Jeg fornyer meg som lærer stadig vekk, men noen ganger kjenner jeg meg igjen i magisteren i Václav Vorlíčeks film «Tre nøtter til Askepott». Fjernt fra de unges nysgjerrighet og livsgnist labber han etter dem i snø til livet og tviholder på det han er opptatt av, skriver Merete Henden. Foto: Altan Ramadan Freeimages.com
Jeg fornyer meg som lærer stadig vekk, men noen ganger kjenner jeg meg igjen i magisteren i Václav Vorlíčeks film «Tre nøtter til Askepott». Fjernt fra de unges nysgjerrighet og livsgnist labber han etter dem i snø til livet og tviholder på det han er opptatt av, skriver Merete Henden. Foto: Altan Ramadan Freeimages.com

Tre nøtter til fagfornyelsen

«Vent, Deres Høyhet – historietimen! Hva med studiene?»
Magisteren i «Tre nøtter til Askepott»

Publisert   Sist oppdatert

Snart kommer imidlertid fagfornyelsen, og jeg undres på om det ikke er noe annet enn fagene som må fornyes.

Ungdommen nå til dags er fantastisk, og jeg mener stort sett at jeg har verdens beste jobb som lærer i videregående. Få yrkesgrupper vet mer om hvordan de unge har det enn vi som er sammen med dem store deler av dagen. Snart kommer imidlertid fagfornyelsen, og jeg undres på om det ikke er noe annet enn fagene som må fornyes.


Jeg fornyer meg som lærer stadig vekk, men noen ganger kjenner jeg meg igjen i magisteren i Václav Vorlíčeks film «Tre nøtter til Askepott». Det er ikke forventningen opp steintrappa som verdens lykkeligste, ei heller det å legge ut på tur midtvinters i silketights jeg kjenner meg igjen i. Nei, det er i følelsen av å være den hjelpeløse magisteren med ord og visdom under armen. Er det steintavler eller papyrus han bærer på, mon tro? Fjernt fra de unges nysgjerrighet og livsgnist, labber han etter dem i snø til livet og tviholder på det han er opptatt av. Vi humrer og ler av den fortapte læreren, og lar oss rive med av vinden i håret og blikket mot horisonten som de unge ser fra hesteryggen.

Er det mulig å timeplanfeste livsmestring og medborgerskap?


Snart får vi en fornyet læreplan dyttet under armen som vi skal bruke i møte med elevene. Den skal være veiviseren mot en fremtidsrettet undervisning som skal være mer relevant, som skal lokke fram nysgjerrige og kreative tenkere i og utenfor klasserommet. Heldigvis spikres det fast at vi skal bruke tid på både livsmestring, hvordan vi kan være gode medborgere som tar del i demokratiet og at folkehelse er viktig. Men hvordan skal lærere gjøre det i praksis egentlig? Er det mulig å timeplanfeste livsmestring og medborgerskap? Og folkehelse; søvn, mat og mosjon, er vel et stykke unna hva læreren skal måtte ta tak i? Eller?


Relevans, kritisk tenkning og kreativitet er gode ord som skal gjennomsyre undervisningen. Supert! Det er ikke noe nytt, men fint å få det på papiret. Hele tida leter jeg etter knagger å feste ny kunnskap på, og jeg prøver å trekke tråder bakover så de unge fremadstormende vet hvilke skuldre vi står på.


Så kommer en nyhetsbombe dalende ned fra den uvirkelige virtuelle verden. Det finnes nettverk der ute som gjør at generalsekretæren for Rådet for psykisk helse får lyst til å grine, melder NRK. Å skrive og lese er rett og slett livsfarlig når suicidale jenter lukker seg inne på nettets plattformer uten voksne i rommet. Elevene mine fortalte i går om en skremmende app som heter Blue Whale. Jeg lærte noe nytt, igjen, og vi tok tak i et dagsaktuelt tema med hele klassen engasjert. Livsmestring i hverdagen.

De voksne nekter å innse at forebygging må gjøres i forkant.


Nylig flommet nyhetene over av unge gutter som avtaler virkelige møter med grisebanking av tilfeldige ofre. Politikere krangler om hvem som har skylda for at noen faller utenfor og angriper andre, og de voksne nekter å innse at forebygging må gjøres i forkant. Det er for seint å bevilge ekstra ressurser når ugjerningen allerede er gjort. Jeg er redd for at de som faller utenfor, bærer med seg følelsen resten av livet, og gjør hva som helst for å være «innafor». Medborgerskap betyr inkludering i hverdagen.

