Student og sikkerhetsrisiko i Israel

Etter at jeg avsluttet videregående i 2003 har jeg hatt en økende interesse for konfliktene i Midtøsten og Nord-Afrika, og for et halvt års tid siden bestemte jeg meg for å videreføre mine studier av Midtøsten og politisk islam i et land i Midtøsten med en islamistisk regjering.

Valget falt på Birzeit University på Vestbredden i Palestina. Det føltes liksom mer naturlig å skrive oppgaver om Hamas i en situasjon der jeg ville være omringet av deres støttespillere, enn å sitte trygt og godt på Universitetet i Oslo og lese om deres talsmenns kamp for visum i Europa.

Jeg fikk aldri møtt noen tilhengere eller medlemmer av Hamas, isteden møtte jeg et dusin mennesker fra den israelske sikkerhetstjenesten. De lærte meg at det er flere enn radikale palestinere som må kjempe om visum for å kunne besøke land med ”vestlige verdier”, og at det er langt fra nødvendig å ha kidnappet israelske soldater eller utført selvmordsaksjoner for å utgjøre en sikkerhetsrisiko. Det holder at du er en norsk student med et opptaksbrev fra et palestinsk universitet.

Jeg begynte å studere humanistiske emner med tilknytning til islam, Midtøsten og Nord-Afrika ved Universitetet i Oslo i fjor høst. Egentlig skulle dette bare være noen forberedte emner til en bachelorgrad i samfunnskunnskap ved NTNU, men etter hvert som mitt første år som student passerte, fikk jeg lyst til å gjøre noe helt annet. Jeg trålte gjennom flerfoldige brosjyrer og messer for å finne et alternativ som ville gi meg en helt annen opplevelse.

Valget falt, som nevnt, på Birzeit University, like utenfor Ramallah i Palestina. Dette er et universitet som har hatt et meget godt opplegg for norske og andre internasjonale studenter i flere år. Med tanke på hva jeg studerte, hørtes det ut som en god idé. Derfor bestemte jeg meg for, i utgangspunktet, å ta et semester på universitetet, samtidig som jeg ville forsøke å reise rundt i regionen og skrive om mine opplevelser. Jeg sa opp leiligheten min, ordnet med visum til nabolandene, tegnet forsikring, takket nei til studieplass i Trondheim og booket inn en flybillett til Tel Aviv i Israel. Altså var alt tilsynelatende klart for et langt opphold borte fra Norge da jeg ankom Ben Gurion-flyplass den 23. august. Realiteten var dessverre ikke like enkel…

Når jeg kommer ut av flyet, blir jeg umiddelbart bedt om å gå til side av to vakter. De utspør meg om hvor jeg skal og ber om å få se i bagasjen min. Jeg svarer og smiler så godt jeg kan, og etter femten minutter får jeg da også gå videre mot passkontrollen. I passkontrollen blir jeg møtt av en ung jente som repeterer spørsmålene jeg hadde fått fem minutter tidligere, men denne gangen er det imidlertid ikke godt nok å svare og smile så godt man kan.

Jeg får nemlig ikke passere, men blir isteden bedt inn til et avhørsrom. Her kommer de samme spørsmålene igjen, jeg kan lite annet enn å fortsette å smile og svare så godt jeg kan. Hvor skal jeg? Kjenner jeg palestinere? Kan jeg arabisk? Hvorfor har jeg visum til Jordan? De får navn og telefonnummer på alle mine palestinske kontakter, mens spørsmålene hagler på engelsk, arabisk og hebraisk. Nå kan ikke jeg et kløyva ord arabisk eller hebraisk, men det ser ikke ut til å bry noen av de tre israelerne som gir meg enn oppmerksomhet jeg ikke har opplevd siden jeg var en nyfødt baby. De ringer rundt til mine venner, uten mitt samtykke, og stiller spørsmål som ”Skal du vise han muren?”.

