RLE og den forbudte rasjonalitet

• Eivind Lundager er RLE-lærer på Eknes ungdomsskole, Nedre Eiker.

"Tar De livsløgnen fra et menneske, så tar De lykken fra det med det samme."

Hadde Ibsen levd i dag, ville han ha avslørt et Norge i alvorlig identitetskrise. For ham ville faget Religion, Livssyn og Etikk (RLE) ha vært en brannfakkel, snarere enn å være et fyrtårn for ideologisk meningsutveksling. Kongstanken med faget var å fremme toleranse og respekt for andres syn. Ingen ideologier måtte "diskrimineres" under en gjeldende sannhet, eksempelvis gjennom kristen forkynnelse. Dette synet ble forankret i Haag med det resultat at store deler av folket, trolig majoriteten, er blitt diskriminert. Derfor er utfallet av dommen, ved siden av en tilsynelatende overregulering av faget, blitt fagets indre problem. Religionsforsker Hanne Nabintu Herland skriver om "toleranse som hersketeknikk":

Hun etterlyser respekten for uenigheten, og har mer enn en gang påpekt intoleransen fra sekstiåtterne og de venstreradikale på ’70-tallet som for en stor del la føringene for dagens opinion. Mens latterliggjøring av troende ikke var uvanlig, ser vi i dag at religionsutøvelse er fortrengt fra det offentlige rom. Underveis har Human-Etisk Forbund (HEF) kjent sin besøkelsestid ved en kynisk utnyttelse av muslimer i debatten om integrasjon og respekt for "annerledes tenkende" (jfr. Herlands bok Alarm).

Livsløgnen i faget hviler på en slags enighet der status quo bidrar til falsk ro i rekkene. For departementet var det relativt problemfritt å gjøre knefall for Haag og det marginale HEF, og det på vegne av det norske folk. Underhånden er våre elever og studenter blitt enda mer distansert i forhold til vår jødisk-kristne kulturarv. Unnfallenheten fra en regjeringskontrollert statskirke har vært slående, og vi minnes Bjørnstjerne Bjørnsons ord: "Dersom de kristne tror det de lærer, må jeg beundre deres ro".

Han får godt følge av Jan E. Hansen der han i en kronikk skrev: "Å forsvare europeiske verdier er umulig uten å stå fast ved en viss gresk-romersk og jødisk-kristen arv." ("Hva vil Europa være?", Aftenposten 05.07.2010).

Kunnskapen om vår historiske tilknytning til Jerusalem via Rom og Aten, er omtrent fraværende i de akademiske fora som skal stå for forvaltningen av de européiske nasjoner: "Lederne har gått på de samme typer offentlige skoler og universiteter i de vestlige land. De har studert statsvitenskap, økonomi, militærstrategi og jus, men de har ikke lest Bibelen." Etter Hansens vurdering å dømme, er altså den norske regjering intet unntak. Vår undervisningsminister sitter med det øverste ansvaret for læreplanarbeidet, men har ikke akkurat stått på barrikadene for å knytte vennskapsbånd til Jerusalem. Aner vi en langsiktig og bevisst strategi her, der agendaen er å feie unna vår innerste, nasjonale identitet?

Norgeshistorien kan fortelle at Hans Nielsen Hauge gikk fra gård til gård og bidro til en åndelig bevisstgjøring, basert på hardt arbeid, nøysomhet og "inderlig søgen efter Gud". Den etterfølgende haugianismen hadde et sylskarpt blikk på det jødisk-kristne fundament, og ble omfavnet av den vanlige mann og kvinne. For dem var det rasjonelt å tro, og Hauges budskap styrket folkets selvfølelse og identitet i et Europa som skalv under giljotinene. For autoritetene – eller Makta, ble nettopp folkets rasjonelle og frie tanke møtt med fengsel og bøter. Som lærere, og ikke minst som foreldre øyner vi likhetstrekkene: Dagens overstyring av faget RLE er velsignet av Makta med sekularisering og relativisering. En skulle nesten tro at Fredrik Den Store av Preussen var designeren av faget: "Enhver blir salig i sin tro".

