Empty article - Title
Barnehage og skole må legge økt vekt på temaer som inkluderer følelser og opplevelser,bekymringer, tanker og ønsker og behov skriver Emile Kinge i denne artikkelen fra Spesialpedagogikk
Barnehage og skole må legge økt vekt på temaer som inkluderer følelser og opplevelser,bekymringer, tanker og ønsker og behov skriver Emile Kinge i denne artikkelen fra Spesialpedagogikk

Selvbildet i en verden av vellykkethets- og prestasjonspress

Fagartikkel: Denne artikkelen handler om hvor viktig personalet i barnehage og skole er for å skape gode og inkluderende miljøer som ivaretar selvbildet til alle barn. Både barn med åpenbare vansker og de som tilsynelatende fungerer godt, kan streve med vanskelige tanker og følelser som det er viktig at de får satt ord på og delt med andre.

Publisert Sist oppdatert

Barn og unges selvbilde skapes, utvikles og opprettholdes i samhandling med deres nære omsorgspersoner og starter med det tidlige samspillet allerede i mors liv. Deretter utvikles og opprettholdes det av de av oss som møter dem i deres barnehage- og skolehverdag, som de viktige og nære voksne vi er i barn og unges liv. Etter hvert blir samspillet med jevnaldrende stadig mer betydningsfullt. Allikevel vil vi voksne alltid bære med oss et ansvar for det klima, den kultur og de verdier og holdninger som preger miljøet rundt barna, og som danner forutsetningene for hvordan barn og unge opplever seg selv.

Våre verdier og menneskesyn styrer vår kommunikasjon med andre mennesker. Våre holdninger styrer våre handlinger og vil ha direkte betydning for hvordan barn og unge vil se og oppleve seg selv. Det er i våre blikk de speiler seg, de «leser» oss og lytter mer til vår nonverbale kommunikasjon enn til den verbale. De opplever og utvikler et bilde av seg selv som viktige eller uviktige for fellesskapet, som likt eller mislikt, som positive eller negative bidragsytere, som inkludert eller ekskludert – alt avhengig av hvordan de opplever seg selv i kontakt med oss andre og hverandre.

Hvordan vi voksne er, hva vi kommuniserer, hva vi gir oppmerksomhet, og hva vi belønner og forsterker, får betydning for den kulturen barn og unge lever i. Dette vil til sammen fortelle barn og unge hvilke verdier som får plass og betydning, hva som gjelder og blir satt pris på, og hva som utløser velvilje eller uvilje. Avhengig av hvordan vi får dem til å føle seg, påvirker vi deres væremåte, deres handlinger og reaksjoner. Det vi gir oppmerksomhet, får vi gjerne mer av. De urolige, utagerende, utfordrende barna kan bli mer urolige, mer utfordrende. De innagerende barna, de stille, beskjedne, tilsynelatende flinke og veltilpassede barna kan bli enda stillere, enda «flinkere».

Min erfaring er at vi i liten grad har oppmerksomheten rettet mot vårt eget verdi- og menneskesyn gjennom refleksjon og veiledning. Etter et langt yrkesaktivt liv har jeg mange ganger savnet den mer personlige veiledningen og de refleksjonsfora som retter oppmerksomhet mot egen praksis og yrkesutøvelse.

En slik personlig veiledning er obligatorisk innen andre fagmiljøer, som for eksempel psykiatrien og kanskje også innenfor helse- og sosialsektoren, men har liten tradisjon innenfor de pedagogiske og spesialpedagogiske miljøene slik jeg kjenner dem. Med tanke på den betydning vi voksne har for barn og unges opplevelse av seg selv, og som de viktige rollemodellene vi er, er dette tankevekkende.

Det indre og det ytre blikk og psykisk helse

Hva er det vi gir oppmerksomhet? Vi kan snakke om det indre og det ytre blikk. Det ytre blikket er gjerne rettet mot prestasjoner, ferdigheter og hvordan barn og unge er, ser ut, uttrykker seg og oppfører seg. Både barna og vi selv er i vår tid utsatt for omfattende evaluering og vurdering – alt sett gjennom det ytre blikk. Vi tester og blir testet, vi kartlegger og blir kartlagt, vi måler andres ytre ferdigheter, og vi blir målt som om menneskers verdi skal kunne måles i ytre atferd, utseende og prestasjoner.

For å skape en balanse i hva vi gir oppmerksomhet, må oppmerksomheten om det indre liv stimuleres og få tydeligere plass i barnehage-/skolehverdagen. Dette betyr å øke oppmerksomheten mot barn og unges psykiske helse med alt hva det innebærer. Det handler om å se hele menneske, hele barnet/ungdommen for hvem han/hun er, og ikke bare hva de gjør. Det handler om at vi utvikler ideer for hvordan temaer som følelser, opplevelser, trivsel, tanker, bekymringer, uro, frykt, glede, drømmer og forventninger, ønsker og behov kan få sin plass i barnehage-/skolekulturen og i hverdagen. Det handler om å skape åpenhet om følelsesmessige tilstander, om barn og unges tanker, forestillinger og oppfatninger som lever sitt usynlige liv på innsiden, men som påvirker deres reaksjoner og væremåte, som igjen vil prege deres selvbilde.

