Derfor valgte jeg å bli spesialpedagog

 I mine øyne er yrket og rollen som spesialpedagog for lite fremme i media. Jeg ønsker derfor å gi et innblikk i min reise, slik at flere kan få en forståelse av hva dette yrket kan innebære. 

Og ja, jeg håper at det særlig treffer mitt kjønn. Dette viser statistikken fra Statistisk sentralbyrå (her fra henholdsvis 2018 og 2022). Tallene fra 2018 viser også et tydelig behov mannlige spesialpedagoger. Det er generelt mer behov for menn i skolen, og også som spesialpedagoger. Dette har særlig med tanke på rollemodeller å gjøre. Enkelte elever har behov for en tydelig, mannlig rollemodell.

Jeg har bachelor og master i spesialpedagogikk, med fordypning innen utviklingshemning. En ting med bachelor, men hva førte meg inn på akkurat den fordypningen?

Første gang jeg kom i kontakt med faget spesialpedagogikk, var da jeg valgte et enkeltemne på andre året på bachelor. Dette var altså før jeg begynte på selve bachelorstudiet. Jeg kom da inn på en forelesning, og møtte navn som Piaget og Vygotskij (begge teoretikere innen utviklingspsykologi). Navn som var helt ukjent for meg den gang, i og med at jeg ikke hadde den nødvendige førkunnskapen man får gjennom første året av bachelor.

Uansett så ga dette meg en gryende interesse for feltet. For det kognitive, for menneskets utvikling, for læring og kommunikasjon. En interesse som, gjennom årene jeg har jobbet, bare har økt. En interesse for forskning, en interesse for å forstå, lære, prøve ut. En interesse for det individuelle mennesket som en lærende, sosial og mestrende aktør i det store bildet.

Etter endt bachelor pekte veien mot master. I første omgang hadde jeg lyst til å søke på psykososiale vansker som en fordypning. Gå i fotsporene til min far og mor (henholdsvis psykolog og lærer).

Det ble ett år med jobb imellom der, og da fikk jeg erfaringen med å jobbe som skoleassistent. Det ble en øyeåpner for meg i den forstand at jeg fikk mer erfaring med å jobbe med ulike elever, inkludert med sjeldne diagnoser. Erfaringene fra dette året ga ytterligere næring til frøet som ble plantet da jeg begynte å studere spesialpedagogikk. 

En større forståelse, undring og fascinasjon av det jeg nå i etterkant virkelig synes er spennende med dette yrket; det unike mennesket. Både som et enkeltstående individ i samhandling med seg selv, og med andre, samt det lærende, mestrende og utviklende individet. Sett i lys av de interne prosesser og egenskaper, samt de eksterne hva gjelder å interagere med de rundt seg, i en kontinuerlig pardans og et dialogisk samspill. Som medfører utvikling for begge parter. 

Å bruke kunnskapen om det enkelte mennesket. Kognitiv utvikling. Det nevrologiske aspektet. Individets sammensatte evner og forutsetninger. Å kunne bruke dette sammen med forskning og etablert fagkunnskap. Og hvordan best mulig imøtekomme dette for å kunne bidra til, og tilrettelegge for at nettopp dette individet, både alene og sammen med andre, opplever seg selv som et selvstendig individ, et mestrende individ og et samhandlende invidid. Å være med og kunne bidra på deres reise for å finne sitt indre og sitt samhandlende Jeg. Det for meg var kunnskap og erfaringer som både studier og arbeidserfaring har gitt meg.

Det ene førte til det andre; og det resulterte med at jeg søkte meg inn på master med fordypning innen utviklingshemning, og skrev master basert på mine erfaringer fra året som skoleassistent.

Jeg har, i løpet av mine år så langt som spesialpedagog, fått jobbet med mange dyktige fagpersoner, tilegnet meg mye spennende og mangefasettert kunnskap (inkludert det psykososiale) og kompetanse om ulike sider ved dette yrket og denne rollen.

Disse årene, har i tillegg, til fagkunnskap, også gitt meg verdifulle, men også vanskelige, perspektiver og dilemmaer da man kommer nærmere inn på enkeltindivider og hele familier.

Årene har også gitt meg muligheten til å følge enkeltelever over lengre periode, og følge dem på deres utvikling. Dette er noe av det jeg setter høyest i dette yrket. Å se hvordan tilegnet kunnskap og kompetanse, og bruken av dette i den daglige tilretteleggingen, i en daglig skreddersøm for den enkelte elev. Hvordan dette over tid, med kontinuerlige, små eller større justeringer og knepp, gjør at eleven retter seg mer og mer opp i ryggen og imøtekommer de utfordringer som kommer med stadig mer motivasjon og selvtillit. 

Og særlig når man møter motgang. At man da har opparbeidet en kjennskap til eleven og en relasjon, hvor man vet hva eleven har behov for, hvordan eleven har behov for det, hvorfor og hvor lenge. 

Når jeg får spørsmålet om hva det er som jeg vil trekke frem vet dette yrket og fagfeltet, så er det følgende:

Hvor variert, spennende, utfordrende og lærerikt dette yrket og faget er.

• Å jobbe med ulike mennesker, fagetater, utfordringer og behov. 
• Å bruke fagkunnskap og forskning for å imøtekomme, tilrettelegge og se hvordan den faglige veien blir til mens man går den med eleven. 
• Å tenke innenfor elevens boks, å tenke utenfor boksen, å kombinere arbeidsmåter, å se det lille bildet, å se det store bildet. 
• Å se det mer sammensatte bildet, samtidig som man ser enkeltdelene, og hvordan disse passer sammen. Og hvordan man kan bidra til at de passer bedre sammen. 
• Å jobbe med dyktige fagfolk, å jobbe med teamet rundt eleven, og ikke minst med eleven, for slik å kunne bidra til at eleven opplever mestring, motivasjon, glede. 
• Å kunne bidra til at den eleven får etablert et grunnlag som den kan ta med seg i sin videre skolegang, og som kan, i det lengre løp, bidra i det livslange perspektivet.

Det for meg er spesialpedagogikk.

Læreres usikkerhet i møte med elever som opplever vold i nære relasjoner

Mangel på kunnskap om IKT og spesialundervisning