Nye regler om barns rett til spesialpedagogisk hjelp

Fra 1. august 2016 er retten til spesialpedagogisk hjelp og retten til tegnspråkopplæring for barn under opplæringspliktig alder flyttet fra opplæringsloven til barnehageloven. De nye reglene følger av barnehagelovens paragrafer 19a-19h. Mange av de nye bestemmelsene er kun en videreføring av det som tidligere fulgte av opplæringsloven, men det er også gjort enkelte endringer i gjeldende rett.

Bakgrunnen for endringene er at de fleste barn som mottar spesialpedagogisk hjelp, går i barnehagen. Departementet mener derfor at det er en fordel at regelverket om barn under opplæringspliktig alder samles i én lov. Dette vil gi en mer logisk plassering og gi et mer helhetlig og brukervennlig regelverk.

Den individuelle retten til spesialpedagogisk hjelp er nå regulert i barnehageloven paragraf 19a. Vilkåret for at barnet har rett til spesialpedagogisk hjelp er det samme som før lovendringen: at barnet har et særlig behov for slik hjelp. Særlig behov innebærer at barnets behov må være mer omfattende enn det behovet barn på samme alder vanligvis har. Rettigheten gjelder uavhengig av om barnet går i barnehage eller ikke.

Nytt ved lovendringen er at formålet med den spesialpedagogiske hjelpen nå er lovfestet. Formålet med spesialpedagogisk hjelp er å gi barnet tidlig hjelp og støtte i utvikling og læring av for eksempel språklige og sosiale ferdigheter.

Før kommunen eller fylkeskommunen fatter vedtak om spesialpedagogisk hjelp, skal det foreligge en sakkyndig vurdering av om barnet har behov for spesialpedagogisk hjelp, jf. barnehageloven paragraf 19d. Det er viktig å understreke at det skal foreligge et samtykke fra foreldrene før det blir utarbeidet en sakkyndig vurdering og fattet vedtak om spesialpedagogisk hjelp, jf. barnehageloven paragraf 19b. Disse kravene til saksbehandlingen er fortsatt de samme som før lovendringen.

Det er gjort endringer i reglene om innholdet i den sakkyndige vurderingen. Tidligere var det lagt til grunn at retten til spesialpedagogisk hjelp skulle vurderes på et selvstendig grunnlag, uavhengig av den generelle tilretteleggingen i barnehagen. Det er nå lovfestet at det skal utredes og tas standpunkt til blant annet om barnets behov kan avhjelpes innenfor det ordinære barnehagetilbudet, jf. barnehageloven paragraf 19 d annet ledd.

Det er barnets bostedskommune eventuelt fylkeskommunen som har ansvaret for å fatte vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Tidligere var det slik at kommunens ansvar opphørte når barnet flyttet fra kommunen. I barnehageloven paragraf 19 e er det nå regulert at dersom barnet flytter til en annen kommune, skal vedtak om spesialpedagogisk hjelp gjelde frem til det er fattet nytt vedtak i saken.

Nytt ved lovendringen er at pedagogisk-psykologisk-tjeneste skal bistå barnehagene i arbeidet med kompetanse- og organisasjonsutvikling. Før lovendringen var denne oppgaven i opplæringsloven kun begrenset til skolen.

Kommunens plikt til å tilrettelegge barnehagetilbudet for barn med nedsatt funksjonsevne er nå lovfestet i barnehageloven paragraf 19 g. Tidligere var denne tilretteleggingsplikten kun regulert i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, men er nå også inntatt i barnehageloven for å avklare ansvarsforholdet for disse barna.

Nytt ved lovendringen er også at vilkårene for tegnspråkopplæring er endret. Endringen innebærer en styrking av retten til tegnspråkopplæring for barn under opplæringspliktig alder.