Nivådeling: Praktisk fornuft mot politiske prinsipper

Norske lærere er svært opptatt av likhet. Vi ønsker oss et samfunn der det er små «forskjeller» mellom mennesker. For å få til dette tror vi det er best at alle starter ut likt som barn.

Dermed, antar vi, vil forskjellene mellom barna når de blir voksne, bli små. Dersom alle må gjennom den samme skolen, sitte i samme klasse, lære det samme fagstoffet – så må vi vel bli like, ikke sant?

Noen er smartere enn andre

Så viser det seg, som alle lærere vet: Barn og ungdom er svært ulike, helt fra start. De har ulike evner og anlegg. Noen er, jeg tør si det, smartere enn andre. Noen er mindre smarte enn andre. (Et tips: Ikke si noe sånt offentlig med mindre du allerede har fast stilling).

Det som skjer når disse ulike barna og ungdommene presses inn i helt like former, er at noen tåler det bra og kommer seg godt gjennom det – mens andre tåler det dårlig og får problemer.

Sperrer for tilpasset opplæring

Her ser vi også et av de mange paradoksene i norsk skolepolitikk: Vi vet, intellektuelt sett, at barn og unge er ulike og trenger ulik tilnærming fra skolen. Derfor har vi lovfestet at de har krav på tilpasset opplæring, og at alle skal få utnyttet og utviklet sine evner. Underforstått: Ulike elever har ulike evner.

Men i praksis har både lovgiver og skolen selv lagt en lang rekke sperrer for at dette kan skje. La oss ta det enkleste først: Nivådeling. La oss si du har en klasse med 30 ulike elever, og du skal lære dem matematikk. Da må du i praksis undervise alle 30 på samme nivå – men hvilket nivå?

Mange lærere vil, for å ikke «miste» noen, la den svakeste eleven (ja, jeg tør si det) bestemme nivået for hele klassen. Det som da faktisk skjer, er at kun de elevene som er på nivå med den svakeste, får det loven sier at de har krav på: Opplæring som er tilpasset dem.

Innebygget motstand mot nivådeling

En enkel måte å bøte på deler av dette problemet er å opprette nivåbestemte grupper innen klassen, eller innen skolen. Kanskje har du mulighet til å undervise på tre ulike nivåer; ved hjelp av en assistent, ved å dele klassen, eller på andre måter (dette er lærere flinke til å få til i andre sammenhenger).

Da vil du kunne treffe tre ulike nivåer samtidig, og langt flere elever vil bli truffet på sitt nivå. Men akk, som alle lærere vet – det ligger en ekstrem, innebygget motstand mot slik nivådeling i systemet. Dels fra oss lærere selv, dels fra ledelse og skoleeier, dels i lover og regler.

Mange får undervisning på feil nivå

Det er her våre politiske meninger krasjer med vår praktiske erfaring. Vi vil treffe alle elever på deres ulike nivåer – men vi vil ikke at disse nivåene skal være ulike. Vi ønsker ikke at Eva skal være smartere enn Lars, og derfor underviser vi dem likt, til skade for begge.

Når opplæringen er ferdig, har svært mange blitt undervist på et nivå som ikke passer for dem – stikk i strid med lovens intensjon, og stikk i strid med hva vi burde ha gjort.

Her finner vi, paradoksalt nok, mye av grunnen til utenforskap og ulikhet i samfunnet. Var det ikke det vi ville unngå?