Kommentar til hva Utdanningsforbundet gjør

Jeg har jobbet som lektor i norsk og språkfag i sju og et halvt år. Etter de to første månedene i jobb, skjønte jeg at jeg har valgt feil yrke: Jeg liker å være i klasserommet med elevene, men all rettingen og alle forberedelsene tar helt knekken på meg.

Jeg har ”som mange andre lærere” omtrent aldri fri i ukedagene, og hele søndagen går med til retting”. Det er som å være evig student! Nå har jeg tatt et valg: Etter dette skoleåret skal jeg begynne å jobbe i en bank (!).

Jeg synes at det er trist at jeg ikke skal få bruke min åtteårige utdannelse mer, men jeg orker ikke lenger å vie livet mitt til dette idealistiske ”kallet*” som jeg trodde jeg hadde!

Selv ikke høyere lønn eller de lange feriene kan holde meg i dette yrket mer! Jeg ser frem til å ikke gjøre noe etter kl. 16 på ettermiddagene og til å nyte hele helgen uten å ha papirarbeid som jeg må ta hensyn til. Kollegaen min som har omtrent samme utdannelse og ansiennitet som meg, vurderer også å slutte for å åpne klesbutikk. Jeg spør også: Hva har Utdanningsforbundet tenkt å gjøre for å forhindre at andre yngre lærere ikke slutter i dette yrket?

Innlegget er en kommentar til innlegget ”Hva gjør Utdanningsforbundet?” som sto i Utdanning nr. 22/07.