Annonse
Fagartikkel

Målet er at de elevene som har vansker, skal ha tro på at de vil mestre oppgaven, vite at de lykkes og bli sett for innsatsen og arbeidet de gjør. I denne artikkelen får du 9 punkter som du kan forholde deg til når du skal gi ros og oppmerksomhet. Ill: Adobestock

Jeg var det stille barnet med ADD

Hvordan oppleves det for en elev å ha ADHD eller ADD? Mestringsfølelse er viktig for barn og unge med ADHD-problematikk og artikkelen ser på hvordan man kan snu uønsket atferd til ønsket atferd.

Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

 

  • Elin Åsenden er bachelorstudent i spesialpedagogikk med vekt på konsentrasjons- og atferdsvansker ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
    Hun er spesielt interessert i matematikkvansker og atferdsutfordringer, og det at elevene skal oppleve mestring på skolen, uavhengig av forutsetninger.

 

«Jeg forsto ikke, jeg hang ikke med. Fikk vi en oppgave så forsto jeg ikke. Innen jeg hadde lest gjennom hele oppgaven hadde jeg glemt den første delen. Jeg følte meg dum, ubrukelig, og verdiløs, alt virket bare håpløst! For hvem var jeg med mine store drømmer, som ikke engang klarte skolen? – Jeg var det stille barnet med ADD»

 

Denne artikkelen vil i større grad se på mulighetene elever med ADHD har, fremfor begrensningene, og jeg vil dra inn personlige erfaringer og opplevelser fra min egen ADD-diagnose. Dette er for meg et viktig tema å belyse da jeg selv ikke opplevde særlig mestring i skolen. Jeg brukte mange år på å bygge opp selvtilliten min igjen, slik at jeg kunne klare å sette meg tilbake på skolebenken.

 

ADHD

«Atferdsproblemer defineres som et uttrykk for manglende samsvar mellom de ulike krav og forventninger barn på forskjellige utviklingstrinn stilles overfor, og den evnen eller viljen barnet viser til å møte disse kravene. Det kan med andre ord dreie seg om et misforhold mellom individets kompetanse og omgivelsenes krav og forventninger. Problematferden forstås slik som et produkt av en toveispåvirkning mellom barnet og omgivelsene» (Nordahl, Sørlie, Manger & Tveit, 2012, s. 33).

Denne definisjonen gir meg assosiasjoner til GAP-modellen, hvor man ikke bare ser på personen, men vel så mye på samfunnet og omgivelsene rundt en person. Med denne definisjonen vil man først se på systemene rundt barnet, som barnet er en del av, for så å kunne forebygge atferdsproblemene. Det betyr at man vurderer og eventuelt endrer strukturer og mønstre i barnets sosiale systemer (Nordahl mfl., 2012).

 

… det må være kort vei fra introduksjon av en
oppgave til mestring.

 

Motivasjon og mestring

Motivasjon er hjernens drivkraft (Rønhovde, 2010) for å ønske å lære noe eller komme seg videre. Uten motivasjonen vil man stå forholdsvis stille. Positive og negative minner lagres på litt ulike steder i hjernen. De følelsesmessige negative opplevelsene lagres for det meste i amygdala, mens de positive tingene i større grad behandles i hippocampus. Hippocampus er mer sensitiv for søvnmangel enn amygdala, og for en person som har søvnmangel, vil hippocampus gjøre en dårligere jobb med å behandle de positive minnene. (Rønhovde, 2010).

