Etter over 5 år sier jeg stopp. Jeg orker ikke mer!

Når det vanker faste stillinger blir jeg plassert bakerst i køen.

Jeg har noe viktig å fortelle!

Når jeg var yngre, ville jeg bli lærer. På rommet mitt rigget jeg opp tavle med kritt, pult og bøker mens lillesøsteren min ufrivillig skulle være min elev. Likevel var det langt fra en selvfølge at det var der jeg skulle ende opp.

Etter hvert som årene gikk var jeg innom tanken på å bli både jordmor, barnevernspedagog, arkeolog og politietterforsker som jobbet med mord (ja, jeg så mye CSI). Jeg var usikker på valgene mine, og vinglet frem og tilbake. Å velge hva man skal gjøre med resten av livet sitt (det var sånn det føltes for meg den gangen), det var slett ikke et enkelt valg å ta for en eventyrlysten sjel i starten av tjueårene. På tross av det, falt valget til slutt på læreryrket: Det var det jeg skulle bli!

Jeg har alltid vært skoleflink og god med mennesker. Å bli lærer virket derfor som noe jeg kunne bli god på, og som samtidig kunne gi meg muligheten til å forandre noens hverdag til det bedre. For meg har det alltid vært viktig å føle at jeg gjør noe meningsfylt, noe som kan utgjøre en forskjell! Jeg ville bety noe for noen. Og i barndommen hadde jeg en lærer som betydde mye for meg.

Nettopp derfor føltes dette som en viktig livsoppgave. Noe jeg var villig til å bruke hele 6(!) år av livet mitt på. Det var noe som skulle brukes, kanskje resten av livet og derfor føltes ikke 6 år så lenge. Det kjentes som et kall. På det tidspunktet fantes det ikke en vei som var mer riktig enn den jeg tok.

Etter å ha slått meg til ro med at det var i læreryrket jeg skulle lande, begynte en lang og krevende prosess for å få en utdanning som kunne ta meg til målet. Samtidig ville jeg ha en faglig bakgrunn jeg ville trives med, og valgte derfor en litt utradisjonell vei utenom den vanlige lærerutdanningen. Jeg så ikke noe problem med det, helt fra jeg startet med studiene fikk jeg høre kjente fraser som:

«Du kommer til å få jobb kjempelett!»

«Det vil mangle tusenvis av lærere i løpet av de neste årene!»

«Faglærerutdanningen gir deg mange bein å stå på, du kan undervise på alle trinn!»

Det må nevnes at innsatsen jeg har lagt inn for å gå den utradisjonelle veien, heller ikke har vært en enkel «snarvei». Jeg har i skrivende stund 345 studiepoeng (når et år er 60 studiepoeng så kan du jo regne ut resten selv). Jeg er langt fra noen unnasluntrer, tvert imot! Både når jeg var heltidsstudent og i etterkant har jeg fylt på med erfaring og kompetanse for å gjøre meg mer attraktiv for arbeidsgivere, både på eget og deres initiativ. Jeg trodde det skulle være nok, tenk så feil man kan ta!

Les også: «Mange arbeidsgivere svikter de nyutdanna lærerne»

Kanskje det er min skyld? Kanskje burde jeg undersøkt mer? Kanskje jeg bare har hatt uflaks? Uansett hvem sin skyld det er, er sannheten at jeg aldri før har følt meg så lurt.

Jeg har vært i skoleverket i over fem år, og jeg har fortsatt ikke fått fast jobb (jeg har jobbet i samme kommune i alle disse årene). Jeg har blitt valgt to ganger på to ulike plasser, men når det vanker faste stillinger blir jeg plassert bakerst i køen. Fordi jeg ikke har valgt den vanlige veien til læreryrket, blir jeg automatisk valgt sist.

Selv om jeg blir fortalt at jeg er god.

Selv om jeg fikk beskjed av praksislæreren min om at han aldri hadde hatt en så god praksiselev.

Selv om foreldrene skryter av meg.

Selv om ungene jeg har hatt for flere år siden kommer løpende og klemmer meg når de ser meg.

Selv om kollegene mine fremsnakker meg og gråter når jeg slutter.

På papiret er jeg ikke god nok. Og uansett om jeg er lite syk, gjør en god innsats og strekker meg så langt jeg bare kan. Det er aldri nok!

Hvis du noen gang har hatt den følelsen, da vet du at det ikke er en særlig god følelse.

