«Antakelig scorer norske 15-åringer dårligere på PISA enn de gjorde i 2000, 2003 og 2006»

Det er en gåte hvordan politikerne kan få vridd det til at PISA – undersøkelsene som måler 15-åringers kunnskaper og kompetanser i lesning, matematikk og naturfag innebærer at «… vi er på rett vei».

I VG-oppslaget som fulgte etter offentliggjøringen av resultatene for 2015, het det at «…norske elever i ungdomsskolen utmerker seg i lesing og har hatt stor fremgang i matte i verdens største elevtest, PISA-undersøkelsen» (Ertesvåg 2016 ).

 

Fritaksprosenten

Dette er trylling. Går vi til den norske PISA-rapporten for 2015 (Kjærnsli og Jensen 2016), finner vi sammenligninger med tidligere års målinger. Første gang Norge var med i PISA, var i 2000.  Da var det bare lesing som ble målt. I rapporten heter det: «I lesning er resultatene i 2015 …. ikke signifikant forskjellig fra resultatene i 2000…».

Med andre ord: Når det gjelder lesing, er landets 15-åringer på samme nivå som i 2000. Ingen fremgang, altså.

Matematikk ble tatt med fra 2003. Hvordan var utviklingen i dette faget? I rapporten heter det at det «…ikke en statistisk signifikant forskjell mellom 2003 og 2015». Altså ingen forskjell her heller.

Naturfag kom med i 2006. I dette faget viser rapporten en statistisk signifikant fremgang fra 2006 til 2015. Så her har politikerne kanskje sitt på det tørre når det hevdes at vi er på rett vei.

Men det er ikke sikkert det heller. For i rapporten står det også beskrevet hvor mange elever som var fritatt fra deltakelse på testene, basert på kriterier fastsatt av OECD (som står bak testene). Det handler om elever med fysiske eller psykiske funksjonshemninger som gjør at de ikke er i stand til å svare på oppgavene, eller minoritetsspråklige elever som har vært for kort tid i landet til at de har tilstrekkelige ferdigheter i det språket prøven gjennomføres på.

I rapporten fremgår at fritaksprosenten for 2015 er betydelig høyere enn for de andre målepunktene som er beskrevet over. I 2000 var fritaksprosenten 2,7%, i 2003 3,4%, i 2006 3,5% og i 2015 6,7%.

 

Oppmerksomhet om det målbare

Hva er konsekvensene av dette? Antakelig scorer norske 15-åringer dårligere enn de gjorde i 2000, 2003 og 2006, i og med at flere elever er fritatt. I rapporten står det: «Vi vet ikke hvordan elevene som ble fritatt fra undersøkelsen, ville ha prestert dersom de deltok, men det er sannsynlig at mindre fritak ville ha gitt en noe større andel elever som presterer på de laveste nivåene i naturfag, lesning og matematikk».

En ting er at politikerne forsøker å vri resultatene til slik at det passer deres politiske agenda. Hvordan man leser statistikkene og hvilke målepunkter en sammenligner med har betydning for hvordan det hele fremstilles. Det som er verre, er den unfallenheten som forskerne bak PISA-rapporten har vist. Hvorfor korrigerer de ikke politikernes utspill? Det burde være et samfunnsansvar for forskerne, tatt i betraktning at resultatene fra PISA har vært premissgivende for skoledebatten helt siden begynnelsen av 2000-tallet.

I panikk over det politikerne opplevde som svake skoleresultat etter de første PISA-undersøkelsene, etablerte de et kvalitetsvurderingssystem administrert av Utdanningsdirektoratet. Det innebærer ekstern kontroll og statistikkføring av elevresultat i klasser, skoler og kommuner, basert på nasjonale prøver i noen få fag. Systemet har snudd opp ned på hva som skulle forstås som kvalitet i skolen.

Det som tidligere ble forstått som god undervisingskunst basert på skolens helhetlige danningsmandat, ble nå kastet over bord til fordel for oppmerksomhet om det målbare. Alt styret som har vært satt i gang for å bedre resultatene, har ikke ført til noe, slik undersøkelsene viser. 

Er det på tide å besinne seg, og endre kurs i norsk skolepolitikk?

 

  • Lars Gunnar Briseid jobber ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder

 

Kilder