Myter om læreboka
Debatt: Å hevde at læreboka dominerer undervisningen må mildt sagt kalles en overdrivelse, spesielt hvis det er snakk om norskfaget.
Publisert
Sist oppdatert
Vi er på besøk i en vanlig samfunnsfagstime i klasse 10A. Idet timen starter, sier læreren: «Jeg vil starte med å opplyse om at hva man lever på om dagen, hvis man lever i ekstrem fattigdom, er feil i boka, for boka deres er gammel. Den er ikke en sikker kilde lenger. Jeg lurer på om dere klarer å finne ut av det». Ida rekker hånden i været: «Hos Verdensbanken tror jeg det står mellom 0,5 og 1 dollar». «Men, på Globalis står det 1,9 dollar», påpeker Jens. «Nemlig, det var det jeg fant, på Globalis står det 1,9. Når er Verdensbanken oppdatert da?», spør læreren. «Jeg vet ikke når jeg leste det, det er en stund siden. Jeg kan godt sjekke Verdensbanken nå», svarer Ida. «Bare google i vei dere!», sier læreren til resten av klassen. «Det står på SNL at Verdensbanken har satt grensen til 1,9» svarer Hannah etter få sekunder. «Da husket jeg sikkert gamle tall», sier Ida. «Hva er 1,9 dollar da, slå det opp på valutakalkulator», forsetter læreren.
Selv om navnene i utdraget er pseudonymer, er det fra en reell time i samfunnsfag på 10. trinn som ble filmet i forskningsprosjektet Linking Instruction and Student Experiences (LISE). Eksempelet er typisk for hvordan lærere i dette prosjektet bruker læreboka i undervisningen. Den blir brukt sammen med andre kilder.
Det fins mange myter om skole og undervisning. En slik myte får uttrykk i en kronikk i Aftenposten 15. september. Her hevder høgskolelektorene Lene Hayden Taraldsen og Linda Moen Rebni ved Høgskulen på Vestlandet at undervisningen i norsk skole ofte er «dominert av innhaldet og oppbygninga i læreboka», og at mange lærere er mer opptatt av å «fullføre boka» enn av hva elevene faktisk har lært. For å oppfylle Fagfornyelsens intensjoner om dybdelæring og kritiske og kreative ferdigheter, skriver de, må skolen «resirkulere læreboka» i stedet for å kjøpe inn nye klassesett.
Norsklektor og hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Roar Ulvestad kjenner seg åpenbart ikke igjen i denne myten, og i et innlegg i Utdanningsnytt 21. september peker han på en rekke viktige funksjoner som læreboka har. Den er blant annet et analogt «anker» i hverdagen, en «raud tråd gjennom faget» og en peker til «etterrettelege kjelder til meir kunnskap». Han hevder også at læreboka ikke er «sjefen som lærar og elev blindt skal underkaste seg», og at det er hans ansvar som faglærer å komplettere dårlige og mangelfulle lærebøker med den fagkunnskapen som trengs for å nå læreplanmålene.
Læreboka har ulik status i ulike skolefag
Personlige erfaringer som Ulvestads er absolutt relevante i debatten, men for å knuse myten om lærebokas dominans må vi også se på den forskningen som er gjort om læremiddelbruk i Norge de senere årene. Det er heller ingen av innleggene som tar høyde for at læreboka kan ha svært ulik status i de ulike skolefagene. I forskningsprosjektet LISE ved Universitetet i Oslo har vi analysert lærebokbruken i 135 videofilmede undervisningstimer på 9. og 10. trinn i norsk, engelsk og samfunnsfag. Her kommer det til syne store forskjeller i både hvor mye og hvordan lærebøkene brukes.
I samfunnsfag blir læreboka brukt i 27 prosent av undervisningstiden, i engelsk i 19 prosent og i norsk bare 1 prosent. Å hevde at læreboka dominerer undervisningen, slik Taraldsen og Rebni gjør, må mildt sagt kalles en overdrivelse, spesielt hvis det er snakk om norskfaget. Analysene våre viser også at læreboka blir brukt på ulike måter. I flere av samfunnsfagtimene fungerer læreboka som et strukturerende element i undervisningen, eller en «raud tråd», som Ulvestad kaller det. Læreren og elevene leser i læreboka, jobber med fagbegrep, diskuterer i grupper og plenum og gjør oppgaver. Men læreboka kombineres alltid med flere kilder, som undervisningen i 10A eksemplifiserer. Vi så også enkelte eksempler på en slik bruk av læreboka i engelsk, men ingen i norsk.
Det vanligste er at noe annet enn læreboka skaper struktur og sammenheng i undervisningen.
Det vanligste er imidlertid at noe annet enn læreboka skaper struktur og sammenheng i undervisningen. Dette gjelder alle tre fag. I mange tilfeller er det lærerens muntlige helklasseundervisning som fungerer som en rød tråd i timen, med eller uten støtte i en Power Point-presentasjon. I andre tilfeller er undervisningen sentrert rundt et kopiert teksthefte eller enkeltark, eller rundt et knippe læringsressurser samlet på elevenes digitale læringsplattform.
Vi har ikke funnet et eneste eksempel i de 135 timene på at læreren underkaster seg bokas faglige framstilling og didaktiske opplegg. Tvert imot framstår alle lærerne som svært selvstendige og kritiske brukere av lærebøkene. De kombinerer læreboka med andre faglige ressurser, både digitale og på papir, eller de velger den helt bort når det er hensiktsmessig. Og hvis læreboka er utdatert og mangelfull, supplerer de den med annet fagstoff, slik Ulvestad forteller om fra sin egen lærerhverdag, og som vi ser i det innledende eksempelet.
Taraldsen og Rebni har en framtidsdrøm om «ein verden der lærarar kan ‘shoppe’ fagstoff, idear og tankar». Om vi skal dømme ut fra vårt forskningsmateriale, ser det ut til at denne framtiden allerede er her. En videre debatt om lærebokas rolle etter Fagfornyelsen bør ta hensyn til dette, istedenfor å resirkulere myter om læreboka.
