmer kritisk. En kritisk-analytisk tilnærming er en forutsetning for at læreren skal kunne ha gode og utviklende samtaler med elevene i forkant og etterkant av avspillingen.

I denne artikkelen ønsker jeg derfor å se nærmere på hvordan samfunnsdebatten knyttet til lokalvalget 2019 formidles til barn, og jeg gjør dette ved å analysere Supernyttdebatten på NRK (se figur 1). Ved hjelp av begreper fra retorikken ser jeg på hvordan debatten framstilles, og jeg går nærmere inn på hvilke følelser programmet skal vekke hos barneseeren (patos), hvordan saksframstillingen og argumentasjonen foregår (logos), og hvordan troverdigheten til politikerne bygges opp (etos). De overordnede spørsmålene jeg ønsker å gi svar på gjennom å foreta denne typen analyse, er: Hvordan inkluderes barnemottakeren? Hva kan barnemottakeren lære, og ikke lære, om politisk debatt ved å se programmet? Og sist, men ikke minst: Hva bør læreren reflektere over før programmet blir brukt i klasserommet?

Bedre Skole

Denne artikkelen er tidligere publisert i Bedre Skole nr. 4-2019

Supernyttdebatten

Søndag 25. august 2019 inviterte NRK Supernytt norske barn til å se på det de kalte «høstens koseligste partidebatt». Formålet med Supernyttdebatten var ikke bare å gi barn innsikt i den politiske debatten knyttet til det forestående lokalvalget, men også å vise at «det går an å være uenige, og fortsatt være venner». (Se note 1) I programomtalen står det at programmet passer for alle aldersgrupper, men fordi Supernytt generelt retter seg inn mot barn mellom 8 og 12 år, kan vi si at programmet trolig vil være mest aktuelt på 3.–7. trinn.

Det å formidle nyheter til norske barn er et forholdsvis nytt fenomen. Satsingen på nyheter for barn startet på 1990-tallet (Gjerver, 2017), og nyhetene kan gjerne få en underholdende innpakning, noe som er tilfellet med Supernyttdebatten.

Det å kombinere underholdning med informasjon i tekster for barn er imidlertid et mye eldre fenomen som vi særlig kjenner fra barnelitteraturen. Fenomenet har fått navnet edutainment, og ordet et er satt sammen av de to begrepene educate og entertain (Birkeland og Mjør, 2012). Et dilemma NRK står overfor, er dermed hvordan de skal balansere forholdet mellom underholdning og diskusjon.

I alle sakprosatekster (slik som nyhetstekster og debattprogrammer) ligger det en implisitt forventning om eller «kontrakt» med mottakeren om at tekstene er koblet til virkeligheten på en direkte måte. Adressaten har grunn til å oppfatte tekstene som direkte ytringer om virkeligheten, slik Tønnesson (2007, s. 34) formulerer det. Med andre ord: Når barnet ser Supernyttdebatten, kan det forvente at innholdet er sant og reelt på den måten at det faktisk representerer de diskusjonene som foregår blant voksne politikere på det aktuelle tidspunktet.

Programmet har imidlertid ikke bare innslag av debatt, men også konkurranser, interaktive avstemninger som skal engasjere barneseeren, og aktiviteter som skal bidra til å styrke vennskapet mellom politikerne. Slike barnevennlige innslag fører til et brudd med den «virkelighetskontrakten» som Tønnesson skriver om, og programmet får dermed en dobbelt klangbunn: På den ene siden er debatten en ekte debatt mellom ekte politikere. På den andre siden er debatten «bare på lek».

Fenomenet nyheter for barn kan fortelle oss en god del om dagens syn på barn, og også her foregår det en salgs dobbelthet i formidlingen. På den ene siden blir barn sett på som kompetente. De er i stand til å forstå verden rundt dem på lignende måter som voksne, og de har et lignende informasjonsbehov som voksne. Samtidig er barn sårbare, og de trenger derfor at nyhetsinnhold tilpasses dem som mottakergruppe.

