«Følelsen fra mandag er låst inne i mitt eget lærerhvelv, til bruk på regnfulle dager»

Debatt. Reisebrev fra en lærer i koronakarantene.

Publisert Sist oppdatert

Skolene har per dags dato vært stengt i fem skoledager. På den tiden har det kollektive profesjonsfelleskapet i den norske skole mobilisert på tvers av fylker og fag. Det har ikke manglet på hverken tiltak, løsninger eller engasjement. I tillegg ligger de fleste lisenser og plattformer til fri benyttelse. Men hvordan takler vi egentlig dette, og mer viktig – hva med elevene?

Hverdagen er bokstavelig talt snudd på hodet. Vi har gått fra fysisk kontakt til digital kontakt, fra klasserom til stue – i noen tilfeller på VG3, soverom – og det er ofte denne mangelen på struktur i hverdagen som skaper kaos.

Nye systemer skal implementeres i ekspressfart, både hjemme i form av rutiner, og på skolen med god fjernundervisning. Det tærer godt på tålmodigheten til barn, foreldre og lærere. Hvor lenge klarer vi å holde ut?

Elevene virker til å ta det bedre enn oss lærere. Ikke så rart, de forventer at læreren har svaret på det meste. Og det har vi stort sett, i hvert fall faglig, men dette kom litt for brått på for oss alle. Ikke bare skal vi få på plass en læringsplattform som er stabil og brukervennlig til massivt bruk, men det skal også tas i bruk ny teknologi og tekniske løsninger vi ikke har prøvd ut i praksis.

Denne uka har vært en ilddåp for digital infrastruktur. Det viser seg at vi ikke er så godt forberedt som vi har hatt inntrykk av å være. Tunge og velprøvde læringsplattformer som ITS Learning, har måttet gå i knestående av hinsides stor trafikk.

Det har økt frustrasjonen betraktelig, og man har vært nødt til å tenke nytt. Til tross for utfordringer på hjemmebane og i det virtuelle klasserommet, har den første heldigitale uka faktisk gått bedre enn forventa.

Mandag klokka 0815. Hvor mange ville dukke opp i det nyopprettede Microsoft Teams-rommet jeg hadde opprettet?

Jeg var usikker, og det av flere grunner. Vi hadde ikke brukt løsningen før, og kontakten over skolemeldinger gjennom helga, var som en skyttergrav på vestfronten – stille.

Ville det være en fremrykning? Noen som var skadd? Jeg lå på vakt, og gransket deltakerlista i det digitale møterommet etter bevegelser. Klokka bikket 0816, fortsatt ingenting. Men så satte lista seg i bevegelse, og i løpet av tre minutter var alle elevene til stede.

I løpet av en dobbelttime i norsk en mandag morgen, hadde vi sammen blitt kjent med programvaren, prøvd ut de ulike funksjonene, hatt forelesning på PowerPoint, gitt dem friminutt og tid til å jobbe med oppgaver, kommentere, le, klage, men best av alt var at alle var aktivt deltagende i hverandres kunnskapsutvikling. Vi gikk veien sammen, og vi beredte grunnen mens vi gikk. Herlig! Men hva sier elevene selv?

Elevene jeg har snakket med peker på prokrastinering som den største utfordringen. Og det er flere grunner til dette. For det første er nye rutiner og mindre grad av struktur både til glede og frustrasjon.

De nevner litt lattermildt at de kan møte opp i teamrommet i pyjamas. På den annen side er det vanskelig å konsentrere seg skikkelig når de har full kontroll over sin egen tilværelse på tenåringsrommet sitt. For det andre er det mengden oppgaver som nå kommer på flere ulike og nye plattformer. Jeg skjønner dem godt, jeg ville gjort det samme selv.

Lærere i by og bygd har nemlig samarbeidet med formidabel innsats, og delt både undervisningsopplegg og geniale måter å bedrive fjernundervisning på. Men selv om jeg har tatt i bruk nye metoder i norsk, så kan det være at andre faglærerne gjør det på en annen måte. Det kan skape forvirring, og trangen til å gi opp kan virke mer forlokkende enn å faktisk sette seg inn i alt.

Elevene våre er svært tilpasningsdyktige, de er lekne på det nye og de er villige til å gjøre en innsats. Men de må få lov til å jobbe med dette nye sammen med oss lærere. Nøkkelordene er samarbeid og kunnskapsutveksling, og ved å være deltakende i egen læringsprosess, øker også selvreguleringen.

Jeg kan ikke regne med at alle timer går slik som mandagstimen, men jeg tar likevel med meg troen og håpet på at dette kommer til å gå bra. Følelsen fra mandag derimot, er låst inne i mitt eget lærerhvelv, til bruk på regnfulle dager.