En plan uten et hovedmål

De påstår at hensikten med revisjonen er å styrke arbeidet med de grunnleggende ferdighetene, men dette bærer ikke utkastet preg av.

Ett formål synes klart: Man vil ivareta flere sider ved norsk kultur. Læreplanen skal sikre nynorskens status, sidemålet skal stå sterkere i barneskolen. Samisk og samisk litteratur får også større plass gjennom hele skoleløpet.

Det er viktig at alle føler seg sett og ivaretatt, uansett hvilken minoritet man tilhører. Det er viktig at ingen blir marginalisert. Og det er viktig at barn får kunnskap om samene. Men norskfaget er overfylt fra før, nå kommer det inn enda mer: Eleven skal kunne ”kjenne til enkle ord og uttrykk på samisk”, de skal lære om utviklingen av samisk og den samiske kulturen. Er det virkelig riktig å bruke norskfaget til å lære barna samisk språk? Samisk er tross alt et annet språk. Det kan være naturlig å se på viktige trekk ved samisk kultur i samfunnsfag og historie, men norskfaget trenger absolutt ikke mer innhold.

Nynorsken skal også løftes i den nye planen, sidemålsopplæringen skal styrkes de første årene på skolen, men for å modernisere planen avsluttes arbeidet med sidemålet tidligere, nemlig etter VG2. Dette fører til en absurd situasjon: Elevene skal lære å skrive drøftinger og utgreiinger på både sidemålet og hovedmålet; essay, retoriske analyser og kreative tekster skal de derimot bare lære å skrive på hovedmålet. Hvorfor dette skillet?
At læreplanen blir så underlig, er et resultat av den manglende helhetstenkningen i utformingen av faget. Og det er ikke så rart at man sliter med å skape en samlende helhet når man vil så mye. Opplæringen i to skriftspråk gjør det umulig, innholdet må bli sprikende. En reduksjon av sidemålsopplæringen vil ikke fungere. Hvis vi vil ha en ryddig læreplan, må vi avvikle denne opplæringen, eller ta det ut i et fag for seg. Men tiden er moden for en avvikling. Vi kan se litt på hvorfor, og da er det naturlig å se på hvordan det står til med nynorsken (selv om en avvikling av sidemålsopplæringen ikke vil være til hinder for at elever velger nynorsk som hovedmål).

Aldri før har så få elever hatt nynorsk som hovedmål i videregående skole, bare litt over 6 prosent. Etter hvert er det bare bokmålsbrukerne som holder liv i nynorsken i skolen.
Elever som har nynorsk som hovedmål gjør det bedre i sidemål enn i hovedmål til eksamen. Kanskje skriver de bedre bokmål enn nynorsk? Det er ikke uten grunn: Nynorsk er problematisk. De valgfrie formene er overveldende og vanskelig å holde styr på, men viktigst er det at de er omgitt av bokmål i det daglige. Bokmål er så dominerende at selv overbeviste målfolk ikke klarer å skrive nynorsk korrekt. Nynorskbrukere sliter blant annet med å bøye vanlige verb og substantiv riktig. (Finn-Erik Vinje http://www.finnerikvinje.no/blog/?p=8223)

Det er så vanskelig å skrive korrekt nynorsk at nynorskbrukere som jobber med språket i det daglige, sliter med å skrive korrekt, og mange bytter hovedmål. Det er ikke mange år siden forfatteren Brynjulf Tjønn proklamerte sin overgang til bokmål, det var for vanskelig å skrive korrekt. Er det rimelig å forlange at alle elever skal kunne noe som dyktige språkbrukere ikke behersker?

For å gjøre nynorsk mer overkommelig har nynorsken blitt revidert. Det er ikke enighet om den nye reformen, og selve reformen slår beina under det viktigste argumentet for opplæring i målformen: At det er viktig kulturarv. På hvilken måte kan det sies at endringene ivaretar norsk kulturarv? Er det at formen ”noen” ikke lenger er tillatt kulturarv? Eller at i-målet forsvinner?

Hvis elevene virkelig skal lære kulturarven, lærer de den bare om vi får tid til å jobbe med den. Det kan være i språkhistorie, eller gjennom lesning av nynorske tekster. Elevene trenger ikke å lære å skrive tekster uten å bruke ”man”, eller at ordet ”veljar” ikke kan brukes som verb. Det blir uvesentlig pirk som eleven ikke trenger etter skolegangen. Og det tapper elevene for motivasjon.

Det kan være nyttig å ha ett styrende mål i norskfaget: At elevene skal bli gode i de grunnleggende ferdighetene. Da må alle læreplanmål ha til hensikt å bedre de grunnleggende ferdighetene. Vi kan ikke bruke tid på å lære noen tilfeldige samiske uttrykk eller sidemål.