Indre kaos og forvirring blir ofte skjult, kompensert for og kontrollert ved at mange skjuler seg bak en maske som gjør det vanskelig for oss å forstå og fange opp deres uro og bekymringer dersom vi bare benytter vårt ytre blikk. Mange barn og unge har fortalt oss mye om dette.

«Når dere skal snakke med barn, hjelper det ingenting med den profesjonelle masken dere tar på dere. Sånne som oss er eksperter på å få det til å se ut som om vi har det helt fint, selv om vi har noe inni helvete god bruk for hjelp». (Glistrup, 2004, s. 18)

Indre kaos og forvirring blir ofte skjult, kompensert for og kontrollert ved at mange skjuler seg bak en maske

Og et annet eksempel fra «På skråss» med Simon i Aftenposten:

«Jeg lurer på hvordan folk hadde reagert om de visste hva jeg egentlig tenker, hva jeg egentlig har inni meg. For selv om jeg har det bra, er det akkurat som om en liten angst alltid ruger inni meg!» (Aftenposten, 2005)

I et intervju med Tuva Novotny, regissør av filmen «Blindsone», rettes det en viktig oppmerksomhet mot «smilet», idet intervjuer psykiater Finn Skårderud hevder:

«Personer som alltid smiler, er jo nærmest et advarselstegn. Barnet som smiler, kan være opptatt av andres velvære på bekostning av seg selv. Jeg er mindre redd når barn utagerer. Jeg er mer redd de flinke barna som er stille og ikke sier noe. Vi må se bak smilet og stille de enkle spørsmålene». (Aftenposten, 2018)

I Novotnys film treffer vi Tea, som er en faglig flink, hjelpsom og tilsynelatende velfungerende jente i en kjærlig og tilsynelatende velfungerende familie. En vanlig hverdag er hun på vei hjem fra håndballtrening med sin venninne, og like etter at hun kommer opp i leiligheten der hun bor, kaster hun seg ut av vinduet i 4. etasje. Foreldrene bryter sammen og fortviler naturlig nok. Og de stiller seg spørsmålet gang på gang: Hvorfor? Hva er det vi ikke har sett og forstått? Burde vi ha sett signaler på det som skulle komme? Burde vi ha forstått? Skårderud spør da også i samtale med filmens regissør: Hva av indre liv synes utenpå, hva synes ikke, hva skjules, og kan vi bli bedre til å se etter? (Aftenposten, 2018).

Og er det ikke dette det handler om: hvordan vi kan bli bedre til å fange opp signaler for å kunne komme tidligere inn? Svaret finnes neppe i en teknikk, en oppskrift, en beskrivelse av å gjøre «de rette tingene» eller stille «de rette spørsmålene». Svaret finnes heller ikke i å lete etter ytre symptomer alene. Svaret ligger sannsynligvis i å skape den kulturen som gjør at barn og unge våger å åpne opp. Vi må stille de direkte, åpnende spørsmålene og bli mer vant til å snakke om det som ligger barn og unge på hjertet. De trenger å møte voksne som er trygge nok til å stille de direkte spørsmålene om det som plager og bekymrer, det som uroer og skremmer.

Vi må skape den kulturen som gjør at barn og unge våger å åpne opp

Om å skape kultur

Det handler om å skape et klima, en åpenhetskultur som inviterer barn og unge til å våge å dele sine indre tanker. Jo mer vi gjør oss tilgjengelige og åpne i møter, samvær og samtaler med barn og unge, både formelt gjennom temaarbeid og uformelt i mer hverdagslige spontansamtaler, jo tryggere blir det for dem å kunne åpne seg. I tillegg behøver de da i mindre grad å gruble alene, føle seg ensomme og utvikle feilaktige forestillinger knyttet til eget selvbilde.

I en slik åpenhetskultur vil barn og unge også høre om andre barn og unges følelser, tanker og bekymringer slik at deres egne kan gjenkjennes og normaliseres. Da kan de andre bli til en støtte heller en belastning i visshet om at livets utfordringer kommer til oss alle. Slik som en selv har det og føler det, slik kan også andre ha det, og slik som andre har det, kan også en selv få det. Vi vil med åpenhet kunne legitimere at ingen temaer er forbudte eller skamfulle å snakke om, og at åpenhet og erfaringsdeling gjør livet lettere, ikke tyngre. Og det er vi voksne som må invitere til åpenhet. Den kommer ikke av seg selv! Vi må være proaktive.

Else Kåss Furuseth (nrk.no, 2018) gir som begrunnelse for sin tv-serie om selvmord som ble sendt på TVNorge, at når livet er vanskelig, så bruker man mye kraft og energi på å skjule det. Man vil ikke være til bry for andre. Hennes ønske er derfor at det skal bli lettere å si ifra når man har det vanskelig, og at vi andre må bry oss. Hun har selv erfart selvmord i nær familie og understreker betydningen av åpenhet, men at det nå også må vises hva det dreier seg om, og også handles på bakgrunn av dette.

Erfaringsdeling, åpenhet og normalisering kan gi håp om en bedre fremtid for dem som strever. Ta vare på framtidshåpet som en skatt, sa barnepsykiater Hilchen Sommerschild en gang. Da må det først og fremst skapes åpenhet om tunge, mørke tanker. Med økt åpenhet vil skamfølelse, ensomhet og opplevelse av å være annerledes kunne reduseres og normaliseres.

