Det digitale skiftet: Føler alle lærerne seg ivaretatt?

I en kronikk på NRK Ytring skriver trebarnsfaren Gaute Brochmann at «barna våre er utsatt for et digitalt eksperiment som vi ikke kjenner konsekvensene av».

Jeg er bekymret for at flere lærere i skolen føler at de er med i samme eksperiment, men føler at de sitter på andre siden av bordet. Der lærere med lav digital kompetanse blir utfordret til å gjøre en jobb de kanskje ikke er i stand til, og i tillegg blir tvunget til å forsvare den digitale helomvendingen for en foreldregruppe og for samfunnet som sådan.

Jeg ble født på nittitallet. Det var på den tiden det digitale skjøt fart i samfunnet. Vi hadde Commodore 64 i stuen, og jeg hadde en datamaskin med Windows 95 på soverommet mitt. Og etter en del år fikk vi både Game Boy og Playstation. Jeg ble hektet.

Det var vår hverdag. Vi elsket det. Disse skjermene.

I dag jobber jeg som lærer. Og jeg kjenner meg takknemlig for at jeg vokste opp på det glade nittitallet. Det gjør at jeg møter nye digitale enheter med åpne armer. Jeg hadde god kjennskap til de fleste programvarene vi bruker på skolen, før jeg startet som lærer. Slik er det nok for flere av oss.

Men hva med lærerne som ikke møter det digitale med åpne armer? De som kanskje vegrer seg for å ta alt det nye i bruk. Må de bare brette opp ermene og finne seg i den pedagogiske helomvendingen som foregår i flere kommuner i Norge?

Det har jeg tenkt mye på i det siste. Hva hvis det var meg?

Jeg ser for meg at noen lærere opplever den digitale innmarsjen i skolen, på samme måte som jeg ville gjort dersom undervisningen hadde blitt gjennomsyret av strikking og brodering.

Mens jeg famler i blinde og forsøker meg på å legge opp masker, skulle jeg gitt faglig tilbakemelding, fulgt opp elever og støttet dem som trengte det mest. Der står jeg. Svett i pannen. Følger oppskriften. Kaos i hodet. Mønsteret. Garnet. Og mister til slutt helt kontroll.

Det tror jeg er helt reelt for flere lærere. Den stressende opplevelsen. Miste grepet på situasjonen. Der det digitale skal være i fokus eller fungere som et supplement til den tradisjonelle undervisningen. En digital helomvending krever ekstremt mye av en lærer. Spesielt for de som i utgangspunktet vegrer seg for å ta i bruk den nye teknologien. Redselen for å gjøre noe feil, slik at alle skjermene går i svart.

For flere lærere vil det nok være den store skrekken, dersom kommunen vedtar å kjøpe inn og dele ut nettbrett til hver enkelt elev i klassen deres. Der undervisning, lekser og tilbakemeldinger skal gå gjennom en skjerm. En skjerm som skal være på skolen, men som også skal i sekken på slutten av dagen.

For andre vil det være en drøm som går i oppfyllelse.

Det ligger fantastiske muligheter i teknologien. Kanskje spesielt innenfor det å kunne tilpasse undervisningen til den enkelte. Det tror jeg de fleste er enige i. Men jeg er likevel bekymret for et slikt skifte. Der en skole over en sommer blir heldigital.

Hvordan blir lærerne ivaretatt? De som synes at utviklingen går altfor kjapt. Og føler at alt er overveldende. Plutselig står de der. I klasserommet. Med 24 nettbrett og like mange elever. Får de den hjelpen og den støtten de trenger for å føle seg trygg i den nye skolehverdagen?