Utdanning og de praktiske yrkesfag

Yrkeslærerforbundet var jo det minste i denne sammenslåingen. Steinar Thuns artikkel om ungdomskolen i Utdanning nr. 23-07 gav meg endelig inspirasjonen til å skrive ned de tankene jeg har gått med.

Det er utrolig at mange akademikere ikke forstår at deres type tankegang og arbeidsform er nødvendig på universitet og høgskoler på et høyt plan, men det har lite eller ingenting med yrkesfag å gjøre. Her er et typisk eks. på forskjellen å uttrykke seg på:

*For en del år siden spurte en lærerskoleelev meg om jeg kunne forklare en ting fra fysikkboka deres, avsnittet var på en drøy halvside. Jeg leste det gjennom noen ganger og til slutt oppfattet jeg hva det dreide seg om. Fysikkboka for grunnkurset hos oss forklarte samme ting med 2 ½ linje. Da kom det fra studenten: ”Var det dette det betydde!” Dette er et ekstremt eksempel, men viser tydelig forskjellen i å uttrykke seg akademisk og praktisk.

Nå som yrkesutdannelsen mer eller mindre er ødelagt av reformiveren, har vi jo en løsning med arbeidsinnvandring av fagfolk. Men det er jo trist at vår ungdom ikke skal få fullverdig utdannelse i praktiske fag. En mulighet for dem er jo å utdanne seg f.eks. i Tyskland, der har så vidt jeg vet ikke yrkesutdannelsen blitt ødelagt ennå.

Vi leser ofte om hus og bygninger ellers som raser sammen av forskjellige årsaker fordi de er oppført av ufaglært arbeidskraft eller ikke kompetente byggherrer. Det er kostbart. Derfor kan den økonomiske besparelsen en får på yrkesskolen ved å sløyfe praksis og istedenfor ha større klasser i almenteori, bety stor økning av utgifter for samfunnet. Det har jo vært praksis i fylkene nå i flere år at yrkeslinjer kuttes ut for å spare penger.

Den praktiske yrkesutdannelsen må naturlig nok bli dyrere. Sikkerheten ved farlig eller krevende arbeid bevirker at størrelsen på klasser/grupper må bli mindre. Utstyret som brukes i praksisundervisningen er jo ofte meget kostbart.

Jeg vil gå tilbake til tida før reformiveren tok av fullstendig og ødela den yrkesfaglige opplæringen. I den praksisen vi hadde på yrkesfaglige linjer var spesielt fysikk, norsk og regning hele tida inkorporert i den praktiske opplæringa. Det var jo helt nødvendig fordi teori og praksis må gå hånd i hånd, de er jo to sider av samme sak.

En av de nye reformene gikk ut på ”prosjekt”, det virket helt meningsløst for oss på yrkesfag. Undervisningen var jo stort sett lagt opp slik, og  ”formalisering” var derfor helt unødvendig. Akademiske fag (gymnasfag) på grunnkurs og vk1 var helt unødvendige. Det holder med praktisk regning/matematikk og praktisk norsk. I dag får elevene store problemer ute i praksis fordi de ikke får disse viktige kunnskapene, som et yrkesfag er helt avhengig av.

En spesiell erfaring fikk jeg gjennom de vel 40 årene jeg arbeidet på en yrkesskole i skogbruk. Vi hadde mye kontakt med næringslivet og skogbruket ellers. Når jeg ringte i forbindelse med jobben til slike folk, ofte sjefer eller andre folk med administrativt ansvar, fikk jeg noen ganger spørsmålet: ”Kan du huske meg? Jeg gikk det (året …) på (kurstype…)”. Noen av disse som jeg traff på tel., visste jeg ikke hadde videreutdannet seg etter yrkesskolen.

Ofte var disse tapere i ungdomsskolen, de orket ikke all den for dem intetsigende teorien, men satt og verket etter å få utfolde seg i praktiske ting. Etter kort tid hos oss under praksisen fikk mange av dem  ofte ansvar for egen læring. Da forandret de seg raskt og ble ivrige og dyktige. Vi var meget strenge på sikkerhet og kvalitet på arbeidet, der var det intet slingringsmonn. Men de måtte raskt lære seg å løse praktiske problemer selv.

