Slik taklet Hege en utagerende gutt uten språk

Tilbake fra barselpermisjon våren for halvannet år siden fikk Hege Andersen beskjed om at hun skulle overta en utfordrende småbarnsavdeling.

Publisert Sist oppdatert
– Det syntes jeg var helt greit, sier hun.

Særlig én utagerende gutt, Per, skapte veldig mye uro. Han var to og et halvt år gammel, men hadde omtrent ikke språk.

Slo og tok andres mat

Struktur for gruppa, med faste aktiviteter og regler for samværet, var Heges oppskrift.

Hege Andersen.
Hege Andersen.

Gutten forsto hva som ble sagt av de ansatte, selv om de ikke forsto ham.

– Jeg forklarte ham at ingen ville være venn med ham hvis han slo eller forsynte seg av andres mat, sier hun.

Hege forklarte ham om å sitte stille i samling og om å leke fint. Om at ute var det lov å løpe og hyle, men at inne gjaldt andre regler.

«Brr-brr»

Språket var imidlertid fortsatt en utfordring.

– Det var for eksempel ikke lett å skjønne om han var sulten, for det hadde han ikke språk for, sier Hege Andersen.

Gutten kunne si «Mamma» og «Pappa», men det meste annet av det han sa, var bare forståelig for dem som kjente ham svært godt.

– Han var småspist, men knekkebrød gikk alltid ned. Det kalte han for brr-brr, forklarer Hege.

Dermed tok hun tak i nettopp det ordet.

Fant drahjelp

Per og en annen eldre gutt som både var språklig sterk og populær, fikk være med Hege på interessante og spennende aktiviteter.

Gylne øyeblikk

Denne gang har journalist Ylva Törngren snakket med Hege Andersen (28), som er pedagogisk leder i Lassamyra kommunale barnehage i Stavanger.

Hun sier at det er godt å tenke på at barna ikke bare lærer av å bli tilsnakket, men av å erfare selv.

– Blant annet bakte vi knekkebrød.

Hege gjorde bevisst litt ekstra stas på dem.

– Den eldre gutten valgte jeg slik at Per kunne se opp til ham og etterligne ham.

Alt dette ga framgang. Per roet seg overraskende fort, og snart fikk han oppleve at langt flere ville leke med ham, nå som han oppførte seg annerledes.

Kom springende

Men å si «knekkebrød» satt langt inne, sier Hege Andersen.

Før sommerferien snakket hun med foreldrene og ba dem lese mye for Per, helst bildebøker.

Etter en lang sommerferie kom gutten i barnehagen igjen. Nå skulle han begynne i stor avdeling, Dinosaurene.

– Drage og Dinosaurene holder til ved siden av hverandre og spiser frokost sammen. Dermed fikk han øye på meg med en gang. Han kom springende mot meg og jublet: «Hege! Hege! Jeg kan si knekkebrød!»

Hege lar fortellingen hvile et øyeblikk og sier:

– Derfor liker jeg denne jobben!

– Hva gjorde du etterpå?

– Jeg ble så rørt. Jeg sa ikke så mye, jeg bare tok imot den gode klemmen jeg fikk av ham, sier Hege.