Da Ellen sluttet å sammenlikne seg med andre lærere, forsvant den indre uroen

Klokka ringer og barna i klasse 3A på Norheim skole på Karmøy kommer i full fart inn i klasserommet. 

Kontaktlærer Ellen Hansen setter på musikk, og barna stemmer i med sangen «Du Er Suveren». Så er det er tid for leirbål, klasserommet ryddes og alle legger seg ned i en ring.

– Nå inviterer jeg dere til å være i deres verden, uten lyder. Vi lukker øynene, tar et dypt pust inn, og et sakte og mykt pust ut igjen. Si til deg selv: Jeg kjenner meg trygg, jeg kjenner glede, jeg kjenner meg elsket og verdifull, sier Ellen.

Hun mener leirbål er en nyttig metode for et trygt og klassemiljø. Barna øver seg på å være til stede i nuet. 

Etterpå setter de seg opp og har ordet en etter en. Den som har ordet holder et hjerte i hånda, og gir hjertet videre til nestemann.

– Er det noen som vegrer seg har vi innført «ring en venn», så får de litt hjelp, sier læreren.

Hjertet er et av flere gjenstander i den emosjonelle verktøykassa, som er en viktig del av hverdagen i klasse 3A.

Utslitt og redd

24 år gammel begynte Ellen Hansen (51) som lærer. Hun er fra Nøtterøy og har undervist på Nesøya i Asker, i Stavanger og i utlandet. Nå har hun mange år bak seg ved Norheim skole på Karmøy. Hun er kontaktlærer og øvingslærer, og underviser også i musikk.

– Helt siden 6. klasse drømte jeg om å bli lærer. Men tvilen på om jeg ville klare læreryrket meldte seg allerede da jeg var i praksis på lærerskolen. Det var utfordrende å håndtere det høye tempoet i skolen, jeg kjente på et indre stress.

Elever med store behov, høyt tempo, stort ansvar og knappe ressurser. Ellen syntes læreryrket var mye mer krevende enn hun hadde trodd, og det var lite hjelp å få.

– Jeg digget å være sammen med elevene, men visste ikke hvordan jeg skulle håndtere mitt indre stress.

I 2011 begynte var hun tilbake i jobb etter tre mammapermisjoner. Da sa det stopp. Hun hadde ikke tid og krefter til både å være mamma og lærer.

– Det gikk ut over både helse og selvfølelse. For å kompensere krevde jeg mer av meg selv. Jeg jobbet dobbelt så hardt for å bevise at jeg var en god nok lærer. Jeg strakk meg langt og ble mer og mer sliten, forteller hun.

Etter hvert begynte hun å føle seg ensom. Hun hadde mange vonde og negative tanker, og straffet seg selv. Hun forteller at hun overlevde ved å gå lange turer for å få fred fra tankekjøret.

– Jeg har med meg en gnom. En liten, indre kritiker som hele tiden hvisker til meg: Du er ikke like god som andre, du er ikke bra nok, de andre er flinkere enn deg, du kan ikke nok, du er dum og har sikkert misforstått.

Hun krevde så mye av seg selv at hun ble syk. Hun var helt ute av arbeidslivet i 18 måneder. Da hun skulle begynne å jobbe igjen, ble hun sykemeldt igjen.

– Noen ganger for en liten periode på to-tre uker, av og til i flere måneder. Til slutt anbefalte legen meg å gå ned i stilling og slutte å presse kroppen min så hardt.

Hun jobbet 60 prosent, og fikk innvilget 40 prosent uføretrygd.

Omgjør følelse til styrke

2019 ble et viktig år for Ellen. Hun husker hun sto under en lyktestolpe i lett regnvær.

– Jeg fant fram mobilen. Plutselig så jeg et innlegg på Facebook med Kathrine Aspaas som sa: Hender det at det koker i hodet ditt, hender det at du blir tørr i munnen når du skal snakke med folk, hender det at du kjenner at alt bare er dritt og at følelsene dine bare er kaos? Jeg kunne svare ja til alt, og meldte meg på et nettkurs med Aspaas, forteller Ellen.

