Bildet er fra landsmøtet i 2019, da Steffen Handal ble gjenvalgt som leder.
Bildet er fra landsmøtet i 2019, da Steffen Handal ble gjenvalgt som leder.

Jeg håper vi klarer å samle oss

Debatt: Hvis forhandlerne våre skal lykkes i de kommende oppgjørene er de avhengige av å ha et sterkt lag i ryggen.

Publisert

Brått ble lønnsoppgjøret avsluttet også for Utdanningsforbundets del.

Det har, naturlig nok, medført sterke reaksjoner, og et tydelig uttrykk om frustrasjon, sinne, og fortvilelse, fra flere.

Mange har behov for å blåse ut. Det mener jeg vi skal ha både forståelse, respekt og rom for. Samtidig er det viktig at vi raskt løfter blikket opp og frem, og etter hvert flytter fokus over på veien videre.

Om vi skal klare å snu situasjonen må vi mobilisere, og vi må begynne umiddelbart!

Det skal være rom for uenighet og kritikk, også internt. Likevel vil ingen av oss, verken Utdanningsforbundet eller de andre forbundene, tjener på det om vi skulle komme dit at vi kjører oss fast i et destruktivt spor.

Personlig er jeg bekymret for at vi lett kan havne der, til KS’ store glede.

Slik jeg ser det lykkes de allerede med sin «splitt og hersk»-taktikk, og fyrer opp ytterligere ved å påstå at Utdanningsforbundet og lærerne selv har skyld i mindrelønnsutviklingen, all den tid tidligere oppgjør er akseptert.

Fremfor å la oss fyre opp av denne påstanden, bør vi avfeie den umiddelbart og kalle det for det det er: Et desperat forsøk på å kaste «svarteper»-kortet over til den andre siden av bordet.

Når den verste skuffelsen over årets resultat har lagt seg, håper jeg vi klarer å samle oss og skape én felles og samstemt front. Om vi skal lykkes i de kommende oppgjørende er vi avhengige av det.

Tidligere har jeg vært åpen om mitt «ja» i uravstemningen, og også om mine verv som lokallagsleder og hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet. La meg derfor være helt klar på at jeg ikke er ute etter å glorifisere eget forbund i denne saken. Vi har medlemmer som opplever å ikke bli hørt, og som føler seg overkjørt. Det skal vi ta på største alvor.

Likevel, der mange her peker på sentralstyret, og i stor grad på Steffen Handal, vil jeg hevde at også vi som er tillitsvalgte på lokal- og fylkesplan må ta vår del av ansvaret.

Som lokallagsleder erfarer jeg at veien fra lokalt plan er kort, og overraskende kort, i mange saker. Men hva hjelper det, om det ikke er synlig eller oppleves slik for medlemmene våre?

Jeg registrerer at det menes at demokratiet i forbundet vårt ikke fungerer, enkelte sier faktisk at de mener det ikke eksisterer. Det er påstander jeg ikke kjenner meg igjen i selv, men like fullt må det tas tak i og jobbes med. Med mine verv er det da helt naturlig å stille spørsmål ved om vi lykkes godt nok med arbeidet inn mot klubbene og enkeltmedlemmene i organisasjonen vår. Mye tyder på at vi ikke gjør det.

Vi er alle enige om at dette oppgjøret (og tidligere oppgjør) var elendig. Vi er også enige om at vi ikke kan akseptere lærernes beviste mindrelønnsutvikling, og at dette er en kamp vi både skal ta og som vi skal vinne.

Les også: Bare én av tre UDF-medlemmer stemmer over tariff-resultatene

For en som tror på organisasjonsbygging, på samhold og fellesskap og styrken dette gir, er debattene om hva vi ikke lykkes med veldig viktige, selv om de også tidvis kan rive i et bankende fagforeningshjerte. Det er ikke noe ålreit å se hvordan skuffelsen, frustrasjonen, sinnet og fortvilelsen splitter oss opp.

Trøsten får være at det samtidig gir oss mulighet til å gjøre viktige og nødvendige endringer, som kan gjøre oss sterkere i tiden som kommer.

Mye både kunne og skulle vært annerledes i årets oppgjør. Det var vår tur, men så ble det ikke slik likevel. Uenighetene om det ville vært noe mer å hente i denne runden eller ei, må vi leve med. Selv er jeg en av de som tror det ville blitt svært vanskelig, og som tidligere har gitt uttrykk for at det kunne blitt vanskelig for oss å få nødvendig støtte i en eventuell streik.

Det handler ikke om en popularitetskonkurranse, selv om noen gir uttrykk for det. I kampen om hvem som fremstår som den rimelige part, og som dermed har argumenter og en sak den andre partene må imøtekomme, er det mange ting som, slik jeg ser det, tyder på at KS ville gått seirende ut.

Samme dag som uravstemningsresultatet i KS var klart, gikk Mette Nord, leder i Fagforbundet og forhandlingsleder i LO Kommune ut i Fri Fagbevegelse, og var tydelig på at Utdanningsforbundet og Norsk Sykepleierforbund selv måtte ta ansvar for den videre prosessen.

Hun var også tydelig på at både de og KS hadde forholdt seg til rammen fra frontfaget, at den gjaldt for alle som hadde medlemmer i KS-området og at hvis KS hadde mer penger å bruke i dette oppgjøret burde de vært lagt på bordet i forhandlingene. Dette er uttalelser som sikkert kan tolkes på ulike måter, men et uttrykk for støtte til Utdanningsforbundet i en eventuell streik er det, for meg, vanskelig å spore.

For de som etterspør bedre samarbeid fagforeningene i mellom, kan vi kanskje konkludere med at vi har litt å gå på her også – fra alle parter.

Sentralstyret og leder Steffen Handal uttrykker tydelig at dette ikke har vært noen lett avgjørelse, og at de skulle ønske det annerledes. Mange mener at de har gjort en for dårlig jobb. Jeg mener at de har gjort det de kan. Og personlig er jeg glad for at vi har et sentralstyre som står i det, og tar krevende avgjørelser på våre vegne når de mener det ikke er noe å vinne, også når de vet at det vil skape harme.

Uansett hva man måtte mene, må de stå i stormen som resultatet av dette oppgjøret har skapt. Og vi andre, som også utgjør Utdanningsforbundet, må se på hva vi kan og bør gjøre på veien videre.

Jeg håper at vi velger samhold og styrke.

Les også: Full støtte til streike-nei fra UDF-lederen i Oslo

Jeg håper også at vi er mange som velger å legge uenighetene til side, og som jobber sammen for å mobilisere på alle nivåer i organisasjonen.

Hvis forhandlerne våre skal lykkes i de kommende oppgjørene er de avhengige av å ha et sterkt lag i ryggen, som har gitt dem et tydelig mandat og som snakker med én tydelig stemme:

Nå skal vi ikke vente lenger – Nå er det lærernes tur!

Det arbeidet er jeg motivert og innstilt for.