Her må debattformidleren, altså NRK i dette tilfellet, gjøre en rekke avveininger. Den politiske debatten må formidles på en måte som gjør at barna blir interesserte og engasjerte, og den må formidles på en måte som gjør at barna verken blir skremte eller faller av fordi de ikke forstår innholdet. Politisk debatt, som ofte preges av hyppige avbrytelser, strenge voksenstemmer og «politikerspråk» – og kanskje også for barneseeren kjedelig innhold – er i så måte ingen enkel sjanger å overføre til en ny, barnlig kontekst.

Følelser

Programmet starter med et problem som barnet kanskje kan relatere seg til, både i skolesammenheng og ellers, nemlig det å komme for sent. Programlederne har glemt seg bort fordi de sitter og synger og spiller, og nå ser det ut som om de ikke kommer til å rekke den politiske debatten! De må løpe inn i studio! Slik motvirker NRK at barneseeren kan komme til å oppfatte debatt som noe kjedelig. Det er fart og spenning allerede fra starten av. Det at debatt ikke skal oppfattes som kjedelig, understrekes også gjennom bruk av farger. Studioet er fargerikt innredet (se figur 1), og det brukes også fargerike rekvisitter underveis, slik som lilla og oransje bordtennisrekkerter som har som funksjon å synliggjøre hva politikerne mener om ulike saker.

Også programlederne er kledd i oransje og lilla. Hva barna skal føle om politisk debatt, blir altså tydelig tidlig i programmet. Det å appellere til publikums følelser blir i retorikken betegnet som patos. Følelsesmessig engasjement er nødvendig for å kunne holde på oppmerksomheten til publikum (Bakken 2009, s. 71).

I Supernyttdebatten er det altså de gode følelsene som skal bidra til å holde på interessen til barnet. Det kan videre være følelsen av mestring, følelsen av gjenkjennelighet og følelsen av å ha det gøy. Det at gode følelser skal vekkes, blir også tydelig gjennom de tre reglene som introduseres for debatten: regel 1: «Det er ikke lov å bruke vanskelige ord», regel 2: «Man må alltid rekke opp hånda før man skal si noe», og regel 3: «Det er ikke lov å avbryte hverandre».

De to siste reglene er regler som barna kan kjenne igjen fra en klasseromskontekst. Barna får også komme med sine meninger om de ulike sakene gjennom å kunne stemme på ulike alternativer, for eksempel hva de mener om lekser. I så måte er det ikke bare barnas gode følelser overfor debatt som skal vekkes, men også lyst til å mene noe. Samtidig signaliserer NRK gjennom dette at barn faktisk er kompetente til å mene noe.

Den første debattøvelsen politikerne må gjennom, er å si noe hyggelig om hverandre. Det å si noe pent om andre er trolig en samtalesituasjon som barnet vil kunne kjenne igjen fra klasserommet, og slik relaterer NRK innholdet i programmet til barnets egne erfaringer med det å snakke fint om medelever. Det brukes fornavn om politikerne, og alle ser blide og vennlige ut. F

or den voksne seeren vil det kanskje være komisk at politikere som står så langt fra hverandre politisk, må si fine ting om hverandre, kanskje særlig når Sylvi må uttale seg pent om Bjørnar. Denne øvelsen og fornavnsbruken er likevel et godt didaktisk grep for å få barneseeren til å bli kjent med de ulike politikerne.

Sak

De to sakene som får mest plass i programmet, er bompenger og lekser. Når det gjelder å presentere disse sakene, gjør NRK en rekke didaktiske grep som i mine øyne er gode.

Eksempelvis har NRK laget en animasjonsfilm som forklarer bompengedebatten. De ulike dilemmaene knyttet til penger og bom blir gjort tilgjengelig og eksplisitt synlig for barnet ved at en bom med menneskelige egenskaper får spille en slags hovedrolle i animasjonsfilmen. Trolig vil barna sitte igjen med gode kunnskaper om både bompengedebatten og leksedebatten.

