Nettvett – kan vi som lærere gjøre noe, eller har toget allerede gått?

Mobbing og krenkelser via sosiale medier er et tiltagende problem, og det kan virke som en uoverkommelig oppgave å få bukt med dette.

Publisert   Sist oppdatert

Dette innlegget var først publisert i tidsskriftet Bedre Skole.

 

  • Janne Aasebø Johnsen har en halv stilling som sosiallærer, leselærer, skolebibliotekar og tillitsvalgt på Søre Ål skole på Lillehammer.
    Resten av tiden bruker hun på å skrive. Hun har til nå gitt ut 11 bøker for barn og unge.
    Hun er aktuell med bok om nettvett på Universitetsforlaget. «Nettvett» er skrevet i samarbeid med Redd Barna.

 

Redd Barnas liste med nettvettsråd kan være et bra sted å begynne. Et viktig moment er at barn har tillit til at den voksne kan bidra når de opplever noe ubehagelig på nettet. Da er det ikke nok med informasjoner og noen historier til skrekk og advarsel. Det dreier seg om relasjoner som bygges opp over tid.

Hver eneste uke publiserer nettaviser artikler om barn og unges utfordringer på nettet:

Unge jenter har betalt alle konfirmasjonspengene sine til en tidligere kjæreste eller andre de kjenner som har truet med å legge ut nakenbilder av dem på nett. (NRK 15. januar 2015)

Flere unge jenter snikfotograferes og bildene blir lagt ut på nett. (NRK 15. januar 2015)

Fant falsk profil av datteren (13) på Facebook. (VG 7. januar 2015)

 

Hver eneste gang jeg leser om disse krenkelsene, kjenner jeg søkket i magen som ligner hjelpeløshet. Jeg blir sint og fortvilet. Jeg lurer på hvorfor noen gjør dette mot andre. Jeg føler meg maktesløs. Jeg får litt lyst til å ta på meg skylappene og si at dette ikke angår meg. Jeg kjenner at det hadde vært lettere å klikke videre, glemme artikkelen og tenke på noe annet. Min voksne datter tar ikke «creepshots» og det gjør ikke jeg heller, så hvorfor skal jeg bry meg?

Jeg bryr meg fordi jeg ikke har noe valg. Jeg skal lære elevene mine om virkeligheten, og dette angår dem i større eller mindre grad. Det er jeg som voksen som må hjelpe dem til å håndtere dette, men det er ikke så lett å vite hva jeg skal gjøre.

Jeg ble født lenge før folk visste hva PC var. Vi skrev på skrivemaskiner, vi hadde svart-hvitt-TV, og telefonen var like stor som en brødrister. Jeg fikk min første PC da jeg var i slutten av tjueåra. Mobilen fikk jeg like etterpå. Jeg husker at jeg lot datteren min arve min gamle mobil da hun gikk i 5. klasse. Jeg fikk kjeft av en av de andre mødrene fordi jeg på den måten skapte et press om at de andre elevene også måtte få mobil. Dette er nå 11 år siden. Hvor tidlig får elever mobil nå? Hvor tidlig får de nettbrett?

Flere blir mobbet på nett: – Foreldre ser ikke hele bildet. (TV2 13. november 2014)

Norske Snapchat-bilder er hacket. (TV2 14. oktober 2014)

Folk snikfotograferes på gata og henges ut på Instagram. (NRK 18. september 2014)

 

Stiller vi oss utenfor? Sier vi at det heldigvis ikke er så mange år til jeg går av med pensjon; dette får de yngre lærerne ta; her må foreldrene på banen; dette angår meg virkelig ikke …? Hvordan i alle dager skal vi, analogmenneskene, henge med? Jo, vi skal gjøre det vi kan, avgrenset til de mulighetene vi har. Jeg skal fortelle hva jeg gjør.

 

God grunn til bekymring

Jeg bruker Internett hver eneste dag. Jeg leser og sender e-post hver dag. Jeg leser aviser. Jeg leser blogger. Jeg finner frem strikkeoppskrifter. Jeg søker opp informasjon. Jeg spiller spill. Jeg ser på videoer på YouTube, og jeg er innom Facebook.

Jobben min i skolen har blitt mye enklere etter at vi fikk datamaskiner og Internett. Da jeg begynte som lærer i 1995, ble fredagsbrevene skrevet på elektronisk skrivemaskin. Innimellom stensilerte vi håndskrevne ark, mens jeg i dag bruker smartboard hver dag.

Det er fantastisk mye bra, men så har jeg sett, hørt og lest om ting som har gjort at jeg har blitt veldig bekymret.

I 2006 var datteren min og vennene hennes på en side som het Piczo. Der lagde de hjemmesider og alle hadde sin hjemmeside eller flere. Morsomt og sosialt, helt til de ekle meldingene begynte å vise seg. De unge var anonyme. De kunne skrive akkurat det de ville, og det gjorde de. Unge mennesker hetset hverandre på det groveste og truet hverandre på livet. De la ut dårlig kamuflerte nakenbilder på ratingsider og ba om å få tilbakemelding på hvordan de så ut.