Vi kommer for sent inn

I et innlegg i Aftenposten 22. mars i år under overskriften Vi klarer ikke å nå frem og oppdage dem i tide hadde professor Lars Mehlum, leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF), et innlegg der han fastslår at vi ikke vet nok om problemene unge sliter med. Og under en annen overskrift i samme avis hevdes det at varsellampene bør blinke rødt!

Mye tyder på at vi kommer for sent inn. Altfor sent. Og når det brenner, når det smeller – da roper vi på tiltak. For eksempel «Hvem skal ut: Den som mobber eller den som blir mobbet?» Tiltak som dette vil kun være symptombehandling, et akuttiltak i en kritisk situasjon. Vår utfordring og vårt ansvar er å fange opp barn og unges vansker, utfordringer og behov langt tidligere.

Tilbake til mitt poeng: Vi må jobbe forebyggende og hardere i fredstid. Før det «smeller», og før akuttiltakene blir nødvendige. Vi må berede en grunn, et åpenhetsklima. Vi må snakke om selvbildet. Vi må snakke om tunge, mørke tanker, om uro og bekymringer og om hvordan livet kjennes. Vi må snakke om spisevegring og selvskading – alt tilpasset barn og unges modningstrinn. Og vi skal benytte den dialogiske samtaleformen i dette arbeidet. Men mer om dialogen senere.

Vi må jobbe inn mot kulturen. Og vi må begynne tidlig – tidligst mulig. Barnehagen har ikke bare store muligheter, men også et stort ansvar for å skape forutsetningene for at barn skal kunne utvikle denne grunnmuren av trygghet på egen verdi. Det ligger enorme muligheter i barnehagen for å nå barn tidlig.

For en del år tilbake jobbet jeg med et prosjekt i regi av PP-tjenesten der samtaler med barn ble benyttet som prioritert tiltak for barn i alderen 4–6 år. Alle barna i prosjektet var henvist til PP-tjenesten på grunn av oppmerksomhets-, konsentrasjons- og/eller samhandlingsvansker. Årsaken til disse vanskene var imidlertid ulike og sammensatte.

Ved å invitere barn til anerkjennende samvær og samtaler innenfor trygge rammer og med tilstrekkelig tid og ro, ikke minst hos den voksne, ga dette oss tilgang til barns egne tanker, forestillinger og historier som belyste og ga oss økt forståelse for barns reaksjonsmønster. Vi ble da ofte forbauset over hva så små barn var i stand til å uttrykke. Og med økt forståelse ble også tiltakene mer i tråd med hva barna trengte av hjelp, veiledning og støtte. Barna fikk en bedret hverdag, belastninger knyttet til selvbilde og av å være «feil» «vanskelige» og lignende ble redusert og de fikk et betydelig endret og bedret utgangspunkt for skolestart. Én av barnehagelærerne som deltok i prosjektet, og som mente at hun kjente gutten på fem år godt etter å ha hatt ham i sin gruppe siden småbarnsavdelingen, uttrykte:

«Så at de møtene er verdifulle for det de er, det er jeg helt overbevist om. For sjøl så ble jeg egentlig ganske satt ut over alt som kom ut av en gutt som jeg trodde jeg kjente. At så mye hadde ligget inni ham så lenge uten at det var kommet ut i barnehagehverdagen, men som kom ut på et sånt møte, er tankevekkende. Så dette er nyttig. »(Kinge, 2016, s. 264)

Ofte ønsker vi ikke å se. Ofte orker vi ikke å vite.

Ofte ønsker vi ikke å se. Ofte orker vi ikke å vite. Vi vegrer oss for å komme nær. Men det vil i tilfelle være et svik mot de barna som må bære byrden alene. Tuva Novotny (Aftenposten, 2018) hevder at:

«Vi trenger verktøy til å finne de enkle ordene om det vanskelige, noen formuleringer som kan åpne […] Jeg har selv erfart hvor mye de kan bety, de direkte ordene: Hvordan har du det? Har du tunge tanker? Så enkelt.»

Så kanskje er dette de viktigste verktøyene vi trenger. Vi trenger de direkte ordene, de direkte spørsmålene, og vi trenger ikke minst å skaffe oss motet til å stille dem. Vi må arbeide med vår egen trygghet for at barn/unge skal kunne kjenne på sin. Deres trygghet og tillit til oss voksne danner viktige og nødvendige forutsetninger for at de skal våge å åpne opp om det vanskelige.

A-magasinet (2021) hadde i mars i år en lengre reportasje om selvmord. Statistikken om det høye antallet selvmord danner et dystert bakteppe til vårt tema. Samtidig gir det oss forhåpentlig en betydelig dytt i retning av å bli bedre dialogpartnere og modigere til å inkludere de krevende følelsesmessige og alvorlige temaene i barnehage- og skolehverdagen. I artikkelen påpekes det at det i 2019 var 148 personer under 30 år som tok sitt eget liv. De fleste var under 25 år, og den yngste bare 12. Selvmordet kom uventet på de fleste. Mange var flinke på skolen, hadde venner og levde et tilsynelatende ubekymret liv. Men som én av de unge skriver til de etterlatte: «Det eneste som har forandret seg de siste sju årene, er at jeg har blitt bedre på å ljuge.» I denne artikkelen påpeker foreldre at det viktig å huske på at de utadvendte og glade barna også kan være i faresonen.