Motivasjon er noe som må sees i sammenheng med konsentrasjon (Rønhovde, 2011). Er barnet genuint interessert i en oppgave eller aktivitet, vil som regel ikke konsentrasjonen være et problem, og motivasjonen vil automatisk være på plass. Mangler interessen, vil ikke barnet være motivert for oppgaven eller aktiviteten. Et barn med ADHD-problematikk kan ha store vansker med å skape nok motivasjon for å komme i gang og fullføre en oppgave eller aktivitet (Rønhovde, 2011). Motivasjonsvansker kan dreie seg både om det å ha startvansker og det å klare å opprettholde motivasjon, interesse og konsentrasjon. Det kan også være en kombinasjon av begge. For å øke motivasjonen og konsentrasjonen vil det være lurt å bruke barnets interesser i undervisningen. Dette er kanskje det aller viktigste for å gi barnet mestringsfølelse. Eleven må vite at han eller hun mestrer oppgavene som blir gitt, og det må være kort vei fra introduksjon av en oppgave til mestring (Rønhovde, 2011).

Personlig vet jeg at jeg satte  høye krav til meg selv gjennom grunnskolen. Jeg ville klare det de andre klarte! Men med en ADD-diagnose kostet det meg mye, og jeg gikk på nederlag etter nederlag. Etter hvert godtok jeg at skolen ikke var for meg, og droppet mentalt ut av skolen. Dette kan jeg se for meg at gjelder mange barn og unge med ADHD, og derfor mener jeg at mestringsfølelsen for disse barna er utrolig viktig. Deres hverdag er fylt med så mange nederlag og negative tilbakemeldinger at de trenger å oppleve mestring i stor grad, og trolig i større grad enn «normale» elever.
Mine tanker støttes av Kinge (2006:17) som sier at for disse barna kan det empatiske anerkjennende samværet eller samtalen, være det som gir dem nytt håp, forståelse, hjelp og støtte, som kan øke deres trivsel og utvikling og gi økt overskudd og motivasjon.

 

Selvfølelse

Vår selvfølelse utvikler seg i kraft av to hovednæringsstoffer: Når minst én av de betydningsfulle personene i vårt liv ser og anerkjenner oss slik vi er, og når vi opplever at vi er verdifulle for andre mennesker slik vi er.
(Juul (1996) i Rønhovde, 2010, s. 170).

 

Målet er at de elevene som har vansker skal ha tro på
at de vil mestre oppgaven.

 

Jesper Juul har et godt poeng i at barn og unge ikke blir integrerte mennesker med god selvfølelse av hva de får, men av hva de får lov til å gi og yte (Rønhovde, 2010). De må oppleve at de har noe å bidra med og at bidraget er verdifullt. Det øker barn og unges selvfølelse og har en tendens til å føre til mindre negativ atferd (ibid., 2010).

Barn og unge må få oppleve å bli sett og forstått ut fra sine behov, intensjoner og anerkjent for forsøkene deres på å leve opp til våre og samfunnets forventninger (Kinge, 2016).

Barn og unge med et ustabilt atferdsmønster vil ikke bare ha behov for hjelp og støtte, men minst like mye det å føle seg nyttig, det at noen trenger hjelp av akkurat dem (Rønhovde, 2010). Det gir dem en følelse av å være betydningsfulle for den de er og bidrar til å øke både motivasjonen og mestringsfølelsen.

Personlig tenker jeg at en god selvfølelse vil påvirke motivasjonen, og motivasjonen påvirker igjen mestringen, som igjen gir økt selvfølelse. Med en lav selvfølelse er det lett å føle seg “lost” og lure på hvorfor man er her – og om man er verdt det samme som de andre. Det å få anerkjennelse er derfor utrolig viktig, ikke bare for barn med ADHD, men generelt for alle med dårlig selvfølelse. Det er imidlertid viktig å huske på at dette tar tid og ikke er gjort i en håndvending.

 

Hvordan hjelpe?