I programmet er det ingen diskusjoner om klimaet (annet enn i forbindelse med bompengedebatten), et brennende Amazonas eller flyktninger, noe som kanskje gir mening fordi programmet skal speile at det er lokalvalg.

Barnefattigdom er også et tema som kunne angått seerne. Dette tas opp, men ikke som et eget debattema. Det kommer imidlertid opp som en del av bompengedebatten og er knyttet til et av Sylvis argumenter. Hun hevder at barn med foreldre med dårlig økonomi ikke får kommet seg på fotballtrening dersom de må kjøre gjennom en bom for å komme seg dit.

Fra retorikken kjenner vi begrepet logos. Logos handler om måten argumentasjon bygges opp på, og hva som gjør den gyldig. Påstander og argumenter må framstå som sanne eller sannsynlige dersom de skal ha overbevisende kraft (Bakken, 2009, s. 44). I en debatt for voksne vil det, i alle fall ideelt sett, være slik at den som har de beste argumentene, går seirende ut av debatten. Når det gjelder argumentasjonsmåten eller spillereglene for argumentasjonen i Supernyttdebatten, kan vi si at logos i sterk grad preges av den vennskapsdiskursen som etableres tidlig i programmet.

Argumentene får ikke først og fremst tyngde ved at de er sanne, gode eller gyldige, men at de framstår som vennlig framført eller er enkelt forklart. Det blir dermed heller ingen klare debattvinnere. Når for eksempel Sylvi og Une skal diskutere bompenger, får de først tid til å si noe hver for seg. Etter dette må begge si én ting som de begge kan enes om på tross av uenighetene. Dette gjør at begge partier, både FrP og MDG går seirende ut av debatten. Sylvi og Une framstår som likeverdige vinnere – og venner.

Innimellom den politiske debatten, må politikerne delta i dilemmaer og konkurranser, og disse mer humoristiske innslagene er koblet til programmet som underholdning. Et eksempel på et dilemma er: «Alltid lukte leverpostei eller alltid lukte makrell i tomat». På den ene siden kan dilemmaet virke lite relevant i programmet som helhet. På den annen side er dilemmaene med på å tydeliggjøre for barneseeren hva politikk faktisk kan handle om: Det kan for det første handle om å ta stilling til noe. For det andre kan det også handle om å måtte velge mellom to alternativer som kanskje framstår som like problematiske eller umulige. Denne koblingen mellom absurde påleggsdilemmaer og vanskelige politiske avgjørelser forklares imidlertid ikke eksplisitt til barneseeren.

Programmet avsluttes ikke med en politisk avstemning, men med en konkurranse. Her får politikerne blant annet spørsmål om hvem som synger årets BlimE-låt, og hvem som vant årets MGPjr. Denne konkurransen er altså ikke koblet opp mot den politiske debatten. Ernas lag går seirende ut av konkurransen, og laget vinner en stor panda. Jonas sitt lag går tapende ut, men får en liten panda i trøstepremie.

Hvorfor det akkurat er en panda som er premie, forklares ikke, men også her kan barnet dra veksler på egne erfaringer, for det er sannsynlig at barnet har sett eller vunnet slike store bamsepremier på tivoli. Fra NRKSuper er også PandaMandag et kjent begrep. Hver mandag vises det filmer av søte pandaer som gjør morsomme eller rare ting. For den voksne seeren vil kanskje ordet «pandademokrati» dukke opp som en mulig referanse, men for barneseeren blir slike mulige tolkninger ikke tilgjengeliggjort.

Troverdighet

Fra retorikken kjenner vi også begrepet etos som har med avsenderens troverdighet å gjøre. Det å ha etos kan handle om det å være forstandig og kompetent, ha god moral og være velvillig og vennlig (Bakken, 2009, s. 34). Det å være troverdig som politiker i Supernyttdebatten handler først og fremst om det siste: å framstå som vennlig i møte med barneseeren, men også å ha en barnetilpasset tale. Politikerne kan derfor bygge etos gjennom for eksempel å smile mye, ha et overdrevent og barnslig kroppsspråk, og å snakke på en måte som gjør at barn forstår.

