Ungdomsskolen i dagens samfunn

Er den tradisjonelle ungdomsskolen i stand til å møte de utfordringene den stilles ovenfor i dagens og morgendagens samfunn? Er det på høy tid å fornye og endre organiseringen av ungdomsskolen?
Samfunnet legger stor vekt på at å tape er nederlag og vinne er suksess. Konkurranse handler om vinnere og tapere. Alle ønsker å utvikle vinnerkulturer. Skolen er påvirket av denne bølgen. Konkurranseideologien har fått innpass i skolen.

Mangfold
Når ungdommene møter ungdomsskolen, har de svært ulike kulturelle forutsetninger med seg i ryggsekken som skolen skal bygge sitt pedagogiske opplegg på. Ungdommene møter på sin side en ny skolekultur som skal måle og veie kunnskapsresultatene deres med karakterer. Blant disse forutsetningene finner vi ungdom som føler seg som tapere og vinnere. Taperne har som regel:
• En mislykket fortid i skolen. På mange fagområder kan de svært lite. Grunnleggende kunnskap er ikke på plass. Noen av disse ungdommene har dokumenterte lærevansker, mens andre har i utgangspunktet gode evner og anlegg for læring.
• Omsorgssvikt. Flere ungdommer som møter ungdomsskolen har et problematisk oppvekstmiljø rundt seg. Mangel på primær omsorg og sosialisering skaper dårlige forutsetninger for læring på skolen.
• Kriminalitet. Ungdommer i tenårene sprenger de tillatte grensene
i samfunnet. Vold, rus og tyveri er godkjente virkemidler i deres ungdomskultur. Bak står ofte fortvilte foreldre og vet ikke sin arme råd.
• Sykdom. Flere ungdommer sliter med fysiske og psykiske lidelser
som reduserer læringsenergien i skolen.

Vinnerne er:
• Ungdommer som er motiverte for læring. De lystrer og samarbeider med voksenverdenen på en god måte og oppfyller samfunnets forventninger og krav til seg. Denne gruppen utgjør det store flertallet i ungdomsårene.

Skal skolen ta dette mangfoldet inn over seg, blir det ungdomsskolens utfordring å tilrettelegge en opplæring som tar høyde for å gi kunnskap til elever med evner og forutsetninger fra a til å. Spesielt må ungdomsskolen i sin organisering og sitt opplegg kompensere for manglende omsorg flere ungdommer har i sitt oppvekstmiljø. Utfordringa ligger i at alle ungdommene skal motiveres for videre skolegang og føle at de har muligheter for å mestre et framtidig arbeidsliv.

Kunnskapsløftet bygger på at elevene skal nå kompetansemål knyttet til alderssteg. For å nå disse målene skal skolen tilby tilpasset opplæring med utgangspunkt i evner og forutsetninger. Det må bety at eleven må føle en mestringsopplevelse i læringssituasjonen og se resultater av læreprosessen. Med andre ord skal ungdomsskolen i løpet av tre år utvikle en mestringskompetanse som sikrer samfunnet et godt grunnlag for videre utdanning og framtidig yrkesvalg.

Organisering
Tradisjonelt består skolen av klasser eller grupper med kontaktlærere og faglærere. Mange vil hevde at klassen og eller gruppa er den beste læringsarenaen for å nå målene. De fleste større ungdomsskolene i dag er organisert i klasser/grupper og trinnteam. Det er ennå sterke synspunkter ut i det pedagogiske fagmiljøet på at alle læringsutfordringer lar seg best løse i klasserommet/grupperommet. De fleste skoler vil nok velge en tydelig organisering med klasser/grupper. Opp imot denne organiseringen er det vanlig å legge til rette støttefunksjoner med tolærersystem, spesialpedagog og mindre grupper som får et opplæringstilbud på ulike nivåer. Det som ligger til grunn for organiseringen, er skolens egen organisasjonsvurdering. 

Problemutfordringer
På den annen side erfarer mange skoler at flere elever ikke ønsker å være i klassen/gruppa. De svirrer rundt på skolen – blir såkalte ”vandrere”. Noen nekter å gå på skolen. De velger heller å være hjemme og blir etter hvert et ressurskrevende problem for hjemmet, skolen og samfunnet. Andre møter skoledagen med traumatiske opplevelser fra skole, hjemmet eller fritidsarenaen og har helt andre behov enn å starte dagen med læringsaktiviteter. Skolen har de som er sultne og skoletrøtte, og de som søker alternative skoler. Felles for disse elevene er at de har gode evner og anlegg for læring, men problematiske, miljømessige rammebetingelser. Hva kan skolen gjøre med det?