Aspaas er forfatter, foredragsholder og står blant annet bak kurset Emosjonell styrketrening. Etter å ha gjennomført kurs med Aspaas begynte Ellen å øve seg på emosjonell styrketrening. Hun erfarte at det var mulig å gjøre følelser til styrke ved hjelp av gode verktøy.

– Jeg lærte mye om følelser. Jeg visste ikke at tre fjerdedeler av følelser er negative og ubehagelige. Hjernen er rigget for ubehag slik at vi skal være forberedt og klare å overleve. Er vi hele tiden topptrent i å se farer, går alarmknappen hele tiden. Det er ikke rart at jeg ble utslitt, jeg gikk hele tiden rundt og gruet meg for kjeft.

Den første følelsen hun øvde seg på var irritasjon. Kjente hun seg irritert skulle hun klappe seg på skulderen og si, kjempebra. Hun skulle legge merke til følelsen og bli nysgjerrig på den.

– Jeg brukte verktøyet jeg hadde lært mer og mer. Jeg oppdaget at jeg hadde mer kapasitet og tenkte det var utrolig feil at jeg ikke jobbet mer, forteller hun.

Ellen fikk avviklet uføretrygden, og gikk tilbake til full jobb. 

Men det tar tid å lære seg nye verktøy. Og for to år siden bestemte hun seg for å slutte som lærer for godt. 

– Jeg kontaktet rektor og sa opp muntlig. Kollegene mine fikk hakeslepp. Så skjedde det noe, forteller Ellen. 

– Jeg fikk kalde føtter. Det gikk opp for meg at jeg hadde begynt å elske å være lærer igjen. Jeg hadde funnet tilbake til gleden ved å være sammen med barna. Jeg var ikke lenger redd for foreldrene og jeg hadde sluttet å sammenlikne meg med andre lærere.

Sårbar og uperfekt

– Innsikten at alle går rundt med en gnom som forteller oss at du er ikke god nok, har hjulpet meg fenomenalt. Gjorde jeg feil før, straffet jeg meg selv. Nå kan jeg le hvis jeg gjør en feil. Jeg kan vise usikkerhet og sårbarhet, og jeg kan være uperfekt. Min beste setning er at du skal slippe å bli den beste versjonen av deg selv, sier hun.

Før tenkte hun foreldre var skumle som ulver, og ventet på at de skulle komme å ta henne. Hun gruet seg til å åpne Visma for å se om det var sinte meldinger til henne.

– Det skjedde ikke, det var tanken på at det kunne skje som gjorde meg redd, forteller hun.

Barna møter hun på en annen måte enn før, og hun mener hun har fått uendelig mye mer kontakt med dem. 

Hun forteller om en episode en dag klassen hadde stasjonsundervisning. Plutselig lå det ludobrikker og spillbrett strødd ut over hele gulvet.

– Et barn hadde feid det av bordet i aggresjon. Før ville min første ryggmargsrefleks være å si at sånn kan du ikke gjøre, slik vi voksne ofte gjør. Nå tar jeg tak i barnets behov og følelser. Det snur spillet litt. Jeg spør hvor følelsen sitter. Er det i magen din, i nakken, i stemmen, i hodet eller i fingrene. Så prøver vi så presist som mulig å sette ord på hva barnet føler.

Det kom fram at aggresjonen skyltes at ingen ville spille med henne. Da var det straks flere elever som meldte seg.

– Barna skal kjenne på lagfølelse og elevene skal være gode klassevenner. Etter friminuttet spør jeg alltid hva de gjorde for å være en god klassevenn. Så blir det stjerner på veggen. Vi har akkurat feiret at vi har 40 stjerner, forteller hun.

Verktøykassa

De emosjonelle verktøyene er utviklet av Kathrine Aspaas, mens Ellen har laget en fysisk versjon. Den inneholder flere enkle figurer som et hjerte, en giraff, en gnom, et forstørrelsesglass og ordet «feiltastisk». 

