Skolebiblioteket som et lesetreningssenter

 En lærers drøm må være å oppleve en skoletime hvor alle elevene er ivrig konsentrert om oppgavene de har fått, for eksempel i lesing. Dette har jeg selv opplevd som lærer sammen med gode medarbeidere. Å tilrettelegge for at barn tilegner seg kunnskap ved hjelp av lesing, skal og bør være skolens viktigste oppgave. Hvorfor er det da slik at det står dårlig til med norske elevers leseferdighet?

Kanskje svaret er så enkelt som at lesetrening ikke blir prioritert tilstrekkelig i norsk skole. I min mer enn 40-årige karriere i norsk grunnskole opplevde jeg aldri at lesetrening var et sentralt satsingsområde. Snarere tvert imot. Da jeg prøvde å få gehør til å satse på det, fikk jeg høre fra egen skolesjef: «Skal du satse på et prosjekt du kan lykkes med, bør du velge noe annet.»

Sta som jeg er, valgte jeg å satse på tilrettelagt lesetrening. Dette medførte suksess på egen skole, på andre skoler en fiasko. Opplegget mitt fra den gang eksisterer ikke lenger.

Men grunnideen er der: Å utstyre skolebiblioteket og bemanne det slik at det kan fungere som en treningsarena for lesing og læring.

Selve rommet

Skolebiblioteket bør få et så vidt stort, lyst og vennlig rom som mulig. Det bør være så stort at det gir rom til mange forskjellige aktiviteter.

Innredning

I tillegg til tradisjonelle bokhyller er det fint om det blir plassert en type bokkasser (bokbrønner på bein). På et skolebibliotek må vi også ta hensyn til at barn elsker ulike sittestillinger. Noen finner for eksempel en mest behagelig lesestilling rett på gulvet eller på en sittepute. 

Jeg tror også det er lurt å erstatte de tradisjonelle klasseromspultene med fleksible bord som kan settes sammen i grupper. Å utstyre skolebiblioteket med fleksible skjermer gir muligheter til gruppearbeid og til hjelp for elever som trenger individuell veiledning/oppmuntring.

Bok og oppgavevalg/inspirasjon

Dersom man overtar et tradisjonelt skolebibliotek med en boksamling som virker slitt og kjedelig, kan en ryddeaksjon hvor man kaster (eller «arkiverer!») triste bøker, være lurt. Dersom man gjør det, bør man ha ressurser til å erstatte og fornye boksamlingen med et vidt spekter leservennlige bøker av variert vanskegrad. For å utfordre også usikre og langsomme lesere bør man legge stor vekt på at boksamlingen skal omfatte mange lettlestbøker. Til denne kategorien hører selvsagt også billedbøker. I tillegg til de omtalte «bokbrønnene» egner slike bøker seg også til utstillinger eller blikkfang. Oppgaveløsning i forbindelse med bøker på skolebiblioteket kan være fint for å øve opp konsentrasjonen til leserne.

Ulike lesestrategier

Stillelesing er naturlig nok hovedbeskjeftigelsen på biblioteket. Elevers bokomtaler og anbefalinger av leste bøker kan inspirere medelever. Blir det knyttet oppgaver eller spørsmål til enkelte bøker, kan det være naturlig at de besvares skriftlig. Har man flere eksemplarer av samme bok, kan det gi grunnlag for gruppesamtaler eller elevsamarbeid.

Dyslektikere

Dyslektikere kan utgjøre en spesiell utfordring, men skolebiblioteket kan også gi disse elevene et godt tilbud. Her kan de få muligheten til individuell hjelp i en lesekrok med en kyndig lavtsnakkende pedagog i biblioteket, eller at man låner passende bøker som man kan benytte i klassesammenheng. I vår tid finnes også mange muligheter for å benytte tekniske og digitale hjelpemidler på biblioteket. Ikke minst kan eleven nå få tilbud om «å lese med ørene». Skriftlige oppgaver etterpå vil kunne gi eleven mestringsfølelse.

Pedagogiske hjelpere og kursing

Dersom en skole virkelig skal satse på et skolebibliotek som skolens lesetreningssenter, blir bemanningen viktig. De som møter elevene, bør i utgangspunktet ha pedagogisk grunnutdanning, gjerne med tilleggsutdanning i spesialpedagogikk. Da vil også elever med lesevansker kunne hjelpes. Min erfaring er at mange av disse elevene (ofte diagnostisert som dyslektikere) er spesielt kreative og ressurssterke elever. Slike elever er det viktig å ta vare på i vårt teoretisk pregede samfunn som har lett for å karakterisere personer med lesevansker som tapere. Jeg mener at skole og samfunn har mye å tjene på å oppdatere lærere på hvordan man best mulig tilpasser kunnskapstilegnelse for mulige «lesetapere».

Dysleksidiagnose som mulighet

En dysleksidiagnose kan i utgangspunktet virke vond og begrensende, og på enkelte områder er den selvsagt det. Men på sikt kan den også by på muligheter som vi ikke-dyslektikere kan benytte oss av på samme måte. Vansken kan for eksempel kompenseres ved skjerpet konsentrasjon, kreativitet og hukommelse. Det «å lese med ørene» er et godt kompenserende uttrykk.

I vårt samfunn har vi mange eksempler på at personer med til dels alvorlig dysleksi er sentrale samfunnsaktører. Som lærer og bestefar har jeg også blitt imponert over hvor godt mange dyslektikere har klart seg i skole og yrkesliv.

Skolebibliotekets status og mulighet

Grunnskolene i Norge er ikke pålagt å ha et skolebibliotek. Dette fører til alt fra ingen tilgjengelig boksamling for elevene til de helt gode og godt bemannede skolebibliotekene. Det betyr da at mange elever går glipp av de lesetreningsmulighetene et skolebibliotek kan tilby. Slik jeg ser det, fører det til at mange elever forlater grunnskolen med lesevansker. Det er leit både for skolen, elevene og for samfunnet.

Men behøver det å være slik? Jeg er overbevist om at mange flere elever kunne gått ut av grunnskolen som lesevinnere nettopp med en satsing på skolebiblioteket som lesetreningssenter – et senter som også tar høyde for og tilrettelegger for dem som leser best med ørene.

Dette artikkelen ble første gang publisert i papirutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 4, 2023. Hvis du vil lese flere artikler og fagstoff eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver og forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.