Undervisning om krig, lidelse og ansvar

Vi som har skrevet denne artikkelen arbeider med historiedidaktikk ved Universitet i Stavanger. Det betyr at vi er med på å utdanne lærere til det norske skoleverket. Vi står dermed i en debatt om formidling og skole samtidig som vi som forskere er opptatt av historisk forskning på krig, utstøtning og inkludering. Det er et arbeid som i stor grad må forholde oss til verdier og ikke minst hvordan historien har blitt brukt for å bygge opp under nasjonen og konstruksjonen av en fortid vi kan identifisere oss med. Vår innfallsvinkel til historie er dermed at vi er opptatt av hvordan historien blir brukt for å bygge nåtiden og den framtiden vi står overfor.

Hvert år kommer det en rekke nye bøker om den andre verdenskrig. Det er den som er krigen i Norge. Det undervises om krigen, vi markerer våre falne og det lages filmer om krigen som får gode publikumstall. Max Manus filmen er et godt eksempel. Nye generasjoner oppdras til å hedre den innsats som ble gjort av dem som var våre helter og vi problematiserer vår behandling av dem som var på gal side og deres familier. Like sikkert som at problematiseringen kommer er det at noen går i forsvar og føler seg angrepet. Det er sterke følelser om krigen som var. Tiltagende uttrykkes disse følelsene og analysene av generasjoner som er født lenge etter krigen. Sett på fra et perspektiv utenfra Norge blir våre heroiserende presentasjon av vår egen innsats under andre verdenskrig nesten uspislig. Et eksempel er mottagelsen av Max Manus filmen i Canada. Anmeldelsene var meget blandet og filmen ble oppfattet som en ren nasjonalistisk heltedyrkelse som hørte fortiden til.

De som påføres vårt krigsbilde

Samtidig består vi mer og mer av en nasjon av mennesker med røtter i andre krigserfaringer enn den andre verdenskrig. Afghanistan, Bosnia, Etiopia, Irak, Iran, Kosovo, Libanon, Palestina, Tsjetsjenia, Somalia, Sudan og Vietnam er bare noen av mange eksempler. Enda flere blir det dersom vi inkluderer mennesker som flykter fra væpnede uroligheter og forfølgelser i land som er uttrygge og som forfølger enkelte befolkningsgrupper eller mennesker på grunn av tro, politisk oppfatning eller seksuell legning.

Vi nevner sjelden andre kriger i våre taler og markeringer av vår krig. Samtidig krever vi at alle andre skal se vårt unike offer og skjønne at vi også forstår fordi vi har hatt den store krigen. Når andre kriger skrives om er det svært ofte som langt borte hos mennesker som ikke er i stand til å snakke sammen. Innvandrere som kommer hit i alle aldere og deres barn har erfaringer og lidelser som lett massivt blir usynliggjort. Så snart de er her er deres erfaringer, deres kriger og lidelser borte og dersom de skal bli norske må de ta del i vår dyrkning av krigen framfor alle andre kriger og vår nasjonale historie. De utelukker alle andre erfaringer for de er ikke norske.

Krigserfaringer som ikke handler om krigen, om vår krig, handler om deres krig. På denne måten reproduserer vi det norske og avviser noen av de mest alvorlige og personlige erfaringer som finnes. Vi avviser lidelsen. Ikke på den måten at vi sier at den ikke finnes, men på den måten at vi sier at det gjelder de andre og at vi ikke vil ta del i deres lidelse. Det er bare en krigslidelse som er vår, det er bare en sorg etter krigstap som er vårt. Til gjengjeld gjelder vår lidelse i generasjoner. Den overbringes fra besteforeldre til foreldre til barnebarn og oldebarn godt støttet av tallrike forfattere, filmskapere, lærere og journalister.

De som preges av de voksne

Doris Lessing har skrevet en meget personlig bok om hvordan hun har fått sitt liv preget av sine foreldes erfaringer fra første verdenskrig. Hun har skrevet om det livet de håpet å leve og det livet de fikk leve. Mest av alt handler boken om hvordan det var å vokse opp med det livet de fikk og de drømmene de aldri fikk forsøkt realisert. Det finnes mange slike liv i Norge. Ikke litterært beskrevet, men det er mange som vokser opp med foreldre og besteforeldre som har fått sine liv preget av krig og uroligheter. Det finnes mange drømmer som ikke har blitt realisert og det fines mange som vokser opp i skyggen av dem.

