En hyllest til vikarinnkaller

Når jeg har lagt meg blir jeg liggende og tenke på livet som rektor. Jeg føler jeg får det til, jeg føler jeg klarer å være den pedagogiske lederen jeg skal være. Mye takket være min vikarinnkaller som holder skolen i gang.

 

Klokka er kvart over åtte en kald novembermorgen på ungdomsskolen. I elevenes garderobe står jeg, skolens rektor, sammen med en lærer og en barne- og ungdomsarbeider. Vi er kledd i matchende, signalgule RESPEKT-vester. Vi passer på at det er trygt for alle, vi hilser på alle elevene og bruker navnene deres. Vi minner elevene på å sette skoene fint opp på hylla. Vi bygger relasjoner til elevene.

Både Jens og Ole Morten har fått en positiv kommentar fra tre voksne før de har fått dagens første korreksjon. Det er meningsfullt og godt å være skoleleder når man kan bruke tida si på elevene. Når den første timen starter et kvarter seinere stikker jeg innom de tre nærmeste klasserommene og hilser på klassene og lærerne. Jeg spør hva de skal jobbe med denne timen og ønsker elevene en fin dag og lærerne lykke til.

 

Klokka er kvart over åtte en kald novembermorgen på ungdomsskolen. Inne på kontoret sitt finner vi avdelingslederen over et regneark med en oversikt over de tretten ansatte som av forskjellige årsaker er borte denne dagen. Noen lærere kan smøres tynt utover, han har en tilkallingsvikar som kommer og assistenten kan ta den ene klassen sjøl om det bare er halvlovlig. Planen er klar for alle førstetimene, men kabalen går fortsatt ikke opp i andre, tredje og fjerde time.

Når undervisninga er i gang på hele skolen går jeg tilbake mot kontorene sammen med barne- og ungdomsarbeideren jeg var sammen med i garderoben. Han sier at han er glad for at jeg er med i garderoben, det blir sjelden negative episoder når vi er lærer, fagarbeider og rektor på plass samtidig.

 

Når undervisninga er i gang på hele skolen er avdelingslederen på plass på arbeidsrommet der Svein sitter. Svein er en av lærerne med underpost. Avdelingsleder spør om han kan ta timer i dag. Men Svein ber om å få slippe, hadde tenkt å rette prøvene han må gi tilbake i dag. Du får spørre noen andre. Marta er i samme situasjon, men hun har avtalt foreldresamtaler. Hun blir irritert på avdelingsleder, det er et stadig mas fra han om å ta timer for å fylle opp underposten. Avdelingslederen ender opp med å måtte ta to av de ubesatte timene før lunsj sjøl. 

I lunsjen sitter jeg sammen med en av lærerne jeg var innom i starten av første time. Jeg vet hva opplegget var og spør hvordan gjennomføringa gikk. Hun forteller og gir uttrykk for at det er godt å ha en rektor som bryr seg om det pedagogiske. Når matpakka er spist og kaffen drukket opp og samtalen avslutta føler jeg meg som en god leder. 

 

I lunsjen kaster Lisas yngste datter opp i barnehagen. Lisa har alle timene etter lunsj. Avdelingslederen pakker sammen den halvspiste matpakka si som i så mange lunsjpauser før. Tilbake på plassen sin ringer han til en ny tilkallingsvikar. Ingen kontakt. Han går tilbake til personalrommet og prøver å finne Gerd som har en annen av klassene på trinnet til Lisa etter lunsj. Gerd har inspeksjon. Avdelingslederen går ut i skolegården og finner Gerd. Hun kan slå sammen klassene slik at den første av Lisas timer etter lunsj er dekt opp. Bare tre timer til å finne en løsning på.

Ved middagsbordet spør madammen hvordan dagen min har vært. Den har vært fin.

Ved middagsbordet spør madammen avdelingslederen hvordan dagen har vært. Den har vært litt hektisk.

 

Når jeg har lagt meg blir jeg liggende og tenke på livet som rektor. Jeg føler jeg får det til, jeg føler jeg klarer å være den pedagogiske lederen jeg skal være. Mye takket være min vikarinnkaller som holder skolen i gang.

Å være vikarinnkaller innebærer å få mange negative tilbakemeldinger. Fra foreldre som er misfornøyde med at det ikke settes inn vikar. Noen ganger til og med også fra elever som synes kvaliteten på undervisninga blir dårligere når den vanlige læreren er borte. Fra lærere med underpost som føler de blir masa på, de har slett ikke bedt om å få underpost. Fra lærere som må ha flere elever enn de hadde tenkt.

Fra kommunalsjefen via rektor om at det brukes for mange penger på vikarer. Fra universitetet om at studenter brukes som vikarer. Fra lærernes fagforening om at assistenter eller ufaglærte brukes som vikarer. I morgen skal avdelingslederen få en klem og en tilbakemelding om at hans innsats er utrolig viktig for skolen, elevene og meg som rektor.

Når avdelingslederen har lagt seg hører han det piper i vikartelefonen.