Gudrun Dieserud, psykologspesialist ved Folkehelseinstituttet, har forsket på det hun kaller lyn-fra-klar-himmel-selvmord. Hun hevder i en artikkel at et fellestrekk hos dem som er i risiko for å begå selvmord, er at de «opplever en psykisk smerte ved å leve», som ikke nødvendigvis er synlig for dem som er rundt (Asker og Bærum budstikke, 2019, s. 19). Hun sier:

«Vi så en tendens til at avdøde var dyktige, de var populære, de strakte seg mye. Så opplevde noen av dem et mislykket kjæresteforhold, et brudd, at de ikke fikk den jobben de ønsket seg – ting som vi alle har opplevd, men som de ikke taklet, som bikket dem over kanten. Da handler det om selvfølelsen. Er selvfølelsen bygget opp rundt det å være flink og grei, da blir den skjør.» (min understreking)

I den før nevnte artikkelen i A-magasinet (2021) sier storebroren til en 18-åring som valgte å ta sitt eget liv, at «På skolen lærte vi hvordan vi ikke skulle dø i trafikken, men jeg kan ikke huske at vi snakket om selvmord, depresjon eller psykisk helse én eneste gang!» Felles for de etterlatte var at alle i etterkant påpekte viktigheten av åpenhet om følelser. Én far hevdet at han så gjerne skulle ha brukt seg selv som eksempel i samtaler med sønnen, fordi han også hadde lave tanker om seg selv da han var på sønnens alder. Han forsto dette for sent. Hvorfor snakker vi ikke mer om følelser, tunge tanker, depresjoner og selvmord spørres det om i denne artikkelen. En trygg og åpen kultur synes å være en forutsetning for å fange opp barn og unges vansker og bekymringer der symptomene ikke synes på utsiden (ibid.).

Det å snakke om følelser har alt å si, påpeker vennegjengen til én av de avdøde (ibid.). Og de sier videre: Følelser var det siste vi brydde oss om. Vi skulle bare game eller spille fotball. De fire gjenlevende kompisene har i dag flyttet sammen i kollektiv. Der er det forbudt ikke å snakke om hvordan de har det, og vanlig å spørre hverandre om dette og ikke godta kun overflatiske svar. I kollektivet deler de nå sorger og bekymringer. De har lært.

Denne holdningen og disse samtalene må inkluderes i barnehage- og skolehverdagen, og de må være tilpasset barn og unges modenhetstrinn. Generelt kan det sies at barn og unge må gjøres vant og fortrolig med å bli spurt om hvordan de har det. Dette innebærer at vi voksne må øve oss på å våge å komme nærmere barn og unge. Vi må våge å by på oss selv, dele egne observasjoner og tanker, og ikke som faren nevnt ovenfor, som for sent innså at han kunne brukt seg selv som eksempel på at også han hadde hatt lave tanker om seg selv. Vi voksne må gå foran. Vi må tørre å være personlige i all vår profesjonalitet, åpne opp om egne erfaringer og opplevelser og våge ikke å fremstå som perfekte. Heldigvis har noen gått foran som gode og viktige eksempler. Lene Marlin, som på et tidspunkt ønsket å dø midt i sin egen suksess og musikk-karriere, har for eksempel i intervju gitt følgende råd til alle dem som strever: «Vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!»

Jevnaldergruppen

Jevnaldergruppen blir etter hvert en annen viktig påvirkningsfaktor for eget selvbilde. Barn sammenlikner seg og måler seg opp mot andres tilsynelatende vellykkethet, noe som tidlig kan få dem til å oppleve seg som «feil», «annerledes», dum, teit og så videre. Sammenlikningen med andre kan lett føre til at en selv føler seg mindreverdig og utilstrekkelig.

Og det begynner tidlig. En fosterhjemsplassert gutt, 4 år gammel, med alvorlig omsorgssvikt i sin tidlige barndom og med mange frustrerte utageringer i en for ham stressende og overveldende barnehagehverdag, sa idet fosterforeldrene ankom barnehagen for foreldresamtale: Skal dere snakke om at jeg er slem? I eget selvbilde var han en slem gutt. Hans indre dialog handlet om utilstrekkelighet og selvfordømmelse. Han visste allerede at han var annerledes, og at han brøt reglene for god oppførsel. Det han ikke visste og forsto, var hvorfor han gjorde som han gjorde, og hvorfor så mye opplevdes så vanskelig for ham. Denne forståelsen kan vi voksne i mange tilfeller ha.