Les også: Halvparten av lærerne som søkte får videreutdanning til høsten

Det er lett å dra paralleller til ungene jeg jobber med hver dag. Noen av dem sliter med å lære, lese eller skrive. Og uansett hvor god innsats de gjør, så kommer de aldri på nivå med mange av de andre i klassen. Det er en vond og vanskelig følelse, spesielt når du ikke har kontroll i det hele tatt. Det er ikke opp til deg!

Til slutt begynner du å tvile på deg selv.

Er jeg god nok? Jeg har valgt feil. Jeg burde gjøre noe annet. Jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke mer. Jeg vil bare slutte. Jeg orker ikke å utsette meg for dette lenger. Det er altfor vondt og vanskelig!

Du lurer på hvorfor du får høre at du er god nok som du er, når resultatene viser noe annet (om resultatet er prøveresultater eller en jobb du ikke lander, det er mye av det samme). Følelsen er den samme, følelsen av å ikke trekke til. Igjen!

Til slutt får du læreryrket så opp i halsen at det eneste du ønsker å gjøre er å bli sykemeldt, arbeidsledig eller rett og slett bare gjøre noe annet! For hvem vil gå med følelsen av å ikke være god nok, ikke bli sett og ikke bli anerkjent i så mange år? Det vil ikke ungene jeg jobber med, og ikke jeg heller.

I læreryrket har jeg opplevd mange fine ting. Jeg har opplevd å møte kolleger som brenner for mye av det samme som meg, som viser lojalitet og forståelse for min situasjon. Jeg har trivdes, og jeg har følt at jeg har valgt rett! Det var dette jeg skulle gjøre. Det valget jeg tok for mange år siden, det var riktig! For en lettelse. Jeg har møtt faglige utfordringer, og har lært mye nytt både om meg selv og mye annet. Jeg har møtt unger som har fått meg til å le, gråte og savne dem – på både godt og vondt.

Men jeg har også opplevd mange ting som jeg gjerne skulle vært foruten.

Et rettsvern som jeg opplever som usikkert for oss lærere. Vold på arbeidsplassen. For få voksne per klasse, til tross for et lovverk som skal beskytte oss mot nettopp dette. Vissheten om at du noen ganger står alene i vanskelige saker, og at det er ditt ansvar! Foreldre som tror de kan yrket bedre enn meg. Unger som ikke er verdens enkleste, og heller ikke mest elskverdige (jeg vet det er pedagogisk ukorrekt å si dette, men jo, vi får favoritter og vi får også noen som vi må jobbe med å lære å like. Noen ganger kommer vi heller ikke i mål, selv om vi prøver så godt vi kan å skjule dette for omverdenen).

Å bli valgt sist. Å måtte pakke ned tingene mine fra plassen min, fra et sted jeg absolutt ikke vil forlate. Å måtte forlate kollegaer jeg har blitt glad i. Å måtte si farvel til unger som jeg sannsynligvis vil bære med meg for alltid.

Les også: Farvel til allmennlæreren

De siste årene har jeg følt meg som en kasteball i systemet. Jeg har blitt redusert til et stykke papir, og mennesket har blitt glemt. Jeg sier til meg selv at en jobb bare er en jobb, at det bare er å skjerpe seg. Hvorfor blir jeg så lei meg? Men når jeg kjører vekk fra nok en arbeidsplass med alle «lærertingene» mine i bagasjerommet, gråter jeg hele veien hjem. Igjen.

Så hvis du lurer på hvorfor vi har et problem med lærermangel her i landet og hvorfor mange lærere velger å jobbe med noe helt annet, still deg selv disse spørsmålene: «Hvor mange år klarer du å sette livet ditt på vent?» Uten en fast jobb kan du ikke kjøpe deg en bolig (for du får ikke lån), og å sette barn til verden uten en fast inntekt er risikosport.

«Hvor mange ganger orker du å høre at du ikke er god nok?» For det er det som høres, selv om det ikke sies med ord, når du for n`te året på rad blir forbigått av 3-4 stykker som «ser bra ut på papiret».

«Hvor mange ganger skal du gråte på vei hjem, før du tenker at det er på tide å ta tak å bli lykkelig igjen?»

Etter over 5 år sier jeg stopp. Jeg orker ikke mer!

Jeg skal aldri si at jeg ikke ender opp i læreryrket igjen, kanskje til og med raskere enn jeg aner. For når det er bra, da er det virkelig bra.

Nå har jeg valgt å følge drømmen jeg har hatt i alle år, som jeg ikke har turt å fortelle noen om. Før nå.

Dessverre er ikke det lenger å bli lærer …

Forfatteren av innlegget har fått være anonym, men Utdanningsnytt kjenner vedkommendes identitet.