– Verktøykassa har jeg stående i klasserommet. Den består av små, enkle, men kraftfulle måter å håndtere følelser på. Hvordan kan jeg og elevene håndtere frykt for å gjøre feil eller skuffelse over feil vi gjør. Å lære er krevende og vi feiler i prosessen. Vi feirer både at vi mestrer og at vi tør å feile.

Hun henter fram såpeboblene. På den står det FEILTASTISK. Hun minner elevene på at det er trygt å feile i klassen. Feiring kan også gjøres med å vifte med flagget eller blåse i en fløyte.

– Barna synes det er gøy. Det er kjempelurt å lære av å feile. Skal du lære deg gangetabellen, spille piano eller skrive en historie er det ingen som får det til med en gang. Skal vi gå rundt å være redde for å gjøre feil, får vi høye skuldre. Det vet jeg alt om.

På foreldremøter forteller hun om verktøykassa. En far kommenterte spontant at han ville ta med feiltastisk på jobben sin.

Uten friksjon er det ingen vekst. Når elevene er i en vanskelig følelse ser hun det som en invitasjon til å lære.

– Kommer noen på skolen og sier de har kranglet på skoleveien, er det en opplevelse som gir oss mulighet til å trene på å reparere. Trene på empati. Det er en erfaring vi trenger senere i livet.

Delte med kollegene

Rektor ved Norheim skole, John Geir Knutsen, kjente Ellen godt fra hennes tidligere arbeidsplass.

– Hun var fullt sykemeldt da jeg hentet henne hit. Jeg ville ha henne tilbake i jobb fordi jeg visste at hun hadde mange gode egenskaper, forteller Knutsen.

Ellen begynte først i 50 prosent, og klarte etter hvert å gå opp i full stilling.

– Det gikk litt opp og ned, helt til hun fant ut hvordan hun kunne takle bølgedalene. Hun har så mye å bidra med, sier han.

Ellen synes hun er heldig som jobber på Norheim skole, med dyktige og nysgjerrige kolleger som oppmuntrer henne. I høst inviterte rektor henne til å dele verktøyene med resten av personalet.

– Jeg så at det fungerte for Ellen og klassen hennes, og tenkte det kunne være nyttig for de andre lærerne her hos oss. Vi satte av en halv dag. Ellen presenterte hvordan hun trener emosjonelt sammen med elevene, forteller Knutsen.

Tilbakemeldingene var gode og han opplevde at mange i personalet responderte godt. 

– Det er en måte å tenke på som ga mening for flere. For noen var det ikke så aktuelt. Vi er ulike som mennesker, sier Knutsen.

Trygghet og livsglede

– Ser du tilbake, hvordan var dine første år som lærer?

– Jeg var 24 år gammel, ung og entusiastisk. Måten jeg var lærer på var ikke bærekraftig. Jeg opplevde allerede da at jeg kompenserte med et høyt energinivå. Da jeg fikk tre gutter og ble eldre ble jeg utslitt av den lærerstilen. I dag møter jeg elevene på en annen måte. Jeg har en mer undrende, spørrende og lyttende innstilling.

Det finnes veier tilbake til arbeidsglede og mestring. Små, enkle, kraftfulle verktøy og store, bankende hjerter kan forandre både menneskeliv og skolekultur. Det har Ellen erfart.

– Jeg håper min historie kan gi andre håp og styrke til mange lærere som kjenner seg omsorgstrette, frustrerte og slitne, sier Ellen.

Våren 2022 startet hun et samarbeid med Kathrine Aspaas og Turi Rødset Theimann for å skreddersy kurs for lærere. 

– Målet er gjøre lærere tryggere og sterkere emosjonelt, slik at de står stødigere og trives bedre på jobben. 

I dag opplever hun selv at klasserommet er fylt med trygghet, nærvær og livsglede. Et sted der barn ikke bare lærer matte og norsk, men også et sted de kan være seg selv med hele sitt følelsesregister.

– Det er en gave, både for barna og for skolen vi alle er en del av. Emosjonell styrke handler ikke om å være perfekt eller alltid være glad, men om å møte seg selv og andre med ømhet og ærlighet. Jeg håper min historie kan gi håp og styrke til lærere som kjenner seg omsorgstrette, frustrerte og slitne.