Vi forstår at en gutt som har opplevd så mange svik og forsømmelser knyttet til egne behov for trygghet, omsorg og tilknytning, har mye å skulle reparere og bearbeide. Denne forståelsen må vi dele med de barna det gjelder, slik at den blir deres egen. Å bidra til økt selvinnsikt og selvforståelse kan være et viktig bidrag i dannelsen av et positivt selvbilde og vil kunne motvirke utviklingen av et negativt. Dersom vi ikke vet hvor skoen trykker, som ofte er det mest normale, kan vi allikevel uttrykke anerkjennelse ved å formidle at vi har tro på at barn og unges reaksjonsmåter alltid har en årsak, og at barn gjør så godt de kan. Å skape tilknytning gjennom en slik uttalt forståelse kan være en avgjørende faktor for å oppnå barn og unges tillit og tro på den voksnes oppriktige ønske om å ville forstå for å kunne hjelpe. Slik gjør vi oss mer troverdige.

Knagger av forståelse kan redde selvbildet

Ei jente forteller:

«Jeg trodde jeg var dum i over 12 år. Så fikk jeg diagnosen. Etter å ha strevet med matematikkfaget og trodd at jeg selv var dum i over 12 år, har jeg endelig fått vite at det ikke er min feil, men at jeg har en diagnose. Dyskalkuli, også kjent som mattedysleksi, er en samlebetegnelse på spesifikke lærevansker i matematikkfaget. Det er rett og slett en mangel på evnen til å lese og forstå tall og matematiske formler på lik linje med andre.» (SiD i Aftenposten 15. april 2018)

En annen jente beskriver følgende:

«Gjennom oppveksten min opplevde jeg mye mobbing. Lenge trodde jeg at jeg var problemet, derfor brukte jeg mye tid alene nede i kjelleren hjemme hos foreldrene mine og leste bøker om diabetes og sykdommer. Jeg visste ikke at noe feilte meg, bare at jeg var annerledes. Jeg var overfølsom for lyder og hadde nedsatt hørsel. Da bestemoren min gikk bort, klarte jeg ikke å gråte. Det bare kom ikke tårer. Jeg var engstelig for mamma og pappa, så noe empati måtte jeg jo ha. Lesning har alltid vært min måte å koble ut verden på. Harry Potter bøkene kan jeg utenatt, og jeg har lest de på arabisk, engelsk og fransk. En dag på videregående leste jeg om Aspi-girls. Boken handler om jenter som har Aspergers. Jo mer jeg leste, jo mer overbevist ble jeg om at de snakket om meg. Etter å ha snakket med legen min og tatt forskjellige prøver ble jeg endelig diagnostisert med Aspergers syndromet. Diagnosen har endret livet mitt, og gjort det lettere for meg å studere og få den hjelp jeg trenger.» (Aftenposten, 2015, s. 35)

Og et tredje eksempel: En i dag voksen kvinne som fikk sin ADHD-diagnose i en alder av 22 år, forteller at brikkene da falt på plass og både hun selv og omgivelsene forsto bedre hvorfor hun var som hun var, og gjorde som hun gjorde. Hun forteller:

«Det tidligste jeg husker er generelt den følelsen av å være annerledes. Og i dette ligger det at jeg var mer urolig, mer hissig enn andre og veldig oppmerksomhetssyk, tror jeg! Som voksen kan en kanskje kalle det å være stemplet, men som barn forstår en ikke så mye, jeg følte bare at jeg var annerledes. Du føler at du er bråkete, vanskelig og alt det der, mens du samtidig har så liten lyst til å være det. Og så er det jo i tillegg en kroppslig uro som kan irritere omgivelsene. Det å ikke klare å sitte stille. Men prøv å fortelle kroppen at den skal være rolig når du ikke får det til! Det er ikke alltid sammenheng mellom hode og kroppen. Det kjenner jeg ofte fortsatt.

Og jeg husker følelsen i magen, at dette blir helt feil. Dette skal jeg ikke gjøre. Men du klarer ikke å stoppe det! Og det husker jeg både fra barnehage og skole og fortsatt i dag, at jeg kan bli sint på meg selv for at jeg gjør som jeg gjør. Jeg tror at barn med atferdsvansker eller hva man skal kalle det, de er selv sine verste kritikere. Jeg tror at uansett hva de møter av kritikk fra andre, kan det ikke bli verre enn det de forteller seg selv. For når du selv går med en følelse av at du ikke er bra nok, eller at du ikke klarer og ikke mestrer og ikke får til, så går det ut over selvbildet og hele følelsen din av å være verdt noe. (Kinge, 2009)»

En diagnose kan være en knagg som kan redde selvbildet. Jeg mener ikke med dette at det skal være nødvendig å strebe etter diagnoser. Det knytter seg mange dilemmaer til diagnostisering, og diagnoser er ikke viktige før de leder til økt innsikt og forståelse for det barn og unge trenger av tilrettelegging. Men økt forståelse kan også gi økt toleranse, respekt og selvrespekt. Atferd og reaksjonsmåter har endelig funnet et svar, en måte å forstå den andre eller seg selv. Så det skal heller ikke undervurderes hva diagnoser kan bety blant annet for å redusere selvbebreidelser. Brikkene faller på plass.

Det skal ikke undervurderes hva diagnoser kan bety blant annet for å redusere selvbebreidelser.

En mor hevdet at den dagen datteren hennes ble utredet og fikk ADHD-diagnosen, var dagen da hun sluttet å bebreide datteren for å være en håpløs og umulig datter. Samtidig slapp hun å oppleve seg selv som en utilstrekkelig og håpløs mamma. Atferden til jenta ble lettere å håndtere da hun forsto hvor mye jenta hennes hadde å streve med. Vi kan bare ane hva dette har å si for jentas opplevelse av seg selv.

