Separasjonsangst som årsak til rus og psykiatri

Gruppepresset var som en tvangstrøye, men tilhørigheten til «gjengen» føltes også trygt. «Gjengen» ble som en familie. Man tilhørte et sted. Livet ga en mening. I denne teksten vil jeg kort forklare hvorfor overgangen til voksenverdenen av og til kan føles så brutal at psykiske problemer og/eller rus kan bli et resultat.

Når vi er bittesmå er vi sterkt knyttet til våre nærmeste omsorgspersoner, der tilknytningen til mor særlig skiller seg ut. Etter hvert som vi vokser til, begynner i barnehage og får personlige venner, avtar denne tilknytningen. Fra å ha sin identitet knyttet til mor, blir barnet stadig mer klar over at det lever sitt eget liv, uavhengig av foreldrene. Denne friheten tar barnet imot med glede. I møtet med omgivelsene bygges selvtilliten opp. Barnet blir mer og mer bevisst på hvem de er og hva som skiller dem fra andre, enten det gjelder alder, kjønn, interesser eller bosted. Nettopp disse forskjellene forteller barnet hvem det er. Langt på vei føles dette helt naturlig for barnet.
 
Når barnet begynner på skolen, blir det tydeligere hvem de er og ikke er. De går i en klasse med personer født i samme år som dem selv. Klassen har en felles lærer og felles regler. Selv om barnet allerede i barnehagen har visse personer det leker bedre med, blir dette enda tydeligere på skolen. Noen fungerer bra sammen, andre fungerer ikke i det hele tatt. Fokuset på klær, sminke og fritidsinteresser blir også mye større etter hvert som barna blir eldre. På ungdomsskolen når gruppepresset sin topp. Da er det direkte pinlig for mange ikke å henge med i forhold til moter og interesser.
Dette enorme gruppepresset innskrenker selvfølgelig friheten til mange barn og unge. På den andre siden gir det en følelse av fellesskap og mening i tilværelsen. Man står ikke alene i livet, men deler smak og interesser med mange andre. Overgangen til voksen innebærer imidlertid å stå alene. I møtet med voksenverden kan man dermed oppleve en eksistensiell krise. Man føler seg ensom og livet føles uten verdi. Når fellesskapet blir borte – og alt blir tillatt og mulig – blir alt relativt. Hva skal man nå velge? På videregående går man fortsatt i klasse med mange av sine venner. Kanskje også på høyere studier. Men i arbeidslivet må man klare seg alene. Her nytter det ikke lenger å søke trygghet gjennom konformitet.

Ungdomstiden og debut med alkohol og narkotika faller parallelt med mange av de eksistensielle valgene man som voksen må ta i livet. Valg av utdanning, valg av kjæreste, valg av bosted og så videre er viktige valg i livet. Disse kan ikke overlates til våre venner. Når det endelig går opp for oss at vi egentlig er helt alene i denne verden, kan enkelte av oss søke ro i eventuelle rusmidler vi allerede har gjort oss bekjente med. Dermed står vi i fare for å utløse et nytt avhengighetsforhold. Jointen på kvelden får oss til å sove. Den får oss til å roe nervene når separasjonsangsten river i oss.

Å innse at vi i bunn og grunn er totalt alene i verden, krever styrke. Denne styrken utvikler barn og unge under den første, trygge primærsosialiseringen med mor og/eller far. De som mangler denne trygge ballasten er jeg redd for at står i større fare for å utvikle psykiske problemer eller rusproblemer senere i livet.