Annonse
Magasin

Anita Berge mener gode grøss med de gamle folkeeventyrene må få sin plass i barnehagen. Foto: Nini Berge

– Trenger flere skumle voksne i barnehagen

Forfatter Anita Berge vil at de gamle folkeeventyrene med tusser og troll skal fortelles helt uten tanke på læringsmål i barnehagen.

Annonse

– Det er for få skumle voksne i barnehagen, mener Anita Berge.

Hun har skrevet boken Kunsten å skremme barn, der hun formidler hvor viktig et godt grøss er for de minste.

– I møtet med de gode grøssene, gir vi barn muligheten til å utforske fryktfølelsene sine innenfor trygge rammer. Frykt er nemlig ikke noe vi påfører barna ved å fortelle dem skumle ting. Det er en grunnfølelse alle har, og som er helt nødvendig for at vi skal overleve, sier hun.

 

God frykt

Berge understreker at det er viktig å skille mellom grøss og frykt.

Frykt er en følelse som gir assosiasjoner til reelle farer som miljøkatastrofer og terror, men også ting vi bekymrer oss for selv om vi vet at vi ikke trenger å være redde for dem.

Grøss er derimot ikke en følelse i seg selv, men det lokker frem et spekter av gode, sitrende følelser som får oss til å tenke på skumle filmer og spøkelseshistorier.

Historiene gir en type frykt det er tydelig at vi mennesker liker, hvis ikke hadde ikke spenningsfilmer og krim-bøker solgt så godt.

– Vårt aller første møte med grøss har vi på stellebordet når mamma leker borte-bø-leken, sier hun.

 

Glem læringsmål

Det er denne følelsen Berge ønsker at barne-hagelærere skal formidle til landets barnehagebarn, og en av de beste måtene å gjøre det på, er å hente frem den tradisjonelle fortellerkunsten.

Fortell muntlig og med innlevelse slik våre forfedre gjorde da de fortalte om tusser og troll i mørke tømmerstuer.

Og glem for all del alle tanker om læringsmål, former og tall.

– Barna vil uansett lære språk på denne måten, men de vil lære det mye bedre. Barnehagelærere blir i dag farget av alle pålagte mål, og jeg mener dette fører til at vi får en forflatet barnehage, sier Berge. 

 

Tydelige karakterer

– Hvordan formidles et godt grøss?

– Fordelen for de voksne i barnehagen er at de har et publikum de kjenner fra før. De vet hvor langt de kan gå.

Underveis i fortellingen er det viktig med øyekontakt, og barna kan også være deltagende gjennom utrop eller bevegelser.

– Historien må også ha en nødutgang. Med det mener jeg at det må være mulig å trekke seg unna for barna uten at føler at de taper ansikt. Si for eksempel «Hvis noen ikke liker historien, kan de gå inn på det andre rommet nå», forteller forfatteren.

 

En god slutt

En god, muntlig fortelling med grøss lærer barna nye ord og uttrykk, men den lærer dem også å formidle sin egen frykt når det blir nødvendig.

– Fordi historiene vi forteller barna alltid har en god, forklarende slutt, er de med på å fjerne noe av frykten, sier Berge.

 

Sunt å kjenne på

– Det å kjenne på gode grøss er en del av naturlig lek mellom voksne og barn. Vi leker kileleker og leker der vi kommer for å ta barnet, sier barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen.

Så lenge de voksne er vare for barnets signaler og justerer seg etter hvordan det reagerer, mener hun denne typen lek ikke bare er morsom, men også sunn.

 

Er barnet lettskremt?

– Før du leser for barnet er det en fordel at dere har lekt på ulike måter, slik at du vet om barnet lett blir skremt, sier Gerhardsen.

Også hun syns eventyrene er velegnet til å gi barn gode grøss.

Her møter barna helter som har gode hensikter, som aldri lar sine kamper gå utover uskyldige og som alltid vinner til slutt.

 

Antihelter er bra

– Samtidig er gjerne helten en antihelt som slår gjennom. Dette appellerer til barn som kjenner at de slett ikke får til det andre får til, sier hun.

Gerhardsens beste råd til barnehageansatte som vil berike barnas hverdag med grøss, er alltid å gjøre det på barnas premisser og vokte seg for å leve seg sånn inn i historien at barna blir skremt.

– Vær deg selv i mimikk og tonefall, spør barna om det går greit. Unngå å presse historier på motvillige barn, og la for all del ikke din egen skuffelse over at barnet er «pinglete» skinne igjennom, sier hun.

Fakta

Denne artikkelen var først publisert i Første steg nr. 2/2016

Fakta

Denne artikkelen var først publisert i Første steg nr. 2/2016