Et annet eksempel: I mine skoledager husker jeg at vi hadde en såkalt hjelpeklasse på skolen. Det var der avvikerne gikk – de mindre flinke og intelligente elevene – det trodde vi inntil vi «oppdaget» at det fantes noe som het dysleksi. Og jeg lurer på hvor mange av disse elevene som fikk et misforstått stempel på seg som avvikere og dumme, mens de i virkeligheten hadde lese- og skrivevansker. I dag vet vi at en stor andel av befolkningen har slike vansker, og at dette betraktes som normalt.

Jeg har tenkt mye på hvordan det kan hjelpe barn og unge om vi voksne hadde lært dem om det normale i mangfold og ulikhet. Og hvor fint hadde det ikke vært om det mange i dag oppfatter som annerledes, unormalt eller avvikende kunne vært oppfattet som naturlig, verdifullt og interessant. Mange barn og unge uttrykker ønske om «å være som de andre». Men hvem er egentlig «de andre», og hvem definerer dette – og ikke minst hvordan kan vi endre et snevert normalitetssyn og i stedet styrke det spennende i at vi er forskjellige?

Kommuneforlaget har gitt ut en interessant serie hefter med titlene: «Hva kan jeg fortelle deg om …». Heftene kan være nyttige i arbeidet med å normalisere forskjellighet og mangfold. I serien inngår følgende hefter: Hva kan jeg fortelle deg om: Aspergers syndrom? ME? selektiv mutisme? astma? epilepsi? stamming? diabetes type 1? dysleksi? Tourettes syndrom? tvangslidelser (OCD)? dyspraksi? spiseforstyrrelser? angst? cerebral parese? autisme? Dette er det normale mangfold!

Å lære barn og unge om dette mangfoldet og bevisstgjøre dem på verdien av ulikhet kan være viktig for å motarbeide stigmatisering og utenforskap og normalisere ulikhet. Ulike tilstander, individuelle styrker og vansker og/eller utfordringer er det heldigvis mange som er opptatt av å være åpne om i dag, og vi trenger at noen går foran.

Mange kjente mennesker har stått frem og fortalt om sine diagnoser, sine utfordringer og hvordan dette har påvirket deres selvbilde under oppveksten. Derfor vet vi for eksempel at personer med dysleksi inkluderer politikere som Erna Solberg, Trine Skei Grande, Knut Arild Hareide, polfarer og forlegger Erling Kagge, Anne Grete Preus, Kjell Inge Røkke, skuespiller Per Kristian Ellefsen og mange flere, blant annet flere i det norske og svenske kongehus.

Kjente personer med Aspergers syndrom inkluderer blant annet personer som Greta Thunberg, forfatter Gro Dahle og mange andre, og sist har vi Tix som deler sine erfaringer knyttet til det å ha Tourettes syndrom. Felles for mange av disse personene er at de uttrykker at de har følt seg dumme og annerledes under oppveksten, og noen av dem ble mobbet. De forteller også om hvordan dette har gått ut over selvbildet deres. Vi kan anta at «knaggen», eller diagnosen, ga dem økt forståelse for egne utfordringer, slik at selvbildet ble endret fra å være «dum» eller «annerledes» til å forsones med egne utfordringer.

Felles for disse personene er også at de kan representere håp ved at de har oppnådd suksess på tross av sine unike atferds- eller læringsmessige utfordringer. Dermed formidler de et håp til barn og unge som vokser opp i dag – at det å ha spesifikke vansker ikke behøver å hindre deg i å lykkes med livet ditt. Utfordringer og vansker utgjør tross alt bare en liten del av det hele mennesket, og det forteller ingenting om de mulighetene en har for å lykkes i livet. Å bli bekreftet og gjort oppmerksom på egne talenter og styrker kan derimot skape håp, optimisme og tro på at du kan lykkes og komme langt i livet! Ovennevnte personer er jo et bevis på dette.

Å forstå seg selv bedre kan forhindre forvirring og nederlagsopplevelser. Å bidra til økt selvforståelse hos andre fordrer vår empati i praksis. Empati, til forskjell fra medfølelse, handler om å bidra til økt selvinnsikt og selvforståelse hos andre. Det handler om vår evne til innlevelse, men også i høy grad om handlinger og empatisk kommunikasjon som nettopp har dette som mål: å styrke den andres bevissthet om egne ressurser og muligheter og på denne måten gi hjelp til selvhjelp (Kinge, 2014).

Kan vi endre et snevert normalitetssyn og i stedet styrke det spennende i at vi er forskjellige?

Å gi håp

Å føle seg «feil», annerledes uten innsikt og forståelse, nærmest som «et hår i suppa», kan være en farlig tilstand. Håkon er et eksempel på det. Han var 9 år og hadde store utfordringer knyttet til en atferd som var preget av uro, utageringer og protester, og han var daglig involvert i konflikter både med barn og voksne. Han opplevde seg selv som vanskelig, men det var det bare han selv som visste. Men i eget selvbilde var han en vanskelig gutt. Han utviklet tanker og forestillinger om at verden ville bli et bedre sted uten ham. Han klarte ikke å være en sånn gutt som han ønsket å være, og han trodde at omgivelsene bare ville bli glad hvis han forsvant fra jordens overflate.

