Læreren som forsker – et uutnyttet potensial

Se for deg en lærer som sliter med uro i klassen. Elevene mister fort fokus, og læringsmiljøet lider. Hun finner et mulig tiltak: å bryte opp undervisningen med korte leker for å skape variasjon og engasjement. Kan det gi bedre konsentrasjon og læring? 

For å finne svaret organiserer hun undervisningen slik: Annenhver time legges det inn to korte leker, de andre timene kjøres som vanlig. På slutten av hver time har hun en aktivitet som lar elevene øve på å hente frem det de har lært, men som også gir data om elevenes læringsutbytte. Data samles over flere uker, analyseres, og presenteres for andre lærere, kanskje også i en kort artikkel. Her er læreren ikke bare underviser, men også forsker i eget klasserom. Og hun deler kunnskapen.

Svak kultur for deling

Slike eksempler er nokså sjeldne. Mange lærere prøver ut nye metoder og snakker med kolleger, men det å bruke forskningsmetode og dele resultater har vi ikke en sterk kultur for. Vi har et klart skille: Lærere underviser, forskere forsker. Ny kunnskap utvikles i universiteter og forskningsinstitusjoner, og finner veien til skolene gjennom lærerutdanning, kurs og artikler.

På papiret er det logisk. Arbeidsdeling er et grunnprinsipp i moderne samfunn: Når vi spesialiserer oss, øker både effektivitet og kvalitet. Men utdanningsfeltet er fullt av komplekse og akutte utfordringer som fallende motivasjon, svakere ferdigheter i lesing og matematikk, økt prestasjonspress, uavklart rolle for skjerm og kunstig intelligens i undervisningen og så videre.

La lærere forske på sin egen undervisning

Forskning kan gi oss innsikten vi trenger for å løse slike utfordringer, men ofte er konklusjonene uklare og avsluttes med at «vi trenger mer forskning». Men forskerne er for få til å klare å dekke alle de ubesvarte spørsmålene. Så hva om vi tenkte annerledes? Hva om vi gjorde det mer vanlig at lærere forsker på egen undervisning?

Aksjonsforskning er et eksempel på det: Lærere prøver ut tiltak, samler data, justerer praksis og deler. Poenget er ikke at alle lærere skal bli forskere på heltid, men å gi flere verktøy til å undersøke praksis mer systematisk. Små justeringer i metode kan gi langt mer pålitelige funn, og deling gjør at andre kan bygge videre.

En raskere vei til kunnskap

En sektor som gir lærere tid, støtte og kultur for dette, får mer kunnskap raskere. Det kan også styrke båndene mellom skoler og akademiske forskningsmiljøer.

Fordelene er mange. Flere forskningsprosjekter i klasserommet vil gi raskere svar på hvordan vi kan løse konkrete utfordringer. Lærere blir ikke bare formidlere av kunnskap, men aktive kunnskapsutviklere. Kanskje kan det gjøre læreryrket ekstra givende, for med forskning følger som regel nysgjerrighet og gleden ved å oppdage noe nytt.

Ja, etikk og personvern må ivaretas, men det er mulig. Den virkelige barrieren er tankesettet: Vi må se læreren ikke bare som underviser, men som kunnskapsutvikler.

Skolen trenger mer forskning. Så hvorfor ikke legge bedre til rette for at lærerne kan bidra? Det kan bli en drivkraft for utvikling – og gi oss både flere og raskere svar.