Læreplanen for 2020 og frafallet i den videregående skolen

Debatt: Vi trenger en videregående skole som legger opp til en formell kvalifisering på et lavere kompetansenivå enn fagbrev.

Publisert Sist oppdatert

Den videregående skolen i Norge står overfor en gedigen utfordring med et frafall på 25-30 prosent. En slik situasjon er og blir en stor samfunnsoppgave som en må gjøre noe med. Jeg har som mangeårig rådgiver i den videregående skolen stått delvis maktesløs og sett på hvor lite det ble gjort fra myndighetenes side når det gjelder frafallsgruppen.

Dette innspillet er tidligere trykt i Utdanning nr. 3/2020.

Det er ulike årsaker til frafallet, men etter min vurdering ligger hovedårsaken til frafallet ikke på elevnivå, men på systemnivå, på samfunnsnivå. Etter det jeg kan se, har en ikke i tilstrekkelig grad maktet å ta hensyn til at vi står overfor ei sammensatt elevgruppe. Den videregående skolen skal være et tilbud for alle. Den nye læreplanen for den videregående skolen er dessverre en stor skuffelse i så måte.

Det er absolutt ikke tilstrekkelig å forbedre karakterer og la elever få lengre tid. Ut fra en slik tenkning skyver en hovedansvaret over på elevnivå. Tenkningen som ligger til grunn, er at bare elevene blir bedre (eller bare de tar seg sammen og får bedre karakterer), vil det ordne seg. Det kan også lett tolkes ut fra et slikt resonnement at grunnskolen ikke har gjort en god nok jobb.

Måldifferensiering

Vi må i langt større grad jobbe for en måldifferensiert videregående skole.

Vi må i langt større grad jobbe for en måldifferensiert videregående skole. En måldifferensiert videregående skole er en skole som legger opp til en formell kvalifisering på et lavere kompetansenivå enn fagbrev. Det ser ut for meg som om en rett og slett har glemt at rundt 10-12 prosent av elevmassen som i dag har rett på videregående opplæring, aldri vil klare å ta et fagbrev. Et fullverdig fagbrev i dag, med to–tre år i skolen og to år i lære, krever høy faglig kompetanse.

Jeg var for en del år siden på to studieturer til Tyskland for å se hva de gjorde for de elevene som ikke maktet å ta et fullverdig fagbrev. Dette var ei gruppe elever som ikke var psykisk utviklingshemmede, men som hadde for svake forutsetninger for å ta et vanlig fagbrev. Det er vel den elevgruppen som dessverre i den norske videregående skolen ofte faller mellom to stoler. De har kanskje fått et tilrettelagt opplæringstilbud uten at denne opplæringen har vært i tilstrekkelig grad målstyrt i retning av en formell kvalifisering. Etter min vurdering holder det ikke med et tilrettelagt opplæringsprogram dersom opplæringen ikke tar sikte på en eller annen formell kvalifisering.

Det jeg opplevde i Tyskland, var meget interessant. De tok fatt i deler av fag og la opp til en full kvalifisering på et lavere kompetansenivå. En jobbet over en tre–fire-årig periode ut fra det internasjonalt kjente prinsippet «å lære ved å gjøre» (learning by doing). Myndighetene hadde kjøpt opp en del virksomheter hvor det var mulig å hente ut oppgaver og/eller gjøremål, både praktiske og teoretiske, som var tilpasset denne elevgruppen. Jeg var innom gartnerbransjen, hotellbransjen, bakeribransjen, konditori, storkjøkkendrift og mekanisk verksted, for å nevne noe. De hadde kjøpt opp slike bedrifter som ble drevet av elever og lærere. Opplæringen var lagt til rette slik at elevene med sine lærere og assistenter tilbrakte mesteparten av uketimetallet på arbeidsplassen. Her ble så å si all yrkesteori knyttet til selve jobbutfordringen. De hadde i tillegg litt vanlige skolefag (hovedsakelig tysk og matematikk), som utgjorde en liten del av ukeprogrammet.

Etter disse tre–fire årene var målet å få en utdanning for eksempel som gartnerassistent, kjøkkenassistent, bakeriassistent osv. Det interessante med denne utdanningen var at den var målstyrt i retning av et kompetansebevis. En del av denne opplæringa gikk ut på at oppmøte var et sentralt mål i seg selv.

Nå er det på tide at en tar grep slik at en får en videregående skole tilpasset den store elevgruppen som ikke klarer et vanlig fagbrev. Uten et slik mål blir ønsket om en skole for alle bare en illusjon.

Litteratur

Haugstad, Odd (1989): Arbeidstreningsprogram for elever i «egne grupper» i videregående skole. Spesialpedagogisk Tidsskrift, årgang 38/1, s. 34-38.

Haugstad, Odd (1991): Hjelpearbeiderkvalifisering – en vest-tysk yrkeskvalifisering. Spesialpedagogisk Tidsskrift, årgang 40/7, s. 37-39