Noen av disse elevene praktiserte, i kortere eller lengre tid, i faget etter skolen, men fikk lyst på mer utfordring og videre utdannelse. I Oslo helt fra slutten av 1940-årene ble ordningen med å ta gymnasfagene ved sida av jobben mye brukt for å få videre utdannelse. De tok realskole første året og gymnaset året etter. Det var meget hardt og strykprosenten var forholdsvis høy. Senere kom ordningen med studiekompetanse med kortere kurs og begrenset emneområde.

Disse muligheter åpnet for studier ved universitet eller høgskole. Det førte til at de kunne få mer utfordrende stillinger og arbeidsområder. Etter ferdige studier og med full yrkesutdannelse og praksis ble disse hos mange arbeisgivere ”verdt sin vekt i gull” og hadde få problemer i ansvarsfulle jobber.

Vi hadde på vår yrkesskole en ordning slik at etter sin teoretiske utdannelse (høgskole eller universitet), kunne de ta et intenst ½-årig praktisk kurs innen faget. De fikk mye mindre problemer med å skaffe seg jobber senere.  

Det er trist å se at slike fine ordninger for positive ungdommer og den praktiske yrkesopplæringen nå er ødelagt. Og det bare for  ”å spare penger” eller for at de skal bli mer ”akademiske”. Landet vårt trenger sårt til fullverdig yrkesfaglig arbeidskraft, det kan de ikke bli med nesten bare teori. Vi ser problemene gjennom mange ting som vedtas, bl.a. i kommuner, at det ikke fungerer eller fungerer dårlig  fordi de som har ansvaret ikke har den nødvendige praktisk/teoretiske kompetanse.

Før var det krav til yrkespraksis for å komme inn på skogskoler og høgskoler. Dette ble tatt bort og det var ikke bare positivt, selv om en del av praksisen i noen tilfelle var irrelevant og dårlig.

En av, eller kanskje den største, årsaken til at mange elever dropper ut i yrkessfag er at de ikke har begynt på yrkesskolen for å lære gymnasfag, men å lære seg et praktisk yrke. Dette skulle være opplagt selv om ”forstårsegpåere/eksperter” finner på det mest forundelige for å bortforklare en slik enkel årsak. Husk at elevene kommer fra den helteoretiske ungdomskolen (se Thuns artikkel) og verker etter å bruke kroppen/hendene i et givende praktisk fag. Det burde ikke være vanskelig å forstå at det å lykkes i å få en maskin/motor til å virke igjen, snekre f.eks. et hus eller tynne skog med en avansert hogstmaskin, er fascinerende og givende. Men det er helt forskjellig fra det å lykkes i teori.

Det viste seg i de fleste tilfeller at skoletrøtte elever som vi fikk inn på grunnkurs, at de allerede etter de første 2-3 ukene med praksis fikk en helt annen innstilling. De fikk en innføring men ble raskt gitt ansvar for egen læring. Læreren fikk da mer oppgave som rettleier, en praktisk ting kan ofte løses på flere måter. Hvis våre meget strenge krav til sikkerhet og nøyaktighet ble fulgt, lot vi eleven utvikle seg selv. Ute i arbeidslivet i praktiske fag må han jo klare å løse nye problemer, opplæringen var jo bare grunnlaget.

Halvor Spetalens artikkel, ”Endret lærerolle og konsekvenser”, i nr. 2-05 synes jeg gir et bra bidrag til å finne løsninger på de problemene som reformiveren har ført til.

Det verste jeg for en del år siden har sett på trykk i Utdanning, var da daværende nestformann i Utdanningsforbundet foreslo at de to første årene på de yrkesfaglige linjene skulle brukes til gymnasteori. Den vesle yrkespraksisen som var nødvendig kunne de ta tredje året sammen med yrkesteorien. Når en vet så lite om innholdet og kompetansekravene i en fagsektor burde en av hensyn til, ungdommen spesielt og samfunnet generelt, ikke uttale seg. Først må en skaffe seg den nødvendige innsikt i emnet. Vårt største problem i yrkesfag er at i de kretser der besluttninger fattes, ser kompetansenivået på dette området dessverre stort sett ut til å ligge på samme lave nivå som i eksempelet ovenfor.
 
En annen sak er at all den kompetansen og erfaringen fra de skoleslag som Utdanning representerer ikke blir benyttet av politikerene og byråkratene. Derfor føler vi at det er deres kunnskapsmangel og inkompetanse som skaper de store problemene i norsk skole i dag. Meningsforskjeller skoleslagene imellom er bare naturlig og det klarer vi å hanskes med.