Annonse

Forbudt med forkynnelse i skolen siden 1969

Det er skolens oppgave å gi elevene kunnskap om tradisjoner og religioner i samfunnet. Men det har vært forbudt med forkynnelse i skolen siden 1969.

Del side


Annonse

Da sluttet kristendomsundervisningen å være en del av statskirkens dåpsopplæring. Under en gudstjeneste foregår det per definisjon forkynnelse. Høyesterett har, i kjølvannet av RLE-dommen mot Norge i Menneskerettighetsdomstolen, slått fast at det ikke er anledning til å drive med aktiviteter som er egnet til å påvirke elevene til å bli kristne eller religiøse i videste forstand.

Med alt dette i bakhodet, les hva Den norske kirke selv sier at en gudstjeneste er:

* «Gudstjenesten er stedet der de kristne trer fram som en menighet, et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud.»

* «Gudstjenesten skal være stedet der en kan feire Jesu oppstandelse og oppleve Guds nærvær og nåde.»

* «Gudstjenesten er ikke noe man overværer, hører på eller er tilstede ved. Det er noe man gjør.» (Skolegudstjenester kan altså ikke sees på som en "ekskursjon" der man bare observerer.)

Nå er det (selvsagt) en fritaksmulighet fra gudstjenestene, og man får regne med at det kun er barn av foreldre som ønsker det som deltar (men dette punktet kommer jeg tilbake til senere).

Gudstjenestene arrangeres per definisjon heller ikke i undervisningstid, da det som nevnt allerede er forbudt med forkynnelse i skolen. Gudstjenestene foregår dermed i en mystisk «gråsonetid» som hverken er RLE, matematikk, kroppsøving, eller noe annet fag.

En slik ikke-undervisningstid som ikke alle elevene deltar i – kan det kalles undervisning? I så fall foregår det religionsundervisning på skolen som bare én gruppe elever får, og dermed er argumentet om at gudstjenestene er læring meningsløst. I Menneskerettighetene heter det at religiøs diskriminering ikke skal forekomme.

Når en bestemt religion får gjennomføre sine arrangementer i skoletid og i samarbeid med skolen som institusjon, er dette soleklar diskriminering, og dermed et menneskerettighetsbrudd. Samrøret skole-kirke gir inntrykk av at skolen har en religiøs agenda, noe den i følge alle gjeldende lover og forskrifter ikke skal ha.

Uavhengig av andelen foreldre som ønsker at barna sine skal delta i gudstjenester, og uansett hvor koselig, hyggelig og sosialt de måtte synes det er, så er de utmerket godt i stand til å besøke kirken på fritiden. Den offentlige skolen skal og kan ikke være en reklamekanal for en religion som systematisk får ta av elevenes og de ansattes tid.

Grunnskolen er til for alle barn. Den er en fellesarena der likestilling og likeverd er grunnleggende verdier, og der diskriminering er noe man ellers aktivt motarbeider. Det er en menneskerett å holde sin religiøse tilhørighet hemmelig – men ved å måtte ta stilling til barnets deltagelse på gudstjenester i offentlige institusjoner må foreldrene avsløre sin religiøse tilhørighet, eller la barna delta på en religionsutøvelse de egentlig ikke ønsker.