Takk for at du smiler til meg!

Debatt: Vi er slitne av å vente på at mars 2020 skal gå over, men smil hjelper.

Publisert Sist oppdatert

På veg fra dagens undervisning hører jeg tunge skritt i trappa. De går over til subbende skritt på veg til arbeidsrommet. Jeg ser meg rundt og oppdager at skrittene tilhører meg selv, mine egne føtter.

Dette innlegget stod først på trykk i Utdanning nr. 3/2021.

For et øyeblikk siden laget de samme føttene takten til et dikt, stavelser og ga lyd til iver. For inne i klasserommet er de samme føttene lystige og lette. Jeg er lærer, og i profesSjonen min har jeg min rolle.

Men utenfor har jeg det som mange andre. Alt trenger en ekstra motivasjon, bare det å sette inn i oppvaskmaskinen, vaske håret, bære ned julepynt eller å få lagt seg kan ta dobbelt så lang tid, eller kanskje det ikke skjer.

Les også: Takker lærerne for innsatsen

Oppvasken står skitten på benken. Håret blir tyngre og ligger i striper. Julepynten har samlet støv i pappeskene ute i gangen, og øyene vitner om altfor lite søvn.

Vi er mange som er slitne, ikke bare på jobb sammen med kollegaer, eller på Teams. Vi er slitne av å vente på at mars 2020 skal gå over. Vi har levd i håp og fornektelse. Håp om at det snart var over, fornektelse om at dette kunne vare så lenge som det faktisk har gjort.

Noen dager smiler jeg, ikke fordi jeg er glad, men fordi jeg trenger et smil tilbake.

Vi har prøvd å være positive, vi har prøvd å være aktive, vi har prøvd å motivere. Noen dager smiler jeg, ikke fordi jeg er glad, men fordi jeg trenger et smil tilbake.

I klasserommet har jeg kontroll på beina, jeg subber ikke rundt, og de er ikke tunge. Det bare kreves litt ekstra å løfte dem. Og jeg klarer det!

Nå skal jeg gjøre det jeg kan for å løfte dem litt ekstra også utenfor klasserommet. Da hjelper det med et lite smil fra deg!