Noen av dem er svært unge. Mange av dem går i barnehager, noen i skoler, noen er unge voksne, andre er godt voksne og noen er gamle mennesker. Dersom vi ikke erkjenner dette er vårt fokus på krigen som setter alle andre kriger i skyggen destruktiv og ekskluderende. Da avviser den de erfaringer og den lidelse som noen ga sitt liv for under andre verdenskrig. Under den krigen var det mange som kjempet for et samfunn som avviste et bestialsk system som mest av alt sto for ekskludering, rasisme og vanvittig dyrkelse av vold. Vi skal ære de som falt fordi de ville et samfunn som skal anerkjenne lidelsen og som skal være inkluderende. Det trenger vi for vår egen menneskelighets skyld. Vi trenger det og de trenger et for at vi skal stå fram som et fellesskap.

Det betyr også at vi må forholde oss ti en historie fra den andre verdenskrig på en ganske annerledes måte. Vi må få fram et mer nyansert bilde av krigen. Det betyr blant annet at vi må forlate det ensidig heroiserende og få fram lidelsen og ikke minst må vi få fram alle de sider ved krigen vi har hatt vanskelig for å innrømme og til dels dekket over.

De aller mest uønskede

Et eksempel er vår egen avvisning av og fordømmelse av sigøynerne. Det året Hitler kom til, makten hadde en gruppe norske sigøynere deltatt i en stor bryllupsfeiring nede i Europa. På tilbakeveien ble de avvist ved den danske grense til Tyskland. Det skjedde etter henvendelse fra norske myndigheter. Noen av de første som ble sendt til Hitlers leire kom dit fordi norske myndigheter ikke vi, ha dem. For de norske sigøynerne startet krigen brutalt i 1934 og for de svært få som overlevde fortsatte den på brutalt vis etter krigen med nye drakoniske tiltak mot en uønsket gruppe.

De vi helst ikke ville ha blant oss

Jødenes sak er mer kjent, men allikevel svært ofte usynliggjort. Påfallende mange norske jøder er utelatt fra krigsminnesmerker og i lokal historiske verker. Man kan spørre seg hva dette skyldes? Vår påstand er at historien om vår behandling og våre holdninger til jøder fortsatt er et vanskelig tema. Mange nordmenn, såvel som tyskere, og europeere for øvrig, har hatt og har et vanskelig forhold til jøder. Etter krigen var sympatien stor for det kjempende Israel og alle dem som omkom i jødeforfølgelsene, men samtidig var det nesten tabu å snakke om norsk samarbeid med okkupasjonsmakten.

Arrestasjonene og deporteringen av jødene kunne ikke ha skjedd uten aktivt samarbeid og medvirkning fra nordmenn. I løpet av et par høstmåneder i 1942 ble flere hundre norske jøder trakassert, arrestert og sendt til utryddelsesleirene i Tyskland og Polen. Minst 758 norske jøder ble drept. Det var rundt halvparten av alle registrerte norske jøder. Disse tallene inkluderer ikke statsløse og flyktninger. Vi har egentlig ingen god oversikt over den siste gruppen, men vi kan slå fast at langt flere jøder ble drept, enn dem som var registrert som bosatte i Norge. Arrestasjonene foregikk etter initiativ fra tyske og norske nazistiske myndigheter, men det ble iverksatt av og norsk politi ofte i samarbeid med andre norske myndigheter. Det er eksempler på at helsevesenet deltok.

Negative holdninger til jøder fantes blant mange, også dem som var på riktig side under krigen. Vi finner gjentatte eksempler på at jøder ble ekskludert og ikke akseptert. Et eksempel fra kampene ved Dovre er en jødisk frivillig som falt. Han deltok som sivil hjelper for en militær avdeling og er ikke oppført på den felles minnesstøtten for falne. Blant de muntlige opplysninger vi har fått er at han vill ha blitt avist som soldat, fordi jøder ble avvist fra militærtjeneste på grunn av plattfothet. Naturligvis var de ikke plattfote, men det var en måte å unngå å få jøder inn i militæret. Eksempelet er interessant også fordi det viser til en praksis som ikke finnes i regelverket. Det var en antisemittisme som ble praktisert, men som kun ble formulert muntlig.

Samtidig kan vi også finne det motsatte. På minnessteinen ved Stavanger katedralsskole er de jødiske ofrene ført opp sammen med andre. Her finner vi blant annet barna til Becker familien, som var jødiske flyktninger fra Russland. Hva som gjorde at praksisen var så forskjellig er vanskelig å si, men vi kan ane at miljøet på Kongsgård hadde stor takhøyde for forskjellighet.