Da kontaktlæreren hans en dag hørte om en utfordrende situasjon som hadde skjedd dagen i forveien i skoletiden, utbrøt hun: Da tenker jeg at du hadde det veldig vanskelig. Dette skulle vise seg å være en svært viktig empatisk ytring fra denne læreren, ettersom det førte til en betydelig endring i Håkons opplevelse og forståelse av seg selv. Hun beskriver at det var som å trekke en gardin fra øynene hans. Ordene hennes ga mening. Han kjente at ordene gjorde godt. Han var ikke vanskelig, men han hadde det vanskelig – og hadde hatt det vanskelig. Dette førte til en livreddende endring for Håkon. Han gikk fra i eget selvbilde å være en vanskelig gutt til å bli en gutt som hadde det vanskelig.

Dette ga håp om hjelp. Og det fikk han. Håkon fikk etter hvert også en diagnose: først ADHD, men etter hvert også Aspergers syndrom. Dette kunne forklare hans frustrasjoner, reaksjoner som igjen knyttet seg til vansker med forståelse og oversikt over det som foregikk rundt ham. Og med omgivelsenes økte forståelse endret også tiltakene seg og ble mer i samsvar med hans behov for ro, orden og oversikt.

Dialogen

Me er alle mer enn me forstår, me ser kun litt av det som foregår, synger Bjørn Eidsvåg (fra musikkalbumet «En vakker dag» fra 2004). Erkjennelsen i Bjørn Eidsvågs ord danner et sentralt utgangspunkt for de dialogiske samtalene. Erkjennelsen av alt vi ikke vet, av at vi kun ser litt av det som foregår i den andre, setter oss i en posisjon av avhengighet av den andre. Vi er avhengige av et samarbeid med barnet/eleven for å kunne få tilgang til de tankene og følelsene som rører seg på innsiden deres.

Ikke alle samtaler er dialoger. Dialogen har sitt eget særpreg og skiller seg fra monologen, debatten eller diskusjonen/argumentasjonen. I dialogen er partene likeverdige. Vi utveksler tanker, vi tenker høyt sammen, vi undrer oss, utforsker, reflekterer – og målet er ikke enighet eller konklusjon. Målet er økt innsikt og forståelse. I dialogen intervjuer vi ikke, men vi inngår i det som ofte kalles «den kommunikative dansen», det vil si at vi beveger oss sammen, vi veksler på å lytte og å snakke, vi følger tur-takings-prinsippet: min tur og din tur, vi følger et tempo som er dempet og rolig, og som skal gi rom for tenkning, ettertanke og til å finne egne ord og uttrykk.

I monologen snakker vi gjerne til en eller flere personer med den hensikt å overføre vårt budskap som kan være gode råd, forklaringer, ideer, egne tanker og analyser. I dialogen snakker vi med en annen person. Ofte lytter vi mer enn vi snakker. I debatten argumenterer vi for våre egne synspunkter og har som mål å få oppslutning om dem. Dialogen åpner for alt som ennå ikke er kjent, og gjennom den dialogiske prosessen søkes en økt, gjensidig forståelse. Vi styrer ikke mot ett bestemt mål, men lar samtalen vise veien. Vi følger barnets eller den andres oppmerksomhetsfokus, og vi bidrar til å frigjøre den andres egne ord og beskrivelser.

Dialogen er en godt egnet samtaleform når vi ønsker å forstå mer av andre mennesker. Den gir rom for at vår empati og vår empatiske kommunikasjon skal kunne utfolde seg, den rommer respekt og nysgjerrighet for den andre, den gir rom for usikkerhet og stimulerer til utforskning og utveksling for å utvide søket der «alle er mer enn det vi ser». Dialogen preges av refleksjon mer enn konklusjon og av undring mer enn stadfestelser. Den dialogiske relasjonen forutsetter

  • fravær av ekspert
  • fravær av makt
  • fravær av autoritet
  • fravær av objekt–subjekt
  • nærvær av subjekt

Nødvendigheten av samarbeid

Ingen ansatte kan alene utvikle en åpenhetskultur slik den er beskrevet i denne artikkelen. Til dette arbeidet trenger vi alle de gode kreftene som finnes i barnehagens og skolens personalgruppe. Alle som møter barnet i barnehage- og skolehverdagen, utgjør en del av dette faglige teamet som har ansvar for å støtte og veilede barn og unge i deres utviklingsprosess. Her er assistenten på SFO/AKS like viktige som spesialpedagogen eller styrer/rektor. Og de som er så heldige å ha vaktmestere og kjøkkenassistenter knyttet til personalgruppen, har en verdifull ressurs siden også disse personene har mulighet til å dele sin spesifikke kompetanse. Hver enkelt utgjør en brikke av kunnskap, innsikt og personlig og/eller faglig kompetanse som vil gi et godt utgangspunkt for helhetstenkning og forståelse. Alle ansatte kan fylle viktige funksjoner, og det er en utfordring å benytte hele personalgruppens samlede kompetanse best mulig.

