Tendensiøs skoleforskning

Thomas Nordahl hadde den 3. mai i år en artikkel i Hamar Arbeiderblad, også publisert på Utdannings nettsted med tittelen  Små skoler er ikke nødvendigvis bra. Her presenterer Nordahl en undersøkelse han har gjort av hvordan elever i små grendeskoler trives og presterer, sammenlignet med elever på større skoler. Konklusjonene hans for grendeskolenes del er svært negativ: Elevene fra disse skolene ”har dårligere sosiale ferdigheter, viser mer atferdsproblemer, trives dårligere på skolen, viser lavere arbeidsinnsats og motivasjon, har en dårligere relasjon til lærerne sine, får mindre ros og oppmuntring fra lærerne sine og opplever et dårligere elevmiljø.”

Når så Nordahl undersøker hvordan det går med elevene fra de små grendeskolene i ungdomsskolen, finner han ut at de på alle områder kommer dårligere ut enn elevene som kommer fra større barneskoler.

Nordahl har fått en del negative reaksjoner på måten han går ut med sine forskningsresultater på, og det overrasker ikke. Særlig på to punkter synes jeg han er på tynn is. 

For det første regner han ikke med andre årsaker til at elevene svarer som de gjør på hans spørreundersøkelser enn de som hans undersøkelser sier noe om. Dvs. han trekker ikke inn andre forklaringer på elevenes trivsel eller mistrivsel i skolen enn forholdene i skolen selv.

Men både elever i små utkantskoler og i store sentrumsskoler påvirkes også av miljøet utenfor skolen, dvs. av foreldre, slekt og venner, og noe av forklaringen på hvordan elevenes skolekarriere forløper, vil alltid finnes her. Nordahl nevner riktignok skolens nærmiljø i sin artikkel, men han virker ikke interessert i å søke forklaringen på sine forskningsresultater der.

For det andre tar ikke Nordahl hensyn til at elevene i norsk skole kommer fra svært forskjellige miljøer med svært ulikt verdigrunnlag, når han trekker konklusjonene av sin forskning. Kan det være at han bruker de verdinormene som er framherskende i urbane miljøer som grunnlag for sine vurderingskriterier, og at grendeskolene kommer dårlig ut av den grunn?

For å ta et eksempel: Svært mange av de elevene som går i små grendeskoler, vokser opp i miljøer hvor primærnæringene er dominerende, og hvor elevene i sitt oppvekstmiljø utenom skolen lærer at livet dreier seg om å løse praktiske problemer. De lærer at det er viktig å være med på fiske fra de er 15 år, eller at de bør lære å kjøre traktor, mate sauene, snekre, reparere en vannkran, renske turnips, plukke poteter, eller å være med på skogplanting.

I et slikt miljø vil det å pugge engelske gloser, løse annengradsligninger, eller pugge byer i Belgia være mindre motiverende, og det vil kunne føre med seg alt det negative Nordahl ramser opp som karakteristisk for grendeskolene.

Nordahl hevder flere ganger at elevene i grendeskolene kommer dårligere ut, men har han undersøkt om de kommer dårlige ut i forhold til slike praktiske oppgaver? Det er også klart at elevene i små bygdesamfunn i en viss forstand vil få en annen form for sosial trening enn elever som vokser opp i storbyer. De vil ha et annet språk, de vil ha andre omgangsformer, de vil løse konflikter på en annen måte osv.

Har Nordahl tatt høyde for dette i sin forskning? Og kan det ikke være at den formen for sosial kompetanse barn bringer med seg fra små bygdesamfunn, og som på en måte dominerer aktivitetene i små grendeskoler, på mange områder er like relevant og like verdifull som den storbybarna får med seg?

I en større byskole, hvor annenhver elev har akademikerforeldre som eksempelvis tar med seg barna på utenlandsferie fra de er to år gamle og som vet at også gode matematikkarakterer er viktige for å komme inn på medisinstudiet, vil annengradsligningene og de engelske glosene nok falle i bedre jord.

Her vil en teoretisk orientert undervisning føles mye mer relevant og riktig, med de følger det får for elevenes trivsel og motivasjon, og for de svarene Nordahl får fra elevene på spørsmålene i sine spørreskjemaer. Det er verdiene i dette miljøet Nordahl åpenbart bruker som kriterium når han sier at elevene i grendeskolen kommer dårlig ut. Men dette virker det ikke som han er seg bevisst.

Jeg tror at hvis Nordahls forskning hadde vært innrettet mot å avsløre positive sider ved elevenes trivsel og læringsvilje i grendeskolene, ville han ikke hatt vansker med det. Han måtte bare spurt etter litt andre ting, og dessuten formulert spørsmålene sine på en litt annen måte. Dette viser at han som forsker ikke bare bringer fram nøytral, vitenskapelig basert kunnskap til hjelp for politikere og beslutningstakere, slik han insisterer på i innlegget Skal ikke forskere formidle resultater?. Han er i høy grad er en aktør i samfunnsdebatten, og må betraktes som det.

I dagens samfunn er det en tendens til at man velger å transportere barn fra utkantstrøkene i buss lange veier for at de skal tilpasse seg de mer urbant pregede skolemiljøenes leve- og tenkemåte. Både av kulturelle og økonomiske grunner ser det ut som om de fleste lokal- og rikspolitikerne bifaller denne utviklingen. Jeg kan ikke se at det nødvendigvis er forskernes oppgave å støtte dem i dette.

Artikkelen sto i Hamar Arbeiderblad 21. mai 2007.