Flere lærere, men færre i utkantene og færre i reserve

Debatt: Reservestyrken av lærere er langt mindre enn det Utdanningsforbundet og KrF har hevdet.

Publisert

.I en pressemelding etter at Grunnskolestatistikken (GSI) ble publisert 17.12. betoner Kunnskapsdepartementet rimeligvis det mest positive trekk: «Nye tall viser at det er 234 flere lærerårsverk til ordinær undervisning i offentlige grunnskoler i år enn i fjor.»

Dette holder stikk også når man ser på antall lærere. Regnet i årsverk har gjennomsnittet de tre foregående årene vært en mangel på snaue 2400, den er nå nede i 2000. Regnet i personer har mangelen vært drøye 3800, den er nå nede i 3200. Jeg har hevdet at lærermangelen klarest kommer til uttrykk ved å skjele til begge tallene, da har den vært ca. 3000, og er nå sunket til ca. 2600.

Det synes å være enighet om at fremtidig lærermangel primært vil vise seg på de laveste årstrinnene, 1-4. Der har andelen årsverk utført av ufaglærte i de siste årene ligget på ca. 5 prosent, og er i år sunket til 4,4 prosent.

Alt dette er gledelige trekk, som også viser seg på fylkesnivå: i Nordland er andelen ufaglærte på trinn 1-4 sunket fra 6 til 5,2 prosent; i Troms og Finnmark fra 8,2 til 7,3 prosent.

Les om årets nøkkeltall fra GSI: Flere assistenter, færre førsteklassinger og mindre bruk av ukvalifiserte lærere

De mer urovekkende trekk viser seg når man går ned på kommunenivå. I de (gamle) finnmarkskommuner som ikke omfatter byer eller tilsvarende, er det en forverring hva angår undervisning gitt av ufaglærte i seks av 13 kommuner; to av disse bikker nå over 30 prosent ufaglærte. I 4 kommuner er det en forbedring, mens andelen er stabil i tre kommuner; i en av disse har den stabilisert seg på hele 48 prosent.

I det gamle Troms er situasjonen bedre. Bare i sju kommuner gis mer enn 10 prosent av undervisningen av ufaglærte, og bare i en av disse er situasjonen forverret, til 25 prosent. Men to av de fire som hvor det er forbedring, har bare beveget seg fra 32 til 29 prosent. (De resterende to kommuner nyetablerte, slik at sammenlikninger blir vanskelige.)

I Nordland er situasjonen mer bekymringsfull. 10 kommuner ligger høyere enn 10 prosent, og i fem av disse er situasjonen forverret. To av dem bikker over 30 prosent.

I sum er det 11 kommuner hvor mer enn 20 prosent av undervisningen gis av ufaglærte, og ytterligere 12 hvor prosenttallet ligger mellom 10 og 20. Disse tallene representerer nok en forbedring i forhold til tidligere år, men sammenlikning blir vanskelig på grunn av kommunesammenslåinger; dette er tydeligst hva angår den nye Senja kommune, som omfatter flere små kommuner som hadde mange ufaglærte lærere.

Og uansett: tall på kommunenivå gir ikke et fullstendig bilde – småskoler i utkantene vil ha svakere dekning enn skoler i kommunesentraene.

Beregning av fremtidig lærermangel

Fremtidig lærermangel kan etter dette beregnes slik, med utgangspunkt i fem komponenter jeg har benyttet før:

- Antall ufaglærte pr dato er sunket med ca. 400 til 2600

- Behov som følge av lærernormen er sunket fra 700 (som ble oppgitt ved årsskiftet) til 500 (ifølge pressemeldingen): jeg legger da til grunn at man stort sett ikke har ansatt ufaglærte for å oppfylle lærernormen

- Som følge av innføring av master vil det i prinsippet ikke bli utdannet 2000 grunnskolelærere neste år, unntatt ca. 100 i Tromsø, men denne mankoen vil ikke i sin helhet vise seg neste år; det kan anslås en manko på 1500 neste år, og 400 det eller de påfølgende år.

- Antallet som ikke sluttfører utdanningen vil, som følge av kravet om masteroppgave, øke noe, anslagsvis med 10 prosent av dem som tas opp, dvs ca. 300.