Et godt team preges av

  • fravær av allianser mellom enkeltaktører
  • enighet om arbeids- og ansvarsfordeling
  • erkjennelse av at team-medlemmene er gjensidig avhengig av hverandre
  • bevissthet om den enkeltes kompetanse og fellesskapets styrke
  • det å trekke i flokk mot et felles mål

Avslutning og oppsummering

Jeg har i denne artikkelen understreket betydningen av at barnehage og skole legger økt vekt på temaer som inkluderer følelser, opplevelser, bekymringer, tanker, ønsker og behov – det vil si forhold som vedrører hvordan barn og unge har det. Det er et ønske at dette blir en del av kulturen i barnehage og skole, der barn og unge gjøres vant med å ha oppmerksomhet på egne følelser, egen tilstand og trivsel. Vi må skape åpenhet om forskjeller og ulikhet for å redusere skam knyttet til forskjellighet. Å verdsette forskjeller og normalisere mangfold er helt nødvendig når vi ønsker å forebygge utenforskap.

For å skape og opprettholde et positivt selvbilde er det nødvendig å bevisstgjøre barn og unge på egne og andres utfordringer og vansker, men også på egne og andres styrker og talenter. Åpenhet er her et viktig stikkord.

Å verdsette forskjeller og normalisere mangfold er helt nødvendig når vi ønsker å forebygge utenforskap.

Disse temaene må inkluderes i barnehage- og skolerelaterte aktiviteter og formaliseres ved at de nedfelles i dagsplaner, ukeplaner og halvårsplaner. I tillegg foregår læring kontinuerlig, og kultur skapes ikke minst i den mer uformelle samhandlingen og i det daglige samspillet en har med hverandre. Men når man legger vekt på regelmessighet og systematikk i behandlingen av disse temaene, kan man forhindre at oppmerksomheten blir tilfeldig og usystematisk. Temaene må heller ikke begrenses til et eget fag, ettersom mye av den læringen som pågår er av mer uformell karakter. Vi voksne er forbilder og har ansvar for den kulturen som skapes i barnehage- og skolehverdagen.

Vi må våge ikke å skulle fremstå som perfekte, men heller våge å by på oss selv. Vi må våge å åpne opp for utforskning og utveksling av det som vi kan kalle vårt indre landskap.

I dette arbeidet må vi hjelpe hverandre, stimulere hverandre, øve og gjøre hverandre trygge i visshet om at dette handler om å utvikle våre personlige kvaliteter så vel som de rent faglige. Vi trenger at det settes av tid til personlig veiledning og refleksjonsgrupper, og at dette blir iverksatt som en systematisk og regelmessig praksis.

En investering i økt refleksjon og samarbeid kan vise seg å være en forutsetning for å skape den kulturen som forebygger og forhindrer utenforskap og fremmer den psykiske helsen hos alle, og ikke minst hos de mest utsatte og sårbare barna. Et godt og robust selvbilde kan redde liv!

Emilie Kinge har embetseksamen i spesialpedagogikk og har arbeidet som pedagogisk-psykologisk rådgiver i mange år opp mot barn både i barnehage og skole. I dag jobber hun som veileder, forfatter og kursholder. Kinge er opptatt av barn, unge og familier som av ulike grunner befinner seg i sårbare og utsatte livssituasjoner. Hennes forfatterskap omfatter flere bøker om dialogiske samtaler med barn og unge og relasjonens betydning i kontakt og samarbeid.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i papirutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 6, 2021. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her Spesialpedagogikk (utdanningsnytt.no)

På denne nettsiden får du blant annet også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver og forfatterveiledningen vår hvis du ønsker å skrive noe selv.


Referanser

Aftenposten (2005). Simon Flem Devolds spalte «På skråss» med Simon, 17.07.2005.

Aftenposten (2015). Sitat fra Noorah på siden Humans of Oslo, s. 35, 06.11.2015.

Aftenposten (2018). Psykiater Finn Skårderud i samtale med regissør Tuva Novotny, 23.08.2018.

Aftenposten (2021). Innlegg under overskriften: Vi klarer ikke å nå frem og oppdage dem i tide av professor Lars Mehlum, leder for Senter for selvmordsforskning og forebygging, 22.03.2021.

A-magasinet (2021). De rakk ikke å bli voksne. Tema om selvmord, 18.03.21.

Asker og Bærum budstikke (2019). Reportasje av G. Dieserud om selvmord, 07.09.19.

Eidsvåg, B. (2004) fra albumet «En vakker dag», CD.

Glistrup, K. (2004). Det barn ikke vet, har de vondt av. Oslo: Pedagogisk forum.

Kinge E. (2009). Hvor er hjelpen når det trengs. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kinge E. (2014). Empati – nærvær eller metode? Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kinge E. (2015). Utfordrende atferd i barnehagen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kinge, E. (2016). Barnesamtaler. (2. utgave). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kinge, E. (2020). Utfordrende atferd i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Kommuneforlagets hefter (u.å.) «Hva kan jeg fortelle deg om […]». En guide for venner, familie og fagpersoner.

nrk.no (2018). URL: Else Kåss Furuseth ønsker mer åpenhet om selvmord – NRK Norge

Powered by Labrador CMS