I Supernyttdebatten framstår dermed noen av politikerne som mer troverdige enn andre. De som går vinnende ut av etos-kampen i diskusjonen om bompenger, er Trygve og Sylvi. Trygve smiler mye og forklarer på en enkel måte. Sylvi inkluderer barneseeren ved å snakke direkte til denne ved å bruke ord som «deg», «du» og «dine». Erna går ut som etos-taper, blant annet ved å bruke det vanskelige ordet «regulere».

I slutten av programmet, når avslutningsmelodien spilles av, og alle politikerne skal danse og være glade, er det også etos-vinnere og -tapere. Une bygger barnlig etos ved å være den som hopper høyest. Jonas framstår som mest stivbent og minst danseglad, og dermed også som etos-taper i denne sammenhengen.

Debatt, demokrati og medborgerskap i klasserommet

Supernyttdebatten er et godt forsøk på å gjøre den politiske debatten tilgjengelig for barn, og det er tatt i bruk mange gode grep for å gi barn muligheten til å forstå hva samfunnsdebatten kan handle om. Samtidig er NRKs framstilling av debatt for barn en annen måte å fremstille uenighet på enn det vi kjenner fra debatter for voksne.

På mange måter kan vi si at NRK idylliserer debatten og debattklimaet i Norge. Det er ingen vinnere og ingen tapere, ingen andre følelser involvert enn glede, og ingen verdensproblemer.

Etos, logos og patos blir også gitt en delvis annen mening innenfor den barnlige debattkonteksten enn de har innenfor den klassiske retorikken og samfunnsdebatten ellers.

Som en konklusjon vil jeg si at innholdet i samfunnsdebatten knyttet til bompenger og lekser er lett å få med seg, mens programmet i mindre grad er egnet til å gi barn innsikt i hva som kjennetegner reell politisk argumentasjon. I denne sammenhengen kan kanskje læreren bruke programmet til å åpne opp for diskusjoner om debatt som sjanger, gjerne med utgangspunkt i noen av de følgende spørsmålene:

  • Hvilke saker mener dere det er viktig at politikere diskuterer, både i Norge og verden ellers?
  • Hva er et argument?
  • Hva gjør at en politiker er troverdig eller til å stole på?
  • Kan det være lurt å vise følelser som sinne, frustrasjon eller sorg når man diskuterer? Hvorfor / hvorfor ikke?
  • Er det å være uenig med noen det samme som å være uvenner? Hvorfor / hvorfor ikke?
  • Vet dere om politikere som enten er ganske enige med hverandre, eller som er veldig uenige med hverandre?
  • Hva er forskjeller og likheter mellom en debatt og en konkurranse?
  • Har dere sett debattprogrammer for voksne? Hva er forskjeller og likheter mellom debatter for voksne og Supernyttdebatten?
  • Hva er et dilemma? Fins det vanskelige dilemmaer som norske politikere må ta stilling til i dag?

Note

1 Sitatene er hentet fra NRKs programomtale av Valg 2019. Supernyttdebatten (25.08.19)

Litteratur

Bakken, J. (2009). Retorikk i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Birkeland, T. & Mjør, I. (2012). Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Gjerver, M. (2017). Barnas nyhetsbilde. En innholdsanalyse av NRK Supernytt og Aftenposten Junior. Masteroppgave. Universitetet i Oslo.

Tønnessen, J.L. (2008). Hva er sakprosa. Oslo: Universitetsforlaget.

Utdanningsdirektoratet (2019). Overordnet del av læreplanverket. Lastet ned 20.09.19:

Valg 2019: Supernyttdebatten. Lastet ned 26.08.19: https://tv.nrk.no/program/MSUB02100519