Det motsatte av relativisering ville være å la elevene få høre at Bibelen er rasjonell så det holder, med begrunnelse i omfattende arkeologi, foruten flere matematiske opplysninger i Bibelen, nesten ned til desimalnivå. At den gir vitale opplysninger innenfor de mest eksakte fagdisipliner vi kjenner til, nemlig matematikk og astronomi, har aldri vært betont i noen lærebøker for ungdomsskolen, langt mindre i kirkens analer, enda så spennende et felt dette er. Et konkret eksempel finner vi hos profeten Esekiel (kap. 4):

Profetien om til sammen 430 års straffedom, fant sted i år 606 f. Kr, og ganske riktig: Folket ble sendt i fangenskap til Babylon. Der fikk de være slaver under kong Kyros i 70 år. Følgelig gjenstod det 360 år av straffedommen over folket: 430 år – 70 år = 360 år. Religionsforskerne har aldri funnet noe etterfølgende fangenskap eller straff som varte sammenhengende i eksakt 360 år. Blant de mest søvndyssende tekster i Leviticus (3.Mosebok, kap.26) kan en imidlertid lese at Herren ville straffe Israel syv ganger hardere om de ikke vendt om fra avgudsdyrkelse. Det hellige tallet syv bidrar til tankevekkende beregninger som enhver RLE-lærer bør ha kjennskap til:

Antall gjenværende jødiske år: 360 år x 7 = 2520 år

Dette antallet tilsvarer: 2.520 x 360 = 907.200 "jødiske" dager.

Konvertering til "julianske" år: 907.200 : 365,25 = 2.483 år

Dermed fremkommer følgende oppsiktsvekkende oppstilling:

År　　　606　 f.Kr Israel sendes i fangenskap til Babylon.

　 　 -　　　 70　 år Perioden i Babylon.

　 =　　 536　 f.Kr Slutten på "Det første fangenskapet".

　 + 2483　 år Antall gjenværende "moderne" år av dommen.

　 +　　　　　　 1　 år Tillegg av ett år, fordi det ikke finnes et "år 0" før eller etter Kristus.

　 = 1948　 e.Kr Soningstiden for nasjonen Israel er over.

Til tross for en serie fremmede makter gjennom tidene, sto likevel det geopolitiske grunnlaget fast for gjenopprettelsen av nasjonen Israel. Dette sier ikke bare noe om tyngden i den jødisk-kristne kultur, men også om den målrettede fremmedgjøringen fra samme kultur i våre skoler, og helt til topps i våre universiteter.

Når profetier av dette formatet oppfylles med matematisk presisjon, er det ikke å forundre at troende, herunder muslimer, hevder at Gud sier det han mener, og gjør det han sier. Like fullt pålegges RLE-lærerne å sortere vekk rasjonelle sannheter. Selv det irrasjonelle blir tilslørt: Hvorfor skulle ikke det meningssøkende menneske få hjelp til å forstå tekster om sin ufullkommenhet i møte med Den Fullkomne? Det åpent, spørrende menneske trenger også å se det fullstendig irrasjonelle: Gjennom en guddommelige og tidløs kjærlighet til det fortapte mennesket, vinner mennesket gjennom en seirende Gud. Forstå det, den som kan.

Vårt oppdrag er å opplyse våre elever, men vi må snarere selge livsløgnen om at alt er vel, så lenge den forbudte rasjonalitet er stuet bort. Nå endte det endelige oppgjøret i Ibsens skuespill med selvmord. Vårt læreplanarbeid for undervisning og oppdragelse, vil også trenge et oppgjør før vi begår et religiøst og kulturelt selvmord. De som før talte Roma midt imot, ble lyst i bann for å ha krenket pavens ufeilbarlighet. Historien skulle senere vise at oppviglernes tankegods slett ikke var ubegrunnet, så kanskje vi øyner en kvalifisert antakelse om at "Paven i Haag" ikke er så helt ufeilbarlig? Der glemte de sin egen kulturhistorie, samt deres europeiske tilknytning til Den Hellige Stad.

Ibsens formål var å sette fokus på tidens tabuemne:

Vårt tabu er at religiøsiteten er blitt avsondret fra det offentlige rom. På den måten kan autoritetene løfte sin konventikkelplakat fra Haag, og utøve sin totalitære kontroll over folket. Skal tro hva Hans Nielsen Hauge ville ha tenkt i dag, om ikke den "humanistiske ånd" svevet over vannene og verget landet fra gapestokk og tukthus?

Vår illusjon, om ikke vår "livslykke", er at det rasjonelle vil seire under den humanistiske fane, noe "alle" tilsynelatende er enige i. Det heves nå røster om at dette riktignok er en nødvendig forutsetning, men så langt i fra et tilstrekkelig fundament for vår undervisning og oppdragelse. Skulle vi ikke være forpliktet til å stå last og bram ved våre eldgamle verdier? Det jødisk-kristne menneskesyn er grunnmuren i de vestlige kulturer, noe historikeren Robert Palmer understreket: "Til tross for at dette menneskesynet senere ble et humanistisk ideal, hersker det liten tvil om dets religiøse opprinnelse."

Når menneskerettskommisjonen viste sviktende dømmekraft ut fra til dels tvilsomme motiver og forhåndsopplysninger, bør noen fortelle det. Så hvem skal vi sende, og hvem vil gå? Er teltpluggene løse nok blant våre medlemmer i Utdanningsforbundet?