I 2006 hadde jeg vært opptatt av å få gjort noe med mobbing i mange år. To år tidligere hadde jeg gitt ut min første bok: Trine – en annerledes bok om mobbing. Da datteren min viste meg grovheten, hetsen og mobbingen på de nye sosiale nettstedene, førte det til et indre trykk som gjorde at jeg fortsatte å skrive. Det resulterte i ytterligere tre bøker. Disse er om digital mobbing. Nettet har gitt mobberne enda en arena å mobbe på, og de som er utsatt, får aldri fri.

Inspirasjon til bøkene mine har jeg fått fra seminarer, artikler, tv-programmer og historier jeg har blitt fortalt. Jeg skriver aldri om det jeg opplever på jobb, men jeg har forsøkt å skrive slik ungdommene prater.

 

Redd Barnas nettvettsråd

En ting er å beskrive situasjonen slik jeg ser det. Noe annet er alle tankene som melder seg om hva jeg kan gjøre for å forebygge, skadebegrense og hjelpe. I den sammenhengen var jeg heldig som kom over Redd Barnas nettvettregler. Reglene har utviklet seg over tid, og i dag kan vi lese følgende på organisasjonens hjemmesider:

  • Vis respekt for hverandre på nett. Mobbing på nett er minst like alvorlig som annen mobbing.
  • Tenk deg om før du deler personlige bilder og opplysninger om deg selv og andre på åpne nettsteder.
  • Lag et passord som er vanskelig å gjette. Passordet ditt er privat.
  • Husk at det er lett å lyve på nettet, ikke tro på alt som andre skriver.
  • Ta med noen du stoler på hvis du skal møte noen du har blitt kjent med på nettet, og møt dem på et offentlig sted.
  • Avslutt kontakten hvis du blir redd eller opplever noe ubehagelig. Blokker kontakten og meld fra til de som har ansvaret for nettstedet.
  • Fortell det til en voksen eller en annen du stoler på hvis du opplever noe ubehagelig. Det er ikke din skyld om noen andre gjør noe ubehagelig mot deg på nett.
  • Meld fra til politiet om alvorlige saker.

 

Jeg synes at reglene på en enkel og god måte oppsummerer det barn og unge har behov for å beskytte seg og vennene sine på nett. Å følge nettvettreglene vil gjøre netthverdagen tryggere for barn og unge. Men jeg tror at for å bli i stand til å følge regler, må man bli klar over dem og diskutere dem sammen med andre. Derfor har jeg vært så heldig at jeg har fått lov til å skrive en historie til hver av de åtte nettvettreglene.

Historiene er samlet i en bok som heter «Nettvett», og boken er skrevet med tanke på at lærere, elever, foresatte og helsesøstre kan bruke dem som utgangspunkt for samtale eller ettertanke.

Historiene har åpen slutt, med unntak av den siste. Det er fordi det ikke finnes noe fasitsvar. For dem som likevel leter etter svaret, vil det som regel finnes i nettvettregelen. Det kan godt hende at svaret i mange tilfeller blir å snakke med en voksen. Da må vi voksne også ha tenkt gjennom hvordan vi skal håndtere forskjellige situasjoner. Historie nr. 7 begynner på følgende måte:

 

– Send meg et bilde’a.

Linda så på mobilmeldingen fra Svein. Hun smilte og fant frem et bilde av en sjøstjerne hun hadde funnet i fjæra i sommerferien.

– Ha-ha, skrev han tilbake. – Visste ikke at du så sånn ut.

– Jeg?

– Ja, det er deg jeg vil ha bilde av.

– Til hva da, lissom, skrev Linda tilbake.

– Så jeg kan se hvem som ringer, vel.

– Du først, svarte hun.

Like etterpå tikket det inn en bildemelding. Svein hadde tatt bilde av ansiktet sitt. Han så nesten ut som en fotomodell. Han hadde hodet litt på skakke, og han smilte litt lurt med munnen. I bakgrunnen så hun plakater av et rockeband.

Det kilte i magen. I flere dager hadde hun lurt på om hun kunne spørre Svein etter et bilde, men så ordnet han det selv på en måte. Linda skrudde på lyset. Hun så seg rundt. Hvor skulle hun stå for å få den fineste bakgrunnen?

Hun tok minst 50 bilder av ansiktet sitt. Forskjellige bakgrunner. Bokhylla, klesskapet, den fine plakaten med abstrakt kunst. Håret i hestehale og håret løst. Hun rev ned en skoeske med gamle dagbøker.

– Gå og legg deg, ropte mamma. – Du skal tidlig opp i morgen.

– Ja da, ropte Linda tilbake.

Hun kastet seg under dynen og var glad for at mamma ikke hadde kommet inn på rommet hennes. Tenk om mamma hadde sett at hun tok bilder av seg selv. Mamma trodde alltid det verste. Linda klarte ikke å huske hvor mange samtaler de hadde hatt om at Linda aldri måtte finne på å ta utfordrende bilder. Det er mange voksne med skumle hensikter der ute, pleide mamma å si. For å understreke poenget hadde mamma vist henne en bunke med avisartikler om jenter som hadde blitt lurt. De kommer aldri til å få normale liv, sa mamma.

