– Er det så weird og sykt farlig med noen random nye ord og fraser? spør Jørn Arnold Jensen.
– Er det så weird og sykt farlig med noen random nye ord og fraser? spør Jørn Arnold Jensen.

Et føkka språk?

Debatt: Språkrøkt i skolen er ikke bare norsklærerens ansvar.

Publisert

Like etter tusenårsskiftet spådde professor Sylfest Lomheim skriftlig norsk en plass i verdens språk-massegrav innen hundre år. OMG! Sikkert er det i alle fall at språket endrer seg, alltid og overalt. Skolen kan bidra til å gjøre det beste ut av endringene, ikke bare i norsktimene.

Mot språkendringer kjemper til og med Det franske akademiet forgjeves. Engelsk er heller ikke unndratt. Nylig skrev David Shariatmadari i The Guardian om britenes håpløse bevaringsstrev. Han refererte til århundrers fortvilelse over utenlandsk ordforgiftning og profetier om språkets endelikt. Så gikk det likevel godt til slutt. Engelsk er blitt verdens lingua franca.

Det er særlig svensk og engelsk som påvirker ordtilfang og syntaks her hjemme, i urbane strøk ispedd uttrykk fra ikke-vestlige kulturer (kebab-norsk). Heter det «joda, jeg vet» eller «joda, jeg vet det»? Gjør vi en forskjell i stedet for å utgjøre en forskjell? Og hvorfor sier norske elever at de har valgt en simpel løsning når de mener noe helt annet?

Norsk språkråd har et liberalt syn på importerte ord og vendinger, samtidig som det er tydelig om – eller heter det på? – hva som er god norsk. Vel verdt å lese er artikkelen om det norske språket som basically holder på å dø ut (Språknytt nummer 1, 2019).

Er det så weird og sykt farlig med noen random nye ord og fraser?

Og seriøst, liksom, hva er greia? Er det så weird og sykt farlig med noen random nye ord og fraser? Er det ikke bare kidsa som markerer identitet og avstand til alle over nitten? Svaret er at joda, de unge innfører både døgnfluer og varige uttrykk, men først og fremst er det media og teknologi som leverer de nye omgrepene.

Samtidig har skriftlig norsk stabilisert seg i konservativ retning, i alle fall gjelder det bokmål. Trenden forsterker seg ved at stadig flere ungdommer velger bort nynorsk til fordel for bokmål. Folk tekster uhemmet på dialekt, men skriver tannløst riksmål-ish i andre sammenhenger. Til og med Klassekampen, som opprinnelig sloss for et folkelig språk, skriver dannet og konvensjonelt, bare forstyrret av noen innkvoterte a-endinger og ei-diftonger her og der.

Vi er kanskje nærmere dansk igjen i dag enn midt på nittenhundretallet – og ikke minst på syttitallet, da påtrengende dialektbruk og de siste krampetrekningene til samnorsk forente seg med venstreradikalismen. Vant herskerklassen en språklig seier? Eller har folk ganske enkelt en embedded sans for hvordan tekst funker best?

Island har vært helt psycho i språkstrevet sitt.

Island har vært helt psycho i språkstrevet sitt. De finner egne ord for det meste, sjøl om det blåser sterke angloamerikanske vinder også uti Nord-Atlanteren. Farsima og tölva vet du kanskje hva er, hvis du ser på krimseriene fra sagaøya. At de sier fuck, okay og shit innimellom, får så være. Det er imidlertid umulig å importere den strenge språkproteksjonismen deres til Norge, enn si til skolestua. Islendingenes språklige enighet og stolthet finner du ikke mange andre steder.

I Norge får vi heller konsentrere oss om å skille mellom det som henger på greip og det som er flaut og jålete og sannsynligvis blir ditcha om noen år. For ord kommer og går, både hjemmelagde og immigrerte. Ungdom har neppe noe forhold til knæsj, beleven eller dollarglis. Det gjør ikke noe. Men bør de vite hva det er å gå over bekken etter vann? Må de forstå at nød lærer naken kvinne å spinne? Vanskelig å si. Grammatikk og rettskriving bør vi uansett hegne om (wtf, hegne?) rett og slett for å unngå misforståelser.

Det er likevel håp i hengende snøre. Ikke så rent sjelden erstatter også vi engelske ord med norske. Computere slo aldri an, vi sier datamaskiner. Feedback tapte for tilbakemelding. Interface heter brukergrensesnitt. Binge-watching er fornorsket til det fortreffelige seriefråtsing. Samtidig er det helt greit at break dance aldri ble til brytedans.

Språket endrer seg, men det fortjener ikke å bli føkka opp.

Som lærere kan vi ikke stoppe språkets transformasjon. Men vi kan være bevisst det som skjer, og se til at elevene også er det. Språket endrer seg, men det fortjener ikke å bli føkka opp.