- Den såkalte avskiltingen, altså krav om tilleggsutdanning for lærere som er sertifisert og som har undervist i en årrekke med den utdanning de har, vil resultere i en overhyppighet av pensjoneringer, jeg har foreslått tallet 2000, som tilsvarer en lærer pr 350 kommuner i ca. 6 år.

Summen av dette er drøye 7000, som er snaue 1000 lavere enn tidligere anslått. Men det fremtrer som sannsynlig at det vil oppstå en overhyppighet av pensjoneringer som følge av overanstrengelser under pandemien (jfr oppslag i Utdanningsnytt 17.12.), slik at 8000 fortsatt er et rimelig anslag.

Hvor stor er «reservestyrken» med lærere?

Hva angår reserver av lærere, har flere aktører, særlig Utdanningsforbundet og KrF, hevdet at det er ca. 40.000 lærere som ikke jobber i skolen. Dette er en sannhet med svært store modifikasjoner.

Les også: SSB: 1 av 3 med skolerettet lærerutdanning jobber utenfor skoleverket

I en artikkel publisert i juni 2019 skriver riktignok Statistisk sentralbyrå, med referanse til lærere, at det i «4. kvartal 2017 var ... nær 6700 som ikke var sysselsatt og 33.100 som arbeidet utenfor skoleverket». Disse tallene inkluderer imidlertid to grupper yrkesfaglærere, som bare i beskjeden grad sysselsettes i grunnskolen. Tallet inkluderer også den svært lille gruppen lektorutdanninger, på 2050, som jeg ser bort fra her.

Den viktigste gruppen består av 52.266 allmenn-/grunnskolelærere. Av denne gruppen er 3314 selvstendig næringsdrivende, arbeidsledige, eller av andre grunner registrert som utenfor arbeidsstyrken. Av de sysselsatte er 6150 i yrker hvor lærerutdanning ikke oppfattes som «særlig relevant». Man kan sikkert mene at alle disse snaue 10.000 (ca. 20 prosent) utgjør en reserve, som burde bringes tilbake til skolen. Men de har nå valgt noe annet. Og når man vet hvor få som stryker i praktisk lærerdyktighet, og samtidig vet at det faktisk finnes dårlige lærere, bør man nok ikke håpe at alle disse vender tilbake til skolen – hvis de overhodet har vært der.

Personer med praktisk-pedagogisk utdanning for universitets- og høgskolekandidater bør i denne sammenhengen ikke oppfattes som lærere på samme måte som allmenn/grunnskolelærerne. Mange av dem har tatt praktisk-pedagogisk utdanning som en sikkerhet dersom de ikke skulle få annen type jobb. For denne gruppens vedkommende, som utgjør 29101 personer, kan man dermed ikke med rimelighet si at noen har «flyktet» fra læreryrket, slik det av og til fremstilles.

Det kan snarere være slik at mange av dem oppfatter seg som å ha «sluppet unna» skolen. Her er i alt 2278 næringsdrivende, arbeidsledige eller utenfor arbeidsstyrken. Av de sysselsatte er her 6645 i yrker hvor lærerutdanning ikke anses som «særlig relevant». Etter mitt skjønn bør ingen av disse oppfattes som en naturlig reserve.

Reserven er dermed bare på under 10.000 personer som har valgt en klar yrkesutdanning, men ikke praktiserer yrket.

Reserven er dermed bare på under 10.000 personer som har valgt en klar yrkesutdanning, men ikke praktiserer yrket.

Et siste moment. I Utdanningsdirektoratets omtale av grunnskolestatistikken heter det: «Tall for ukvalifiserte lærere gjelder ikke ansatte som har måttet fungere som lærere i høst på grunn av koronasituasjonen. Disse regnes som vikarer og rapporteres ikke i GSI.» Dette fremtrer som en rimelig utelatelse, som antagelig kan belyse et mer generelt spørsmål om ulikheter mellom tallene i GSI og andre statistikker.

Disse ulikhetene skal etter oppdrag fra departementet belyses innen sommeren, men det synes som mye kan skyldes et beslektet fenomen, nemlig timelærere, som heller ikke inkluderes i GSI. Og uansett kan man neppe forvente at hver bidige undervisningstime til enhver tid skal gis av lærere med lærerutdanning. Slik sett er dagens underdekning på ca. 2600 pluss eventuelt 500 et rimelig anslag for det reelle behovet per dags dato, 8000 et rimelig anslag for mangelen om noen år, og høyere tall basert på mer omfattende kriterier neppe realistiske.