Selv om utryddelsen av jødene i Stavanger er den største massehenrettelsen i Stavangers historie finnes det likevel ingen felles minnestein over dem. I praksis er dette gått inn i den kollektive glemsel. I 1940 var det registrert 23 jøder bosatt i Stavanger og omegn, 3 unge gutter klarte å rømme, de andre ble arrestert, deportert og drept. Den yngste var ett og et halvt år. Først ble alle menn i Stavanger arrestert, en måned senere ble deres koner, mødre, søstre og barn arrestert. Noen dager senere blir deres hus og eiendeler auksjonert bort til byens innbyggere.

De som samarbeidet

Den norske politilederen Knut Rød, som mer enn noen har blitt identifisert med innsamlingen av jødene som ble sendt til dødsleirene, ble frikjent i norsk rett. Grunnen var at han også utførte arbeid for motstandsbevegelsen. Aksjonen mot jødene ble det lagt liten vekt på sammenlignet med motstandsarbeidet. Etter krigen fortsatte Rød i politiet fram til 1965. Han døde i 1986 og var da for noen en motstandshelt og for andre en forræder som burde ha vært dømt for landssvik på bakgrunn av aksjonen mot jødene.

Historien er svært sjelden enten eller, men oftest både og. Den historiske fortielsen og fortegnelsen er noe som også er en del av vår kulturarv. Noen av dem som vi aksepterer som helter og noen av dem vi har som offer var i enkelte situasjoner det motsatte. Vi har langt vanskeligere med å forholde oss til det som er flertydig enn det som er svart hvitt. Utstøting av jødene og jødeutryddelsen var også alminnelige nordmenn med på. Det var andre borgere som kjøpte de personlige eiendeler fra jødene på auksjon. Der ble alle personlige eiendeler solgt. I auksjonsprotokollene ser vi opplistet salg av gjenstander, priser og hvem som kjøpte hva. Det er symaskin, gulvur, flygel, fiolin, beksømstøvler, dukke, dukkevogn, kaffeservice, pyjamas skjorter og sengetøy. Mange av dem som kjøpte ble oppfattet som gode norske patrioter, mens andre etter krigen ble dømt for landssvik. Kjøpet av jødisk gods var imidlertid en rutinemessig auksjon det ble lagt liten eller ingen vekt på.

Den manglende markeringen av jødene står i grell kontrast til markeringen vi har av andre norske offer for krigen. Selv om det også her er mer vanlig å markere helter som døde i militær kamp enn sivile offer er kontrasten til folkegruppen som ble utryddet stor. I 1985 ble det satt opp en minnestøtte over de britiske soldatene som omkom i den første tungtvannsaksjonen. Vi korrigerer og supplerer stadig bildet av fortiden. Det er på høy tid å reise spørsmål om vi også bør markere dem som ble drept i de største massehenrettelsene i Stavangers historie.

Minnestøtter er både en synliggjøring av historien og en måte å kommunisere med framtiden. Vi trenger å forholde oss til samfunnets evne til å inkludere og å ta moralske valg. Det handler mest om nåtiden og framtiden.

Døden på strendene

Mange av oss har sett film og lest om invasjonen i Frankrike. D dagen var en brutal affære med store tap både av militære og sivile. Menn stormet i land og ble meid ned fra sterke festningsverk. Mange mistet livet fra mineeksplosjoner. Det var mange døde og svært mange sårede. Jæren var et sted det aldri kom noen alliert invasjon, men okkupasjonsmakten var forberedt. Norge ble omfattende befestet og minelagt i krigsårene. Jæren var ett av de stedene som var best egnet for å sette i land soldater. Lange strender var langt bedre enn steinete kyst.

Men strendene var også egnet for miner. Noen av de mest omfattende minefelt som har eksistert i Norge har ligget på Jæren. Store festningsverk med kanon- og maskingeværstillinger ble anlagt. Mange av festningsverkene ligger der ennå. Vi vet alle at invasjonen aldr kom. Vi slapp store kamphandlinger på Jæren og omfattende bombe angrep. Mineryddingen etter krigen ble stort sett utført av tyske krigsfanger. Det var et farlig arbeid og flere døde. Antagelig ble enda flere lemlestet av eksplosjoner. De mistet armer, ben, hørsel, syn og fikk en lang rekke andre skader. I tillegg var det mange selvmord. Noen av dem hadde uten tvil med opplevelsen av både å miste nære venner og å få dem ødelagt under mineryddingen. Andre med frykten for selv å bli rammet. For enkelte må det ha vært et bedre alternativ å ta sitt eget liv enn å bli rammet av en uforutsigbar eksplosjon.

