Illustrasjonsfoto: Utdanningsforbundet
Illustrasjonsfoto: Utdanningsforbundet

La oss håpe tiden er omme for å haste videre fra mål til mål i en for rigid læreplantenking

Det er opp til lærerne og skoleledere at skolen nå gir lærerne rom til å undervise etter skolenes brede oppdrag slik det er beskrevet i formålsparagrafen.

Publisert   Sist oppdatert

Det er veldig gledelig at kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner legger vekt på verdier når han lanserer de nye læreplanene. Det er også flott at han understreker at skolen ikke bare skal forberede elevene på arbeidslivet, men også for selve livet. Slik jeg ser det, er læreplanene et dokument som skal inneholde en beskrivelse av de kunnskaper, ferdigheter, verdier og holdninger vi vil føre videre til neste generasjon. Det vi kan kalle skolens brede oppdrag, enkelt oppsummert som verdier og holdninger, har blitt nedprioritert. Nå får vi heldigvis en endring. Det har vi i Utdanningsforbundet etterspurt, for de seneste årene er det noe annet som har preget skolen.

Det jeg mener med «annet» er kompetanser. Jeg lurer virkelig på om kompetanseplaner er riktig verktøy for å fremme verdier og det å lære om selve livet. Medmenneskelighet eller politisk engasjement for eksempel. Er det kompetanser? Kompetansebaserte læreplaner er ikke veldig godt egnet for å behandle disse delene av oppdraget til skolen.

Det er sannsynligvis derfor de nye læreplanene har fagovergripende emner, nemlig demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring. I innholdslæreplanene fra før Kunnskapsløftet i 2006 var ikke dette nødvendig å nevne en gang. Nå er det blitt nødvendig å, eksplisitt, skrive i læreplanene at elevene skal mestre livet. Det er tankevekkende.

Kunnskapsløftet, som de nye planene er en forlengelse av, var mer en styringsreform enn en læreplanreform slik vi hadde kjent dem før. Og da blir det lett slik at det er resultatene som blir mest viktig, ikke innholdet, altså hva elevene faktisk har lært.

Og innhold er et kjernepunkt her. For meg som kommer fra videregående skole vil det i stor grad være helt tilfeldig hva de elevene jeg får kjenner til av litteratur eller historie fordi det er den enkelte skole som kan bestemme innholdet. Likevel blir det mitt ansvar som lærer å bygge videre på det eleven kan. Det ser jeg kan bli fryktelig utfordrende. De vil ha lik kompetanse, men hva inneholder den kompetansen?

Jevnt over er det pussig at vi ikke synes at innholdet i vår felles historie er viktig nok til at den skal formidles til elevene gjennom møtet med litteratur, samfunnsfag og historie. Den viktige rollen norskfaget har hatt som lim i samfunnet vårt har vært nedprioritert i kompetanseplanene. Spesielt norskfagets vekt på litteratur og kultur handler ikke om å repetere kunnskap, men å forstå samfunnet vi lever i og kunne ytre seg i det. Vår felles historiefortelling ser ut til å kunne bli borte, selv om mange gode lærere fremdeles legger stor vekt på dette i sin undervisning.

Det er viktig å huske på at fagfornyelsen, til tross for navnet, ikke er noen faglig endring av skolen. Fagene er de samme og de består. Fagfornyelsen er heller en kalibrering av styringsverktøyet Kunnskapsløftet, altså av kompetansemålstyringen. Det er for eksempel ingen endring i nasjonalt kvalitetsvurderingssystem som er Udirs verktøy for å styre skolen, heller ikke av nasjonale prøver som er styrende for skolen.

Tross dette er det positivt at vi som lærere fått et utvidet spillerom, spesielt gjennom Stortingets behandling av Stortingsmelding 28, «Fag - Fordypning - Forståelse. - En fornyelse av Kunnskapsløftet», der Stortinget slår fas: «Stortinget ber regjeringen sikre at det er lærernes ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen for å nå kompetansemål og oppfylle skolens generelle samfunnsmandat.».

Derfor er det viktig at de som forvalter skolen for oss, gjerne kalt skoleeier på nytale, nemlig kommuner og fylkeskommuner, ikke forventer eller ber skoler, ledere eller lærere om å bryte ned de nye kompetansemålene til flere spesifikke mål. Da kan vi fort få det samme «avkryssingsregimet» som Kunnskapsløftet førte til og som har fått negative konsekvenser. Målene skal ikke brytes ned.

Det er opp til lærerne og skoleledere at skolen nå gir lærerne rom til å undervise etter skolenes brede oppdrag slik det er beskrevet i formålsparagrafen.

La oss håpe at tiden er omme for å haste videre fra mål til mål i en for rigid læreplantenking. Og la oss håpe fellesskolen kan bestå på tross av at læreplanene legger opp til store forskjeller på hvilket innhold elevene faktisk har med seg når de skal videre i livene sine.