I en insektvennlig hage finner en små kunstverk, hyggelige sittegrupper og illustratør, bildebokforfatter og tegneserieskaper Anna Fiske, som plukker med seg noen grener med høstløv inn. Her på Ensjø i Oslo bor hun med ektemannen Lars Fiske, serieskaper og illustratør. 

Anna Fiske har utgitt til sammen 73 bøker og tegneserier. Den nyeste boken heter «Hvordan er det å være barn?»

– Det er den vanskeligste boken jeg har skrevet. Jeg ville ha med så mange temaer. En må også tenke nøye gjennom hvordan alt blir oppfattet. Skriver jeg om ømtålige temaer, får jeg en psykolog til å lese igjennom, sier hun.

Nede i arbeidsrommet i kjelleretasjen skaper hun fantasifulle tegninger og tekster som mange barn og voksne har hatt og har stor glede av. Produksjonen fyller hyllene i bokskapet. Her nede har hun også funnet plass til mange minner og inspirasjonskilder; en uro med fargerike fugler, et dukkehus med mange rom fylt opp med figurer, nips og møbler. 

Gode minner fra barndommen

Før hun begynte på skolen, gikk hun i «lekskolan», det vil si barnehage, fra hun var fem år. 

– Der sang vi og lekte. Helt topp for meg.

Barneskolen husker hun som en fin tid. 

– Jeg er jo vokst opp i Sverige. Der begynner man på lågstadiet. 

Da Anna begynte på skolen, var lågstadiet 1.-3. årskurs, mellanstadiet 4.-6. årskurs. 

– Læreren vår på lågstadiet hadde 1940-tallsfrisyre og var utgammel. Hun var av den gamle skolen, tydelig, men trygg. Hver morgen spilte hun orgel for oss. Da fikk vi alle roet oss før skoledagen begynte. Jeg tror at det var noen urolige gutter som hadde behov for det. Jeg har bare gode minner derfra, sier Anna. 

Dysleksi 

Læreren avdekket dessuten at Anna hadde dysleksi, og hun ble sendt til en spesialpedagog som skulle hjelpe henne. 

– Hun hadde plysjklær. Dessverre fikk jeg gå hos henne bare mens jeg gikk på lågstadiet. Det var ikke nok. 

Da Anna fortsatte på mellomstadiet, mente de at hun burde klare seg uten ekstra støtte.

– Men jeg fikk en flink og hyggelig lærer der også. Han het Klas, hadde langt hår og luktet tobakk. Han røykte pipe. Dette var jo på 1970-tallet.Barn ble tatt alvorlig, og jeg følte meg sett. Klas syntes jeg skrev fantastiske historier og gjorde ikke noe nummer ut av at jeg skrev litt feil. Vi fikk spille teater også. Det var så gøy. 

Anna Fiske tenker ikke lenger så mye på at hun har dysleksi, men påpeker noen at hun har skrevet feil, merker hun det. 

– Da hugger det tak i meg. Følelsen av at jeg ikke er flink nok, dukker opp. Jeg trodde jo at jeg var dum, som ikke klarte det som alle andre greide. Når jeg nå besøker skoler og forteller at jeg har dysleksi, rekker barn opp hendene og forteller at de også har det. Jeg tror det er bra å vite at det går bra, selv om en ikke klarer å skrive helt rett hele tiden, sier hun. 

Syntes synd på voksne 

Som barn syntes hun synd på voksne som måtte lese så kjedelige bøker, med så mye tekst.

– Tenkt deg hvor viktige tegninger er. Hadde du ikke sett symbolet for do på flyplassen, hadde du tisset deg ut før du fant ut hvor doen var, sier Anna og ler godt. 

– Tegninger er barns første språk. Tenk hvor mye du kan fortelle gjennom tegninger. Jeg tror at jeg visste allerede da jeg var tre år at jeg skulle tegne hele livet. Da var jeg nok for liten til å skjønne at det var mulig. 

Anna Fiske er oppvokst i et hjem med masse bøker. – Jeg fikk være med min far på biblioteket og låne stabler med bøker. 

Begge foreldrene til Anna var lærere og satt ofte og snakket om elevene sine.

