Lærer Simen Spurkland i samtale med elever. Bildet er tatt i forbindelse med en reportasje i 2017.
Lærer Simen Spurkland i samtale med elever. Bildet er tatt i forbindelse med en reportasje i 2017.

Jeg skal jobbe for å bli en enda rausere og forutsigbar lærer

Tanker fra et korona-klasserom.

Publisert

Hver elev jeg har, er en gåte. Under normale omstendigheter i klasserommet lar jeg meg daglig fascinere, frustrere, irritere eller sjarmere av hva ungdommene ikke får med seg.

Jeg har ment at det må finnes en grense for hva vi kan tolerere av slik oppførsel, men har innsett at den grensen ikke finnes. Diagnosen er å være ungdom, medisinen er garantert ikke en utålmodig eller oppgitt lærer.

Flertallet av elevene i en klasse kan jeg i stor grad rasjonalisere oppførselen til, men det er alltid elever som jeg lar meg forvirre av, lenge. Det ene øyeblikket framstår de som åttearmede blekkspruter som får med seg absolutt alt, i neste som teflonbelagte gullfisk, helt uten forståelig sammenheng.

Daglig forsøker jeg å forstå hvordan jeg skal fungere best mulig for hver enkelt av mine elever. Regelen ser ut til å være at en bit med informasjon aldri kan være klar og tydelig nok … aldri.

I tiden med fjernundervisning og utelukkende kontakt via digitale kanaler, har min visshet om at denne regelen gjelder, blitt enda tydeligere. Det fine med disse nye erfaringene er at de kommer noen av mine litt forvirrende elever til gode. Det er faktisk mulig ikke å få med seg beskjeden som er gitt eller informasjonen som er lagt ut, selv om jeg mener å ha vært latterlig tydelig. Det bare er sånn. Så når jeg får spørsmål om det jeg nettopp har sagt, er det sånn det er.

Det er jobben min å gjenta, omformulere eller på annen måte forsikre meg om at hver enkelt elev er trygge på at de har forstått de de trenger å forstå. Helt uten himling med øyne, oppgitt stemmeleie eller varianter av “det var det jeg nettopp sa, men …”

Ukene med skole via digitale kanaler har gitt meg økt trygghet på at tålmodighet er en av mine viktigste egenskaper, og at på tross av innsatsen for å motbevise det, ønsker alle elever å yte bra eller skjønne hva de skal gjøre.

Det kan hende man må arbeide seg gjennom noen lag av unnvikelses- og overlevelsesstrategier; tidkrevende arbeid, men det er jobben vår og alltid verdt det.

Når jeg i uke 20 treffer mine elever igjen, skal jeg ta med meg det humane perspektivet i en forsterket variant, og jobbe for å bli en enda rausere og forutsigbar lærer for mine elever.