Minefeltene på Jæren tok mange liv, men det var fiendens liv og derfor husker vi det ikke. Gamle mennesker i Stavanger husker ennå begravelser i 1945 og 1945 på den tyske krigskirkegården på Eiganes. Den sjette juni 1945 døde Gotthard som ble 19 år, Hans som ble 20 år og Josef som ble 23 år. Vi vet ikke nærmere detaljer rundt dødsfallene, men de arbeidet alle med minerydding. I alt døde er det registrert 908 tyske soldater som døde i Norge etter krigen

Disiplinen var tøff og tysk orden ble opprettholdt med tysk nazistisk lovgivning i leirene etter krigen. Det betydde at noen ble skutt og at andre fikk harde disiplinærtiltak. De allierte oppfattet ikke de tyske soldatene som vanlige krigsfanger. Etter deres syn var kun krigsfanger noe som fantes så lenge som man kjempet mot en nasjon. Etter at Nazi Tyskland overga seg eksisterte det ingen motpart. Tyskerne var derfor kun fanger som ikke var dekket av noen internasjonale avtaler om krigsfanger.

Det betydde blant annet at de kunne settes til farlig arbeid som minerydding. Sett med norske og allierte øyner var det bedre å bruke tyske soldater til slikt arbeid enn å risikere sine egne. Politisk hadde det neppe vært mulig å kommandere ut nordmenn til å rydde minefelt lagt ut av tyskerne. De som døde var fra slutten av tenårene og opp til førti, femti år. Mange av dem var utkalt på slutten av krigen. Noen hadde akkurat blitt gamle nok til å gjøre tjeneste. Svært mange ble utkommandert til et arbeid de hadde liten trening i å utføre. Det var arbeidere, bakere, bønder og skolegutter. De var utkommandert til et stort maskineri som forbrukte menn i stort antall.

Ikke alle var tyske. I registreringene over de døde finner vi typisk polske navn og noen ganske nordisk klingende. Det aner oss at det første var tvangsutskrevne polakker og det siste utskrevne fra den danske minoriteten i Schleswig Holstein. Noen av de siste kan ha kommet fra det som før var en del av Danmark. Atter andre har franskklingende navn. De kan ha vært tvangsutskrevet fra det omstridte grenseområdet mellom Frankrike og Tyskland. Franskmennene oppfatter slike tvangsutkommanderte som falne på lik linje med dem som har som har falt i kamp på riktig side. De anerkjennes som offer for fienden på linje med andre offer.

Heltene vi ikke ønsker

To av jødene som ble reddet unna dødsleirene ble reddet av en tysk SS lege rett før de skulle sendes til Tyskland med transportskipet Donau. De hadde korrekt etter instruks fra norsk politi blitt samlet inn i sin lokale kommune og overlevert til polititjenestemenn for videre transport av ansatte i helsevesenet. Den tyske legen tok dem med til hjemkommunen og plasserte dem på det lokale gamlehjemmet. Vi kan ane de indignerte protestene fra norske myndigheter som ble påført en uønsket kostnad stikk i strid med alle retningslinjer.

En av dem som falt under kampene ved Segalstad bru i Gausdal var en tysk frivillig. Han var blant de mange flyktningene fra Tyskland som ønsket å kjempe mot nazistene. Det er vanskelig å finne opplysninger om ham. Han passer ikke inn i vår nasjonale kamp. Den tyske legen er heller ikke nevnt. Han passer også dårlig inn i bildet av det onde og spesielt ikke når vi selv var så delaktige i det som foregikk.

Blindhet, ignorering og taushet

Inkludering krever at vi mest av alt forholder oss til den dagsaktuelle lidelsen og det som berører mennesker som lever sine liv i dag. Det krever at vi anerkjenner ikke bare de voksnes lidelser, men også barna som vokser opp med dem og som blir preget av de voksnes erfaringer. Krigserfaringer går, som Doris Lessing påpeker, i arv. De preger både kulturer, familier og enkeltindivider.

Kollektiv blindhet, kollektiv ignorering og taushet er utfordringer i alle kulturer. Det er viktige mekanismer i inkludering, integrering, samhandling og ikke minst utstøtning. Skolen har et spesielt ansvar for hvordan de forholder seg til hvordan vi inkluderer og samhandler på tvers av alder, etnistet og kulturelle grenser. Det fordrer at lærere trekker inn elevenes egne erfaringer og virkelighet, men også at de forholder seg til det som er det som filosofen Løgstrup ville ha kalt urørlighetsgrenser. Det betyr ikke at vi ikke skal problematisere og konfrontere. Vår norske fortreffelighet og dyrkelse av heltemot må vi nyansere med historien om lidelsen og uskyldige offer. Ikke minst må vi også erkjenne at lidelsen og krigen er dagsaktuell problematikk som mange elever får sine liv preget av.