– Det kunne gjøre meg sjalu at de var så opptatt av elevene sine. Begge underviste i videregående og var opptatt av utdannelse. 

Sjuende himmel

– For meg var skolen et bra sted å være til jeg kom på ungdomsskolen. Jeg vokste og ble så lang. Prøvde å bøye meg ned for å bli mindre, jeg ville ikke være så synlig. Det var en tøff tid. 

I det svenske gymnasiet – videregående – gikk hun det som het sociallinjen. Etter to år ga hun opp og søkte seg til folkehøgskole. 

– Det var som å komme hjem. Fotografi og maling og flere kreative fag. Jeg var i den sjuende himmel. Etter det ble det videre utdanning ved Konstfack i Stockholm, der jeg tok en mastergrad i illustrasjon og grafisk design. 

Etter hvert skulle hun oppdage at det var mulig å lage bøker.

 – Liker at ting ikke er perfekte 

– Jeg kan tegne et eple, helt naturtro likhet, men det synes jeg ikke er noe moro. Jeg liker at ting ikke er perfekte, men har sin egenart. Så det å tegne for barn er givende. Det viktigste vi har, er barndommen. Da jeg jobbet med den siste boken, ble jeg overveldet over hvor mye som burde med. Det skal være både gode ting, vonde ting og midt imellom.

Når manuset er klart, leser hun det høyt for seg selv mange ganger før hun er fornøyd.

– Det skal være som en sang. Er det vanskelige temaer, som selvmord, død eller mobbing, får jeg en psykolog til å se over og komme med innspill. Jeg jobber mye med å legge inn alle lag, som for eksempel i boken «Hvordan snakker man om døden» (2023).

Formingslærer 

I sin produksjon har hun behandlet mange temaer, blant annet døden, skolestart, hvordan lage en baby og det å være voksen. Totalt med stort og smått står hun bak 73 titler og har bidratt i enda flere samarbeidsprosjekter. I dag lever hun av å skape. 

Sånn har det ikke alltid vært.

– En periode da barna var små, fikk jeg ikke nok oppdrag. Jeg tjente mindre enn hva barnehage til mine to barn kostet. Da ble jeg deprimert. Det var en tøff tid. 

Hun søkte en jobb som formingslærer ved Oslo Montessori-skole og fikk jobben.

– Der var jeg én dag i uka i fem år. Det var givende. Dit kom en del elever som ikke fikk det til i vanlig skole. Jeg husker en gutt med konsentrasjonsvansker. Vi skulle ha tekstil og brodere en pute. Det var ikke lett for ham å sitte stille og få til dette. Derfor avtalte vi at jeg skulle brodere en del, så tok han en del. De andre elevene syntes det var urettferdig at han fikk så mye hjelp. Da sa jeg at sånn måtte det være. 

Puten ble ferdig. 

– En av de andre lærerne fortalte meg at eleven hadde hatt med puten på leirskole og sovet med den hver natt. Det gjorde meg veldig glad. 

 – Alle bør tegne hele livet

Etter fem år med forming var karrieren kommet såpass i gjenge at hun kunne bli fulltids kunstner igjen. 

– Jeg er jo en del rundt på skoler og foreleser. Jeg merker med en gang om det er god stemning, et godt sted å være, om barna er trygge. Det å reise rundt bidrar til å gi meg inspirasjon. De som jobber med barn, må huske at kreativitet ikke er noe en skal bruke for å ha det koselig, det er noe en kan bruke i alle fag. Det forbauser meg at det ikke er mer miks i flere fag. 

Var det opp til henne, ville langt flere fag og timer vært fylt med tegning og andre kreative aktiviteter. 

– Alle bør tegne hele livet, sier hun. 

Hun kan ikke skjønne at mennesker slutter å tegne og være kreative: 

– Det er så rart. Ikke stopp. Fortsett. Det er ikke så nøye om det er perfekt. Bruk fantasien din og tegn i vei. Ikke ødelegg det med så mange regler, det går helt fint å fargelegge utenfor streken. Det er ofte der de beste tegningene og historien skapes, sier Anna, som er godt i gang med neste prosjekt.