Alternativ organisering
Opplæringsloven har endra organiseringsparagrafen. I paragraf 8 heter det at skolen kan organisere elevene i grupper etter behov. Det skal ivaretas hensyn til størrelse, trygghet og individuelle sosiale behov, men vanligvis ikke med utgangspunkt i kjønn, etnisk opprinnelse eller faglig nivå. Skolen står også fritt til å velge metode for å nå opplæringsmålene. Disse to forutsetningene åpner for et mangfold av organiseringsmuligheter. En måte å tenke på er at skolen går i dialog med eleven, foreldre og evt. andre instanser om hvordan opplæringa skal organiseres. Dette vil føre til at skolen må over på tilbudssida, som omfatter mulighet for en rekke forskjellige alternative måter å drive opplæring på. Skolen må i langt større grad i et slikt system tilpasse seg til eleven og ikke eleven til skolen. I dag tilbringer elevene langt mer tid i utdanningsinstitusjoner enn før. Det skulle borge for at skolen må ta mer av det primære sosialiseringsansvaret. Med behovspedagogikk som utgangspunkt kan ungdomsskolen utvikles i retning av å bli et kompetansesenter – en bedrift for læring som takler allsidige læringsutfordringer ut ifra elevenes behov.

I oppleggene må det om nødvendig inngå sosialiseringsoppgaver og opplæringsopplegg som sikrer primære og sekundære behov. Skolenes fysiske oppbygging og utforming må selvsagt også ta høyde for allsidig pedagogisk virksomhet.

Metodetilnærming
Ut ifra denne tenkinga vil det ikke holde med klasse/gruppe som eneste organiseringsenhet for opplæringa. Skolen må tenke mer i retning av små og store grupper hvor opplæringa drives vidt forskjellig. Noen er mer knyttet opp mot teori, andre mer mot praksis. Enkelte grupper kan være mer knyttet til samarbeid med interesseorganisasjoner, nærings- og arbeidsliv i sitt opplegg.

For noen elever kan det tenkes at opplæringa lykkes best i tette voksenrelasjoner med frokost og lunsj som faste innslag i skolehverdagen. Det kan også tenkes at opplæringa legges opp mer i samsvar med elevenes interesser. Skolen på sin side må også vurdere hvor mye av opplæringa som skal være felles for alle. Hvilke fag, prosjekter, tilstelninger, turer og ekskursjoner egner seg for alle på den ene sida og behovstilrettelagt opplæring på den andre sida.  

Konkurranse
Samfunnet ries av en konkurransebølge. Det konkurreres over en lav sko. Utslagsmetoden praktiseres. Hvem blir den store vinneren? Også skolen kaster seg med på denne bølgen. Beste skoler kåres i både det ene og det andre. Skolen blir medkulturell, ikke motkulturell.

Det burde ikke være noe mål for skolen å være best – flinkest i klassen.
Det burde heller ikke være noe mål for skolen i Norge å være best i verden målt ut ifra kunnskapstester. Konkurranse skaper noen vinnere, men flere tapere. I vår kultur praktiseres ”tap og vinn med samme sinn” i mindre og mindre grad. Imidlertid burde det være et mål for skolen å gi ungdommene sine et godt opplæringstilbud med utgangspunkt i den livssituasjon ungdommen er i. For å få til dette må ungdomsskolen legge til grunn mer økologisk psykologi i sin pedagogiske planlegging og organisering. Helhetsperspektivet må inn i skolen. Det er viktigere å slå seg på brystet og si at vi har en ungdomsskole som klarer å gi de fleste et godt tilbud som fører fram til en framtidig yrkeskompetanse.

Inkluderende skole
På slutten av dette århundre ble tanken om den inkluderende skolen skapt og førsøkt iverksatt. Integrering hadde lenge vært praktisert, men nå skulle alle inkluderes skikkelig i fellesskapet. Resultatene fra inkluderingsprosjektet i skolen har jeg sett lite til. Ble det med ord? Ble det en realitet? Vår skole er en ungdomsskole for alle. Med utgangspunkt i en inkluderende tenkning hvor alle skal bli respektert og verdsatt ut ifra sine evner og forutsetninger, burde alt ligge til rette for en solidarisk opplæringsstrategi som tar hensyn til elevenes behov.

Konklusjon
Det er på høy tid at ungdomsskolen blir et hett tema i den pedagogiske debatten. Ungdomsskolen har et mangfold av nye utfordringer i dagens samfunn. Et sentralt spørsmål i denne sammenhengen bør være pedagogiske organiseringsformer sett i forhold til pedagogiske utfordringer.

Artikkelen sto i Utdanning nr. 23/07