”Nei…”, svarer min palestinske venn, ”han er en student på Birzeit”. Da telefonsamtalen er over, begynner en av politimennene å rope at jeg har løyet, at jeg skal bli sendt hjem igjen til Norge og at jeg kan dra et annet sted for å studere. Nå vet jeg såpass mye om Israels sikkerhetspersonell, at denne typen galskap ikke overrasker meg spesielt, men litt satt ut må jeg innrømme at jeg blir. Jeg sier så rolig som jeg kan at jeg aldri har løyet, men derimot svart ærlig og nøyaktig på hvert eneste spørsmål jeg har forstått.

Politimannen roer seg tilsynelatende ned og begrenser seg til at jeg har holdt tilbake informasjon. Jeg smiler, og sier at jeg nettopp har sagt at jeg skal til Birzeit, en forstad som består nærmest utelukkende av et universitet. Jeg fortsetter med å si at jeg ikke bryr meg om de måtte sende meg hjem, da det uansett er dårlig oppmerksomhet for staten Israel å sende hjem studenter uten en rettferdig grunn, og at jeg har rett til å ringe den norske ambassaden. Svaret jeg får er; ”We don’t care what your little country thinks about us.”, og “You are in Israel, you have no rights.”

For en gangs skyld må jeg si at det nok er jeg som lyver, og israeleren som snakker sant: Jeg bryr meg selvfølgelig om at jeg blir sendt hjem, og jeg innser fort at han snakker sant, jeg har ingen rettigheter. Rollene er forandret, men telefonen fikk jeg til slutt ta. Det viser seg at det ikke er spesielt mye hjelp i den norske ambassaden, og avhørene fortsetter i drøyt utrolige åtte timer. Noen ganger er det i en hyggelig tone, mens andre ganger forsøker man å presse ut informasjon.

Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å måtte gi fra meg personlige opplysninger om muslimske venner i Norge til en demokratisk stat. Jeg trodde aldri at jeg skulle måtte forsvare det faktum at jeg ikke kjenner noen av Norges cirka 1000 jøder etter åtte år med antirasistisk arbeid. Jeg trodde aldri at jeg skulle måtte forklare et tilsynelatende oppegående menneske som har maktutøvelse ovenfor andre at det er fult mulig å studere islam uten å være muslim.

Jeg trodde aldri at den norske ambassaden skulle tillate at en landsmann ble sendt hjem fire timer etter at de hadde fått beskjed om at den samme landsmann likevel skulle få komme inn i Israel.

Men alt dette skjedde, uten noen annen forklaring enn at jeg var en sikkerhetsrisiko. Hvorfor jeg er en sikkerhetsrisiko, vet jeg heller ikke. Kanskje er det fordi jeg fikk ng i orden på ungdomsskolen, eller kanskje det holder å stemme SV? Nei, det er nok at jeg ønsket å komme nærmere sannheten om konflikten mellom palestinere og israelere som gjør meg verdig til et opphold i fengsel, verdig til militæreskorte ut på rullebanen, verdig til fire seter for meg selv på et fly uten mitt pass og min returbillett, som viser seg å være endret overraskende nok fra 17. desember til 24. august.

Den kriminelle handlingen jeg har begått er en større fare enn at det sto en sekk og en bag uten oppsyn i 9 timer på Ben Gurion-flyplass, en av de mest terrortruete flyplassene i verden. I trygge Norge er det full alarm når man finner en glemt ryggsekk på Oslo S. I Israel var det viktigere å spørre meg om hvorfor jeg er ateist enn at min bagasje, heldigvis kun fylt opp med underbukser, sto detoneringsklar i en folkemengde. Sannheten må virkelig være farlig! Farlig nok til å sende hjem meg, og senere ytterligere tre studenter, som ville lære om kvinners rettigheter i Midtøsten, og kanskje litt arabisk…

Artikkelen sto i Utdanning nr. 17/06