***

Historiene kan leses fortløpende, men jeg har lagt inn forslag til stopp-punkter underveis. Disse er markert med stjerner. Stoppene kan brukes til å spørre barn og unge om hva de tenker om det de har hørt eller lest så langt. Det er mulig å komme gjennom historiene i løpet av en skoletime.

 

Linda kunne alt om å passe seg. Lærerne hadde også sagt, minst hundre ganger, at det dessverre fantes voksne som ønsket å skade barn.

Svein var ikke en skummel voksen med uærlige hensikter. Svein var den kjekkeste gutten på hele skolen. Svein i 7B. Ingen, ikke engang

Maria, visste at Svein sendte meldinger til Linda. Maria ville dødd på flekken.

Linda ville ikke fortelle noen om meldingene hun fikk fra Svein. De var private og bare mellom dem. Hun var veldig redd for at hun skulle finne på å slette ordene hans, derfor låste hun meldingene med en gang hun fikk dem. I tillegg skrev hun meldingene inn i en dagbok som hun gjemte bak noen bøker i bokhylla. Hun skrev ned ukedag og dato, alt han skrev og alt hun svarte.

Hun bladde gjennom bildene hun hadde tatt, så sendte hun det fineste bildet til Svein og slettet de andre. Han sendte et hjerte tilbake.

Det var første gangen han hadde sendt henne et hjerte. Linda kysset skjermen på mobilen før hun la den under hodeputen.

– Har du skrudd av mobilen? Mamma sto plutselig i døra. Linda var nødt til å få seg en nøkkel.

– Ja da, løy Linda. – Men husk at du har lovt at du skal banke på før du kommer inn.

Mamma kysset henne på pannen før hun gikk ut igjen.

 

***

 

Etter historien har vi lagt inn nettvettregelen, noen spørsmål til diskusjon og noe som er lurt å gjøre.

Boken er ment som et ledd i den forebyggende jobbingen. I tillegg må hver enkelt skole ha beredskapsplaner for hva de skal gjøre når nettkrenkelser finner sted.

 

Jentemobbing

På Søre Ål skole og enkelte andre skoler i Lillehammer har vi i flere år hatt jentegrupper på 5. trinn. Dette har vi sammen med helsesøster og er ment som er forebyggende tiltak. Temaene vi tar opp er selvfølelse, selvtillit, vennskap, mobbing, familie, forhold til egen kropp og pubertetsutvikling. Opplegget er utarbeidet av skolehelsetjenesten i Lillehammer.

En av grunnene til at jeg begynte å skrive om mobbing, var at jeg ble klar over at jentemobbing kan foregå i løpet av et sekund eller to. Det er helt umulig å få øye på. Vi er slik jeg ser det helt avhengig av at barn, unge eller foresatte sier fra om hvordan elevene våre har det.

Det er lett å se hvordan 1. og 2.-klassinger har det. Det er tårer og roping, noe jeg synes er bra, for da kan jeg få muligheten til å gjøre noe. Etter hvert lærer de fleste barn og unge å beherske seg. Det er nok nødvendig også, men hvor mange barn går da under radaren vår?

 

Bare to av ti sier ifra

5., 6. og 7.-klassinger er ikke like meddelsomme. Jeg kan melde om 7.-klassinger som sier at de skulle nok sagt fra hjemme, men mamma overdriver sånn og blir nesten litt hysterisk. Det er lettere å snakke med venner. Problemet med å snakke med venner er at de ofte ikke har kompetanse til å håndtere situasjoner som voksne skulle tatt seg av.

For at elevene skal bli kjent med meg som sosiallærer går jeg gjennom nettvetthistoriene med hel klasse, både guttene og jentene. Jeg går gjennom alle historier minus nr. 5 og nr. 8, som jeg tar i 6. klasse.

Til sjuende og sist handler dette om at vi har en god relasjon til elevene. De må vite at vi er «hel ved». Med en gang de mister troen på at vi kan gjøre noe, slutter de å informere oss. Og vi trenger informasjon så tidlig som mulig.

Men ikke tro at det nytter å lese opp historier og diskutere dem med elevene! Det er det bare systematisk jobbing over tid som gjør. Det er likevel lettere å ta opp igjen en samtale vi allerede har hatt.

I arbeidet med Redd Barna har jeg blitt klar over at selv om alle vet at de skal si ifra til en voksen når de opplever noe ubehagelig på nett, er det bare to av ti som gjør det. Min jobb er å få prosentandelen til å bli høyere.

Som sosiallærer er jeg også med på foreldremøtene til 5. trinn for å fortelle om hva vi gjør og hva vi sammen kan jobbe med.

Det viktigste vi kan gjøre er å skape en relasjon til elevene slik at de sier fra. Så må vi ha en beredskap for hvordan vi håndterer slike situasjoner. Det må vi som kollegium og FAU gjøre sammen.

Toget har ikke gått, men det går snart. Likevel tror jeg vi fortsatt kan gjøre mye.

 

Dette innlegget var først publisert i tidsskriftet Bedre Skole.