Angrer du, Eriksen Søreide?

Ine Marie Eriksen Søreide en av de første til å synes at dette var fislete satsing og at helt andre virkemidler måtte til. Det er det lett å være enig i. Men så kommer oppfølgingen i Dagbladet dagen etter. Da begynner lesevanskene mine.

Søreide ber regjeringen ta vare på de eldre realfaglærerne fordi en vet at det kommer en rekrutteringskrise om få år. Det hun foreslår, er bonusordning (lønn) og mindre undervisning for å veilede yngre lærere (fordeling av arbeidstid). Isolert sett et interessant utspill.

”Regjeringen er smertelig klar over problemet, men virker helt uten vilje til å handle,” sier Eriksen Søreide og ber regjeringen ta grep. Problemet er at det ikke er viljen det står på, men muligheten regjeringen har til å ta grep med slike tiltak Eriksen Søreide foreslår.

Når det gjelder tiltak som har med lønn, bonus, permisjonsrettigheter til etterutdanning, fordeling av arbeidstid, lærernes arbeidsbetingelser etc. så er regjeringen fratatt muligheten til å pålegge kommunene å gjennomføre tiltak av denne typen, dersom de ikke lovfestes. Såfremt ikke korttidsminnet spiller en eldre mann et puss, så var det så vidt jeg husker statsråd Clemet med Ine Marie Eriksen Søreide som ivrig støttespiller, som fratok staten muligheten til slike skolepolitiske tiltak da de overførte arbeidsgiveransvaret for lærerne til kommunene.

Det jeg har vansker med å forstå, er hvordan Eriksen Søreide kan be regjeringen ta grep gjennom forslag hvor hun selv har vært med på å frata staten midlene til å gripe med. Og når virkemidlene er borte for regjeringen, så står vel bare oppfordringer til kommunene og de gode ønsker tilbake. Eller ligger det i utspillet en gryende erkjennelse av at det var mer enn forhandlingsansvaret som fulgte med på flyttelasset? At det fulgte med viktige virkemidler i en nasjonal og statlig skolepolitikk?

Innsenderen er seksjonsleder grunnskole, Utdanningsforbundet Buskerud.