Sosial oppmuntring er en viktig form for oppmuntring, og gis ved å være sammen med dem, gi dem oppmerksomhet, anerkjenne dem og rose dem. Vi bruker som oftest denne formen for å støtte barn i å mestre nye ferdigheter eller lære ny atferd (Nordahl mfl., 2012). De fleste barn motiveres til å lære nye ting gjennom denne formen for prososial tilnærming. Dette er en sterkt anbefalt tilnærming for alle barn, men spesielt overfor barna som har lav selvtillit og de som har et negativt selvbilde (ibid., 2012)

Barn med atferdsproblemer er ofte vanskelige å rose. Av den grunn får de sjelden positiv oppmerksomhet og ros, selv om de trenger dette enda mer enn andre barn. Isteden får de ofte negative tilbakemeldinger, korreksjoner og straffereaksjoner (Nordahl mfl., 2012). Forskning har vist at lærere gir tre til femten ganger så mye oppmerksomhet til negativ atferd som til positiv, noe som forsterker den negative atferden (Webster-Stratton, 1999 i Nordahl mfl., 2012). Ved å snu denne trenden og heller fokusere på og rose ønsket atferd, vil den ønskede atferden øke. Oppmerksomheten og rosen som gis, må imidlertid være hensiktsmessig og effektiv slik at barna forstår og opplever den som reell. Hvordan rosen og oppmerksomheten skal gis, har Webster-Stratton (1999) oppsummert i åtte punkter:

•     Vær spesifikk og konkret

•     Vis entusiasme

•     Gi ros raskt

•     Gi oppmuntring og ros underveis

•     Lær barna å rose seg selv

•     Unngå å blande ros og kritikk

•     Ros både faglig arbeid og sosial atferd

•     Bruk grupperos


I tillegg til disse punktene vil jeg tilføye det å ha små, realistiske mål som barnet har vært med på å sette, og som markeres når de nås. Dette gir både positiv oppmerksomhet, mestringsfølelse og skaper motivasjon for barnet. Målet er at de elevene som har vansker, skal ha tro på at de vil mestre oppgaven, vite at de lykkes og bli sett for innsatsen og arbeidet de gjør (Martinsen, Nærland & Tetzchner, 2015).

Det at barn og unge med ADHD-problematikk opplever mestring, er utrolig viktig. Det er med på å øke deres selvfølelse, deres motivasjon og kan til og med være med på å endre uønsket atferd til ønsket atferd. Betydningen dette har for disse barna, er kanskje enda større enn noen av oss kan forstå. Den negative oppmerksomheten disse barna er vant til, fører ofte bare til mer negativ atferd. Det å snu oppmerksomheten mot det positive de gjør, vil føre til at barnet føler anerkjennelse, motivasjon, mestring og økt selvfølelse og at han eller hun er verdt noe på lik linje som de andre. Da vil også atferden deres endre seg over tid.

 

“Ved en tilfeldighet kom jeg inn i et miljø som viste meg at jeg kunne bidra, at jeg kunne være en ressursperson, og at jeg mestret oppgavene jeg fikk. Med mestringen vokste selvfølelsen min sakte, men sikkert i dette miljøet, og etter hvert fikk dette miljøet så stor plass at selvfølelsen derfra smittet over til resten av livet mitt”

 

Referanser

Kinge, E. (2016). Barnesamtaler, det anerkjennende samværet og samtalens betydning for barn med samspillsvansker. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Martinsen, H., Nærland, T. & Tetzchner, S.v. (2015). Språklig høytfungerende barn og voksne med autismespekterforstyrrelser.
Prinsipper for opplæring og tilrettelegging.
Oslo: Gyldendal Akademisk.

Nordahl, T., Sørlie, M.-A., Manger, T., & Tveit, A. (2012). Atferdsproblemer blant barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Rønhovde, L.I. (2010). ... Og noen går det trill rundt for! Om hjernen, tenåringer og pedagogisk praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Rønhovde, L.I. (2011). Kan de ikke bare ta seg sammen. om barn og unge med ADHD og Tourette syndrom. Oslo: Gyldendal Akademisk.

 

Fakta

Denne fagartikkelen leser du også i Spesialpedagogikk nr. 6/2017

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!

Fakta

Denne fagartikkelen leser du også i Spesialpedagogikk nr. 6/2017