Gang på gang innser jeg at jeg henger etter, som magisteren med snø til livet.


Å ta del i demokratiet gjelder hele døgnet, og vi må våge å ta pennen fatt når noe er galt. Sosiale medier knytter bånd som jeg ikke alltid forstår. Selv om jeg er aktiv i en rekke kanaler for å spre skriveengasjement mitt, og skriver lærebok tilpasset fagfornyelsen, er jeg stadig vekk på sidelinja. Hver uke kaster jeg meg rundt for å få et glimt av hva elevene allerede vet, og gang på gang innser jeg at jeg henger etter, som magisteren med snø til livet. I den fornyede fagplanen står det at elevene skal lære å uttrykke seg i sosiale medier og utøve kritisk sans. Hvordan kan vi klare det hvis vi ikke vet hvor elevene befinner seg? Hvordan kan vi snakke om lesing og skriving uten å vite hva som påvirker dem hver dag, og natt?

Læringsutbyttet er lik null når søvnmangel har fast grep om hverdagen.


Jeg har elever som sover faretruende lite. Noen snur døgnet og henter seg inn i helgen etter underskudd på søvn i dagevis. Enkelte forteller at de sovner klokka 4 midt i uka, og skremmende mange har vondt i hodet og mister fokus, naturlig nok. Fraværsgrensa holder dem i øra, og får dem opp av senga og på skolen, men læringsutbyttet er lik null når søvnmangel har fast grep om hverdagen. Selvkontroll og viljestyrke svekkes raskt ved søvnmangel. Fagfornyelsens dybdelæring er umulig å oppnå uten en god natts søvn. Folkehelse handler om hvordan vi lader batteriene for å klare å yte og bør læres på en rekke ulike arenaer.


Dersom relevans, kritisk tenkning og kreativitet skal treffe oppvakte elever, er vi nødt til å vite noe om hva elevene får av input, og foreldrene må «følge med i timen». Lærere gjør det vi kan for å fornye oss i et rasende tempo kontinuerlig, og elevene må være i stand til å være aktive i timen. Det handler om å styrke karaktertrekk på veien mot ønskede karakterer. Læreren er ansvarlig for å bygge kunnskapsfundamentet, men helst uten følelsen av å tråkke igjennom i dyp snø uten fast grunn under føttene milevis fra der elevene befinner seg. For at fagfornyelsen skal gå i oppfyllelse, må både elever, foreldre og andre viktige voksne være med.

Her kommer tre nøtter til fagfornyelsen:

#Kritisk tekning: Kan lærere sende elever hjem med noe å tenke på i stedet for lekser? Kan vi dele ut ukas nøtt – noe som trener tanken knyttet til ulike fag – som fremmer nysgjerrighet og undring?

#Relevans: Kan elever få ansvaret for ukas nyhetssak? Kan det ryddes plass til ukenytt ledet av elever med diskusjonsspørsmål i etterkant? Aktive elever lærer av hverandre.

#Livsmestring, #medborgerskap og #kreativitet: Kan skolen åpne dørene; gjøre døren både høy og vid, og legge til rette for diskusjonsgrupper, debattklubber, rollespill, foto- og/eller filmklubber, lesesirkler og skriveverksted? Kan vi lage møteplasser for skapende mennesker som blir sett og hørt helt fritt for filter og blåfrosne tomler og kunstige smilefjes? Kan hver skole knytte til seg et bakkemannskap av frivillige som vil være med på å gjøre en forskjell?

Dersom disse tre nøttene plukkes opp av både foreldre, lærere og andre viktige voksne, vil det bli en fornøyelse å ta fatt på fagfornyelsen!

Dersom disse tre nøttene plukkes opp av både foreldre, lærere og andre viktige voksne, vil det bli en fornøyelse å ta fatt på fagfornyelsen!

PS.

Den tredje bjelken er ikke nevnt: bærekraftig utvikling. Det ser ut til at ungdommen klarer å ta tak i den på egenhånd, helt uten hjelp av magistere og fornyede læreplaner. Ungdommen er nemlig helt fantastisk!