– Enkelte dager føler jeg meg mer som en showmann enn som en lærer, skriver Daniel Bolstad-Hagemann.
– Enkelte dager føler jeg meg mer som en showmann enn som en lærer, skriver Daniel Bolstad-Hagemann.

Dybdelæring er vanskelig med korte undervisningsøkter

Debatt: – Enkelte dager føler jeg meg mer som en showmann enn som en lærer.

Publisert   Sist oppdatert

Er det egentlig mulig å legge til rette for dybdelæring, når man som faglærer i barneskolen må løpe fra det ene klasserommet til det andre, etter kun 45 minutter?

Det er onsdag. Dagen der jeg har fire forskjellige klasser på fire timer.

Først ut, norsk i femteklasse. Turen går videre til syvende, engelsk. Pause. Engelsk i en ny femteklasse. Til slutt, musikk for en ny gruppe syvendeklassinger.

Som faglærer opplever jeg at timeplanen fylles opp av korte undervisningsøkter i flere klasser. Enkelte dager føler jeg meg mer som en showmann enn som en lærer. Jeg må forberede en velplassert forestilling – den gode timen, som den blir kalt i Bergen. Der elevene tar rollen som den aktive part, og jeg spiller veilederen – han som skal lose elevene inn i den tilpassede og dypdykkende læringen.

Mål for timen, aktive elever, og vurdering for læring, med mindre enn en time til rådighet. Utfordrende, både for lærer og elev.

På femte trinn skal elevene reise til London. 650 pund. En natt, to dager. De må tenke på alt mulig. Hotell, mat, transport og attraksjoner. Og de må regne på hvor mye penger de skal bruke, og undersøke hvor mye de står igjen med etter at de har kommet hjem fra utenlandsreisen.

Skuffelsen var stor da jeg fortalte dem at alt var på lat. Jeg kunne heldigvis legge skylden over på en god kollega, siden jeg hadde stjålet undervisningsopplegget fra henne.

Da skuffelsen hadde lagt seg, opplevde jeg entusiasme blant elevene. Det var en oppgave de satte pris på. Likevel ble de irritert, gang på gang, da jeg klappet i hendene et par minutter før vi måtte avslutte timen for å oppsummere, og forberede dem til neste økt. Timeplanen kunne fortelle oss at det var på tide for en ny lærer til å ta over, i matematikk.

Det føles ofte som om vi må avbryte timen på de mest malplasserte tidspunktene.

Det føles ofte som om vi må avbryte timen på de mest malplasserte tidspunktene. Kanskje akkurat idet elevene har kommet godt i gang med noe. Og jeg har full forståelse for deres frustrasjon. Jeg blir også frustrert, da jeg må avslutte på mitt mest motiverte og når jeg endelig har oppnådd god arbeidsflyt.

Som kontaktlærer hendte det ofte at jeg snudde på hælen. Dersom jeg hadde påbegynt et tverrfaglig prosjekt, kunne jeg dedikere hele dagen til det for å la elevene stå i sitt engasjement og i sin læring. Det hadde jeg friheten til å gjøre, løsrive meg fra timeplanens rigide rammer, ettersom jeg underviste klassen i de fleste fag gjennom en hel skoledag.

Jeg er overbevist om at det gav bedre læring. Og det virket mer meningsfullt, både for meg og elevene mine.

Det er mulig jeg er helt ute å kjøre, og at det er noe jeg ikke har forstått. Men jeg tror korte og oppstykkede økter er med på å underbygge overflatekunnskapen, fremfor å gi elevene tiden de trenger for å omfavne undringen, slik at de kan ta et dypdykk i egen læring. Dybdelæringen kommer et sted innenfra, tror jeg. Da må vi følge elevenes initiativ så godt det lar seg gjøre. Og det oppleves som vanskelig å få til, da man til alle tider må klappe i hendene etter 45 minutter for å bryte opp.

Det er klart for en ny time, et nytt fag og en ny lærer.