«Absolutt ingen tjener på at skoler og elever settes opp mot hverandre»
– Konkurranse er en grunnleggende gal motivasjonsfaktor, skriver lederen for Elevorganisasjonen i dette innlegget.
Absolutt ingen tjener på at skoler og elever settes opp mot hverandre i nytteløse rapporter og presseoppslag. Helt siden 2001, etter PISA-sjokket, har sterke krefter hatt et ønske om å rangere og sette skoler opp mot hverandre. Rangeringene og medieoppstyret rundt landets A- og B-skoler hemmer utvikling i skolen og skaper en polarisert debatt med klare tapere og vinnere basert på misvisende statistikk.
Elev A skal ikke jobbe hardt for å bli bedre enn elev B; alle skal bli så flinke som mulig.
Skole A skal ikke jobbe hardt for å bli bedre enn skole B, men for at elevene ved sin skole skal ha et så godt læringsmiljø som mulig og verktøyene som trengs for å nå sitt fulle potensial.
For å lede en skole må man vite hvordan det går, men dagens målbare parametere misbrukes til oppslag om landets «vinner»- og «taper»-skoler. Disse irrelevante presseoppslagene hemmer utviklingen i skolen direkte og ødelegger både skolenes og elevenes motivasjon for læring.
Skal elevene lære mer, må også skolene lære mer. Skolen som organisasjon må alltid tilstrebe å lære mer og utvikle seg, uten at dette skal være motivert av at naboskolen scoret bedre i en rapport.
11. april la Senter for økonomisk forskning (SØF) frem en rapport om det de kalte skolekvalitet. Første spørsmål å stille seg er «hva er skolekvalitet»? Eksempelvis har skolen som ble stemplet som «Østfolds dårligste skole»de absolutt beste resultatene på elevundersøkelsen. Elever trives bedre på denne skolen enn noe annet sted i fylket. Det viser at Media-Norge setter skoler landet rundt i bås som dumme eller smarte skoler, uten at dette nødvendigvis er sant, og uten at alle sidene belyses. Begrepet skolekvalitet rommer nemlig mye mer enn det som ble påpekt i SØFs rapport.
Mange mener åpenhet rundt godt og dårlig i norsk skole er viktig. Problemet er at det er tilnærmet umulig å sette fingeren på om en skole er god eller dårlig ut fra eksamens- og gjennomsnittskarakterer. Man må se det store bildet: Trivsel, læringsmiljø, medvirkning og andre faktorer spiller inn for at en skole skal være av god kvalitet.
Hvordan kan kunnskapsministeren avgjøre hva som er en god skole? Hvordan kan han ut ifra noen få, smale indikatorer, sette skoler og elever i bås som «gode» eller «dårlige»?
Først når skolen fokuserer på sine utfordringer og sin utvikling, kommer løsningen. En skole som bryr seg mer om karakteren naboskolen fikk i en tilsynelatende ubrukelig rapport, er en skole som aldri vil ivareta det viktigste i skolen: eleven.
